NHD - Jeg trenger terapi, men vet ikke hva slags terapi jeg trenger.

[natolars]

Hei.

Jeg er desperat og jeg trenger hjelp, men vet ikke hva slags hjelp jeg trenger.

Jeg har flere diagnoser; borderline med paranoide trekk, tilbakevendende depresjoner og panikksyndrom med agorafobi.

Etter steinhard jobbing med angsten er den nå nesten borte. Eller, ihvertfall ikke hemmende. På det verste var det vanskelig å komme seg bort til postkassa og jeg lå ofte i fosterstilling i senga pga noe som lignet veldig langvarige panikkanfall.

Men som sagt; jeg har jobba steinhardt med dette og har overvunnet det meste av angsten. Har tilogmed fått ros fra fastlege og psykolog fordi jeg tok tak i dette og takla det med minimal bruk av benzo.

Men nå har den nye hverdagen meldt seg og jeg merker at personlighetsforstyrrelsen ikke har forvunnet. Jeg kommer nettopp ut av et forhold med mye krangling og noe av de problemene som oppsto skal jeg ta på min kappe.

Problemene i forholdet er litt innvikla, men det starta med at partneren min var utro helt i begynnelsen av forholdet. Det er ikke bra for folk som meg, som fra før av sliter med å stole på folk. Så kombinasjonen av hennes utroskap og min personlighet gjorde at jeg ble vanskelig å ha med å gjøre. Irritabel, nedfor, kort lunte, paranoid osv. Etterhvert har selvskadingstankene kommet tilbake. (Jeg har ikke skadet meg på nesten fire år.) Klassiske symptomer, med andre ord.

Jeg "tok" henne i flere løgner etterhvert og kasta henne ut på en ukes varsel. Grunnen var at det nettopp var blitt slutt, men jeg sa hun kunne få bo hos meg til hun fant seg egen leilighet. Hun forbød meg å treffe andre damer, noe jeg gikk med på selv om hun egentlig ikke hadde noen rett til å kreve det. Men så fant jeg ut at hun dreiv og traff en fyr bak min rygg og jeg kasta henne som sagt ut.

I etterkant har det vært mye drittslenging fra hennes side. Jeg har fått høre av andre hva hun har sagt om meg. Noe er halvsannheter; andre ting er direkte løgn. Men hun forteller ikke hva _hun_ gjorde mot _meg_; dvs være utro og løyet til meg. Jeg har vært helt ærlig mot våre felles venner og sagt at jeg på ingen måte var lett å leve sammen med, men at denne saken faktisk har to sider. De fleste forstår det, men noen forstår det ikke.

Og det er her jeg sliter. Om jeg hadde hatt et noenlunde stabilt og godt selvbilde, så hadde jeg vel gitt faen i hva hun og andre mener, iallefall når det gjelder løgnene hun serverer. Jeg blir så forbanna og lurer hele tiden på hva andre tror og sier om meg. Det er veldig slitsomt og jeg vil ikke ha det slik lenger, for det har vært sånn i mange år. Jeg takler ikke at folk ikke viser meg den respekten jeg selv mener jeg fortjener.

Men som sagt; noen av problemene er "mine egen". Jeg blir fort sint om noen kritiserer meg og går fort i forsvarsposisjon. Av og til blir jeg så sintat jeg nesten mister kontrollen. Jeg glemmer _aldri_ om noen sårer meg og jeg kan bære på nag veldig lenge. I tillegg har jeg ein lei tendens til å overanalysere ting og kommer veldig ofte frem til svar som faktisk ikke har noen rot i virkeligheten.

Før var jeg utrolig redd for å bli forlatt, men det har gått over fordi jeg tenker at jeg er alene samme faen hva som skjer. Dette henger vel kanskje litt i hop med de paranoide trekkene mine.

Det som er litt rart er at jeg har trekk av schizoid pf. Det hender at jeg unngår venner og familie og tar ikke telefonen når de ringer. Jeg avslår å bli med på aktiviteter som foreslås. Jeg trekker meg inn i meg selv og tenker masse rare tanker. Får rare følelser om at jeg er alene i verden, særlig når jeg går tur alene om natten. Og jeg føler at fortiden ligger rett foran øynene våre, vi klarer ikke bare ikke å se den. Vi tror den forsvinner, men den gjør egentlig ikke det. Ikke i mitt hode. Jeg kan huske en hel haug av sære detaljer og følelser fra forskjellige hendelser og tidsepoker. Disse tankene kan gjøre meg glad og trist på samme tid.

Jeg prøvde å snakke om dette med min forrige behandler (psykiatrisk sykepleier), men hun satt bare og så rart på meg når jeg fortalte henne disse tingene. Det ble til slutt så ubehagelig at jeg sluttet å snakke om det og heller latet som at alt gikk bare bra. Jeg går ikke til behandling hos henne lenger, for hun mente jeg ikke trengte mere hjelp.

Jeg er snart 29 år og har enda ikke fått meg en utdannelse og tror ikke jeg kommer til å klare å gjennomføre en før jeg har fått litt mere bukt med problemene mine. Akkurat nå jobber jeg i en attføringsbedrift og jeg kjeder vettet av meg. Det er "samlebåndsarbeid" og da blir det altfor mye tid til tenking. Jeg skjønner ikke hvordan en sånn jobb skal hjelpe meg med de problemene jeg har. Føler at det ikke blir noe progresjon i det hele tatt.

Når det gjelder medisinering går jeg på Lamictal, Seroquel og Tolvon. Medisinene har hjulpet mot angsten, men det er vel åpenbart at jeg trenger mere hjelp. Jeg har skjønt at det nok ikke kan gjøres så mye mer når det gjelder den medikamentelle behandlingen; jeg trenger psykoterapi. Jeg er forøvrig ganske sikkert arvelig belasta, siden faren min sliter og har slitt med de samme tingene som meg.

Jeg har svært dårlig erfaring med psykiatrien her i Bodø. Derfor lurer jeg på hvilke muligheter man har i Trondheim. Jeg har bodd og studert litt i Trondheim og kjenner byen. Selv om jeg til slutt måtte flytte derfra fordi jeg ikke fikk hjelp der, så ble jeg veldig glad i byen. Har venner og slektninger der, så nettverket er klart. Og planen min er å begynne på høyskolen der nede neste høst og utdanne meg til vernepleier. Men jeg må få mer orden på livet mitt først. Først da vil jeg ha noe å gi videre til andre mennesker.

Hva slags opplegg mener du jeg trenger? Jeg er villig til å legge blod, svette og tårer ned i terapien; ikke bare sitte på rævva og tro at behandleren min kan gjøre noe "hokus pokus"...

Dette ble ikke så kort likevel, men håper du tar deg tid til å lese gjennom dette.

Mvh

[Gjest morgenstund]

Hei!Trist at du har så mye å slite med.Flott at du tar tak i situasjonen din og søker å få den hjelpen som er best for deg, og at du planlegger utdannelse.

Kjenner meg igjen i noe av det du skriver,bla det med å ikke få den respekten du fortjener fra folk.

Jeg har også erfart dette.tror det gjelder å ikke oppsøke folk som behandler deg slik, men det er verre om det er folk i din omgangskrets som behandler deg dårlig,da er det ikke bare å unngå dem.Snakk ut med dem.

Ellers vet jeg av erfaring at noen slike opplevelser også kan skyldes at en er nærtagende.(At jeg har misforstått andre pga at jeg har lavt selvbilde, og tatt til meg ting som ikke var personlig ment _mot meg_)

Det er viktig å lære å elske seg selv.

Kognitiv terapi har jeg hørt mye bra om, det kunne kanskje være noe for deg også.

Lykke til på veien, og god natt!