Herregud som jeg savner deg

[Gjest Stort_savn]

Han satt rett ovenfor henne. Hun satt i sofaen og klarte ikke å si noe. Han bøyde seg mot henne. Smilte. Rettet på brillene og smilte på nytt. Han sa ikke noe på en stund. Men plutselig bøyde han seg mot henne og rakk frem hånden. Trygghet. Trøst.

Hun strevde med å komme ut av skallet. Så at det var noen der som kunne hjelpe. Han sa at det ikke gjorde så mye at hun ikke fikk frem et ord. Smilet bekreftet det. Hun begynte å grine. En slags lettelse for alt det tunge som hadde vœrt. Hun reiste seg opp, gikk mot døren og vinket et lite farvell.

Gud, så vanskelig det hadde vœrt å gå ut den døren. Din dør. Å vite at dit skulle jeg aldri mer komme tilbake. Jeg måtte gå. Gikk, og fant savnet nesten uholdbart.

Jeg må tenke nå, at jeg kan treffe deg igjen senere en gang. At jeg får høre stemmen din igjen. Se smilet ditt. Jeg må tro at det er mulig.