Venn med store psykiske problemer

[Venn21]

Jeg er en jente på 21 år og har en venn på 24 år som sliter veldig. Han kommer fra ett hjem med ett høyt alkoholforbruk, vold, og han har drevet med narkotika (noe det er mindre av nå). Han har en mor som er manisk deppressiv, som truer og bruker kjæresten sin til og banke opp sønnen sin. Hun nytter det ikke og snakke med. Kompisen min skader seg selv (mest under alkoholrus), han truer med og drepe seg selv, men mest andre. (stefaren sin, x-er til jenter han liker m.fl.) Dette er nok mest bare "tomme" trusler, han har aldri drept noen. Han er sykelig sjalu på jenter. Jeg er hans bestevenn (ifølge han), jeg føler meg mer egentlig som en støttekontakt for han. Det er veldig vanskelig og være ute med han i offentlighet. Han snakker i ett sett om sine problemer med familien, dette er tydeligvis noe som plager han. Han er full av aggresjon. Jeg må innrømme at jeg rett og slett blir redd for han. Han kan ringe meg mange ganger midt på natta og fortelle:"nå sitter jeg og kutter opp armene mine, det blør som faen". Sitte og gråte osv. Han mistet faren sin da han var 11 år ca, og faren var heller ingen god mann. Jeg er redd for og få en telefon om at han er død eller har gjort noe ille mot andre uskyldige mennesker. Jeg vet ikke hvor jeg skal henvende meg, det nytter ikke og snakke med han. han har tidligere vært innlagt på psykriatisk sykehus, og vært under programmer, men det har tatt slutt. Han mener "alle psykologer er noe dritt, de skal bare tjene penger" osv. Jeg føler meg rimelig hjelpeløs, jeg har snakket med mammaen min og gode venner av meg om dette, og nå vil jeg ha andres syn på dette. Han kommer alltid til meg når det er noe. Hva skal jeg gjøre, hvor skal jeg ringe? Dette går ikke lenger.. Det sliter på meg òg.

Venn21

[Gjest kvitsymra]

Du kan ikke hjelpe han. Men du kan ta vare på deg selv.

Skifte mob.nr? Sende han linken til dette innlegget du nå skriver, hvor du samtidig ber han om å ta ansvar over seg selv? Dør han av selvmord, så er det ikke din skyld, men hans egen. Bare han kan hjelpe seg selv.

mvh

[Gjest dubidubidub]

Snakker du mye med han, da? Gir han råd og sånn? Eller sitter du mest og lytter?

Hvis du er på "råd-basis" med han bør du jo absolutt anbefale han å søke hjelp. De på poliklinikken gjør det ihvertfall ikke for pengenes skyld.

Kanskje blir det lettere for han å finne mening i all håpløsheten / motivasjon til å bli frisk hvis han minnes om at det er mange andre der ute som har det som han, og som trenger nettopp en som har vært igjennom det selv.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Din "venn" har mye til felles med sin mor. Henne nytter det heller ikke å snakke med.

Han har valgt å gå inn i offerrollen. Han snakker om sin bakgrunn og sine problemer i tide og utide. Han eksternaliserer årsakene til sine problemer også når han legger skylden over på hjelperne som bare "gjør det for pengenes skyld".

Det går aldri bra med offer. Kun de som tar ansvar for seg selv og sin situasjon kommer videre. Han vil alltid finnenoen han kan legge skylden på for sine problemer.

Din "venn" kommer det nok til å gå dårlig med. Spørsmålet blir bare hvor mange han skal få dra med seg ned i elendigheten. Bare du kan sørge for at det ikke blir deg.

Begynn med å slå av mobiltelefonen om natten. Sett deretter grenser for når/om han kan kontakte deg og evt om hva.

Om han velger å skade seg, er det hans valg. Om han velger å ikke søke profesjonell hjelp, er det også hans valg.

Du kan ikke hjelpe han. Berg deg selv.

[Liliaceae]

Du får la være å ta telefonen når det ikke passer deg. La det bli sjeldnere og sjeldnere...

Dette kommer aldri til å ta slutt hvis du ikke setter noen grenser.

Du kan hjelpe han ved å gi han tlf nr hvor han kan henvende seg for hjelp.

Et slikt vennskap blir etterhvert altoppslukende og kan bli vanskelig å komme ut av. Forsøk å distanser deg vennlig men bestemt og ikke gi deg på at han må oppsøke hjelp selv.

[Gjest tudelu]

Snakker du mye med han, da? Gir han råd og sånn? Eller sitter du mest og lytter?

Hvis du er på "råd-basis" med han bør du jo absolutt anbefale han å søke hjelp. De på poliklinikken gjør det ihvertfall ikke for pengenes skyld.

Kanskje blir det lettere for han å finne mening i all håpløsheten / motivasjon til å bli frisk hvis han minnes om at det er mange andre der ute som har det som han, og som trenger nettopp en som har vært igjennom det selv.

Jeg er i utgangspunktet ikke ening i at psykologer bare gjør dette for for penger.

Men det er arbeide deres, og de får betalt for det.

Hvis argumentet her, er at de som jobber på poliklinikken ikke gjør det for penger, forstår jeg ikke det argumetet.

De får også betalt for jobben.

Om staten betaler regningen, eller pasientene selv går vel ut på ett fett.

[Gjest dubidubidub]

Jeg er i utgangspunktet ikke ening i at psykologer bare gjør dette for for penger.

Men det er arbeide deres, og de får betalt for det.

Hvis argumentet her, er at de som jobber på poliklinikken ikke gjør det for penger, forstår jeg ikke det argumetet.

De får også betalt for jobben.

Om staten betaler regningen, eller pasientene selv går vel ut på ett fett.

"alle psykologer er noe dritt, de skal bare tjene penger"

De pengegriske av dem er vel ikke først og fremst å finne i det offentlige, var mitt poeng.

[Gjest dubidubidub]

Din "venn" har mye til felles med sin mor. Henne nytter det heller ikke å snakke med.

Han har valgt å gå inn i offerrollen. Han snakker om sin bakgrunn og sine problemer i tide og utide. Han eksternaliserer årsakene til sine problemer også når han legger skylden over på hjelperne som bare "gjør det for pengenes skyld".

Det går aldri bra med offer. Kun de som tar ansvar for seg selv og sin situasjon kommer videre. Han vil alltid finnenoen han kan legge skylden på for sine problemer.

Din "venn" kommer det nok til å gå dårlig med. Spørsmålet blir bare hvor mange han skal få dra med seg ned i elendigheten. Bare du kan sørge for at det ikke blir deg.

Begynn med å slå av mobiltelefonen om natten. Sett deretter grenser for når/om han kan kontakte deg og evt om hva.

Om han velger å skade seg, er det hans valg. Om han velger å ikke søke profesjonell hjelp, er det også hans valg.

Du kan ikke hjelpe han. Berg deg selv.

Vi fikk en kamerat med lignende historie til å gå i behandling, etter mye frem og tilbake. (Vi var flinke til å sette grenser for oss selv.)

Heldigvis var det ingen som noen gang sa at han måtte komme seg ut av offer-rollen. Det ville ha vært som å be noen som har fått armer og bein tortuert og til slutt saget av av nærmeste omsorgspersoner (for så å bli kastet ut på gata og overkjørt av det meste, fordi en ikke kan røre på seg), om å reise seg og gå.

Det går bedre med han nå.

[Gjest tudelu]

"alle psykologer er noe dritt, de skal bare tjene penger"

De pengegriske av dem er vel ikke først og fremst å finne i det offentlige, var mitt poeng.

Og mitt poeng var at de finnes overalt. (hvis det er det som driver dem)

Mange av dem har en fast inntekt på poliklinikken i tillegg til en privat praksis på kveldstid hvor de tar opptil 700-800 kr timen.

Mulig de er barmhjertige samaritanere på dagen og teller penger på kveldstid.

[Venn21]

Og mitt poeng var at de finnes overalt. (hvis det er det som driver dem)

Mange av dem har en fast inntekt på poliklinikken i tillegg til en privat praksis på kveldstid hvor de tar opptil 700-800 kr timen.

Mulig de er barmhjertige samaritanere på dagen og teller penger på kveldstid.

Det var jo ikke akkurat det at "psykologer jobber bare for penger" som var poenget her da. Ikke heng dere opp i det. Det er noe han selv mener.

Etter svar fra psykiateren har jeg kuttet han ut. Vi får se hvordan det går.