Eksploderer snart i frustrasjon

[Gjest takker for alle som bryr seg]

Jeg er lei av å holde linjen. Jeg lever i to verdener. Hardarbeidene karrierekvinne på dagen. Alltid morsom, dyktig, smilende og utadvent. Men når kvelden og mørket senker seg skrur jeg opp musikken så det dundrer i veggene, peiser i meg en flaske vin og ligger på gulvet og skriker og synger. Lengter etter å skjære i mitt eget kjøtt, bare for å føle at jeg lever og har følelser. Men som regel biter jeg det i meg, tvinger meg til å gå til sengs. Når jeg våkner neste dag sitter restene av opprøret fremdeles i kroppen. Jeg går på jobb igjen, prøver så godt jeg kan å skjule fyllenervene mine. Men det er vanskeligere å konsentrere seg. Ting går saktere.

Jada, jeg går til behandling. Prøver så godt jeg kan. Men når jeg kommer dit greier jeg ikke slippe meg løs. Tror det er fordi jeg er livredd for å bli sviktet. Psykologen min er en klok og vis mann. Jeg har sagt at jeg drikker for mye, men når han begynte å snakke om rus fikk jeg bare enda mer lyst å drikke, så vi sluttet å snakke om det.

Jeg fortalte også at jeg hadde lyst å dø, etter å ha tenkt på det i noen måneder. Vi snakket om det en time. Så var det tre uker til jeg skulle dit neste gang. I mellomtiden hadde jeg vært på utenlandstur med 200 piller og uten returbillett. Men jeg utsatte det igjen og disse planene mine er ikke lengre tema. Jeg har ikke tenkt så mye på det nå i sommer, men nå får jeg mine stunder der jeg nærmest blir desperat.

Jeg vet at helsevesenet liker folk som prøver å hjelpe seg selv. Jeg prøver å være en flink. Vil liksom ikke syte. Biter tennene sammen og fortsetter hverdagen som superkarrierekvinnen som alle er så imponert over. Jeg er involvert i så utrolig mange prosjekt som er så vanskelig å komme seg ut av. Jeg er fanget i forpliktelser. Derfor går jeg nærmest amok når jeg er alene. Før i mine yngre dager, da jeg var veldig ustabil og syk, var det noen som virkelig tok tak i meg. Sa tydelig fra hva som er rett og hva som er galt å gjøre. Nå er det ingen som sier i fra.

Jeg føler meg så mutters alene akkurat nå. Jeg er lei av å alltid være den sterke, flinke… Hvorfor kan ikke jeg bare få være liten og bli tatt vare på noen ganger?