Føler ikke at folk skjønner meg..

[Gjest Ellipse]

Hvor mye opplever dere som er "psyke" at folk fatter?? Jeg er frustrert over hvor liten forståelse jeg får fra venner som "vet". Hva kan en forvente seg, egenlig??

Når jeg snakker med venner om skoleting, f.eks. at jeg sliter med konsentrasjonen, svarer de : "ja, samme her,jeg også..blablabla." Og når de spurte om jeg skulle ha sommerjobb i sommer, og jeg svarte nei, var det sånn: "hva??!! Skal du ikke jobbe???". Enda de jo VET at jeg sliter.

De forstår visst ikke overhodet hvordan det er å være syk og deprimert.Eller hvor mye det å ha en spiseforstyrrelse sliter på kroppen. Jeg vil jo ikke utbrodere, men de tar ikke NOEN hint. Kanskje ikke så rart egentlig, for jeg smiler alltid, fleiper og ler ute blant folk. De ser ikke hvordan jeg segner sammen av utmattelse så snart jeg er hjemme.Hvilket ork det er å bare karre seg av gårde til skolen. De ser meg jo ikke når jeg sitter apatisk, lammet av angst. For da sørger jeg for å være alene.

De forstår ikke at jeg i verste fall kan dø (få hjertestans) hvis jeg trener hardt.Når jeg sier legen har gitt meg treningsforbud, står de der som spørsmålstegn bare.. Så tor de at jeg spiser lite, siden jeg visstnok er tynn.Det er ikke der problemet ligger, liksom...hmm. Kan de ikke fatte at jeg spiser MASSE?!?Altfor mye?+

De skjønner heller ikke at jeg ikke er syk, type forkjølet- syk, når jeg sier jeg er "syk" og må bli hjemme...Alt dette er frustrende, synes jeg. Jeg angrer at jeg i det hele tatt har fortalt at jeg har bulimi. Når de likevel viser så liten forståelse. Da kunne de likesågodt vært uvitende. Guuud, som jeg angrer at jeg har fortalt!!!!!!!Om man kunne ta tilbake ord...I wish. Bare et hjertesukk i fra meg:(

[cathlin]

Du sier, Hør nå her,,, jeg sliter faktisk KJEMPEMASSE! Jeg er for syk til å jobbe og da mener jeg VIRKELIG syk og ikke vanlig forkjølelsen. Jeg har STORE problemer med konsentrasjonen og jeg har det IKKE bra! ,, for eksempel.

[Gjest Ellipse]

Du sier, Hør nå her,,, jeg sliter faktisk KJEMPEMASSE! Jeg er for syk til å jobbe og da mener jeg VIRKELIG syk og ikke vanlig forkjølelsen. Jeg har STORE problemer med konsentrasjonen og jeg har det IKKE bra! ,, for eksempel.

Takk for svar.

Ja, jeg kunne nok vært tydeligere på det. Får jobbe med saken..Men jeg liker ikke å klage heller. Og så tenker jeg at når de vet at jeg har bulimi, så kan de vel tenke seg til at jeg ikke har det helt toppen. Det er visst for mye forlangt,det.

Jeg er jo ikke ute etter at de skal klappe meg på kinnet og "uff, dakar, deg da", men de behøver kanskje ikke bli så kjempeforundret over at jeg ikke har jobb ved siden av studiene, og/eller rakke ned på meg når jeg sier jeg kanskje vil ta en pause fra skolen en stund. Eller?

[cathlin]

Takk for svar.

Ja, jeg kunne nok vært tydeligere på det. Får jobbe med saken..Men jeg liker ikke å klage heller. Og så tenker jeg at når de vet at jeg har bulimi, så kan de vel tenke seg til at jeg ikke har det helt toppen. Det er visst for mye forlangt,det.

Jeg er jo ikke ute etter at de skal klappe meg på kinnet og "uff, dakar, deg da", men de behøver kanskje ikke bli så kjempeforundret over at jeg ikke har jobb ved siden av studiene, og/eller rakke ned på meg når jeg sier jeg kanskje vil ta en pause fra skolen en stund. Eller?

Kanskje du har all grunn til å klage? Hvordan går det med ventingen forresten?

[Gjest Ellipse]

Kanskje du har all grunn til å klage? Hvordan går det med ventingen forresten?

Tja...vet ikke, jeg.

Ventingen, ja. Jo, nå skal jeg få komme til en psykolog om en uke. Foreldrene mine ordnet opp så jeg kom til litt raskere:-) Hurra...!

Ellers venter jeg også på innleggelse på en enhet for spiseforstyrrelser. Men jeg vil helst klare meg uten innleggelse, føler at det blir en så "kunstig" situasjon på en slik avd...Frykter for tilbakefall når jeg kommer ut i virkeligheten igjen...Vanskelige greier!

Enn du, da,hvordan går det om dagen?

[cathlin]

Tja...vet ikke, jeg.

Ventingen, ja. Jo, nå skal jeg få komme til en psykolog om en uke. Foreldrene mine ordnet opp så jeg kom til litt raskere:-) Hurra...!

Ellers venter jeg også på innleggelse på en enhet for spiseforstyrrelser. Men jeg vil helst klare meg uten innleggelse, føler at det blir en så "kunstig" situasjon på en slik avd...Frykter for tilbakefall når jeg kommer ut i virkeligheten igjen...Vanskelige greier!

Enn du, da,hvordan går det om dagen?

Ja, det er vanskelige greier. For meg også. Vær snill med deg!:-)

[Gjest Soumi]

Jeg vet dette høres vondt ut.. Men saken er den at folk ikke er tankelesere - med andre ord, dine venner kan ikke vite hva som feiler deg når du velger ikke å si det! Derfor kan du heller ikke forvente at de skal FORSTÅ hvorfor ditt og datt.

Du kan ha rett i at de kanskje virker "dumme" eller ufølsomme, men jeg synes ikke at du skal dømme de for hardt.

Jeg er i samme situasjon selv, og før syntes jeg mine venner var både dumme og ufølsomme som ikke kunne SE at jeg sleit. Nå innser jeg jo at det er min egen feil, ikke deres. Hvis jeg fleiper og tuller i deres nærvær, kan jeg ikke plutselig i en annen situasjon si at jeg er syk, og forlange at de skal se hele tegninga!

Har jeg folk rundt meg med skikkelige antenner kan jeg det, men ikke med "normale" mennesker, om du skjønner hva jeg mener..

[Gjest issska]

hm jeg syns det virker ganske typisk på personer med spisef. dette med at ingen FORSTÅR dem. Og jeg har undret hvorfor. Har merket det mye på venninner som sliter med det.

Jeg har bipolar lidelse, men har innsett folk ikke kan FORSTÅ det fullt ut uansett. Men det er ikke så viktig for meg, (jeg er uansett frisk nå da)

Noen ganger forstår også folk mer enn du tror, om de får det litt forklart.

[Gjest Ellipse]

Jeg vet dette høres vondt ut.. Men saken er den at folk ikke er tankelesere - med andre ord, dine venner kan ikke vite hva som feiler deg når du velger ikke å si det! Derfor kan du heller ikke forvente at de skal FORSTÅ hvorfor ditt og datt.

Du kan ha rett i at de kanskje virker "dumme" eller ufølsomme, men jeg synes ikke at du skal dømme de for hardt.

Jeg er i samme situasjon selv, og før syntes jeg mine venner var både dumme og ufølsomme som ikke kunne SE at jeg sleit. Nå innser jeg jo at det er min egen feil, ikke deres. Hvis jeg fleiper og tuller i deres nærvær, kan jeg ikke plutselig i en annen situasjon si at jeg er syk, og forlange at de skal se hele tegninga!

Har jeg folk rundt meg med skikkelige antenner kan jeg det, men ikke med "normale" mennesker, om du skjønner hva jeg mener..

Takk for fornuftig svar, suomi, du har helt rett. Folk er ikke tankelesere. Det er nok hos meg problemet ligger; jeg som ikke er noe flink på å kommunisere hvordan jeg har det. Men de(vennene mine) er ikke noe flinke til å spørre heller:) Og jeg vil ikke bli "hun som stadig går og prater om problemene sine". Vanskelig å finne balansegangen der. Derfor synes jeg det var lettere før i grunnen, da ingen visste noe, og jeg bare kunne spille "rollen min" som gla´jente fullt ut.

[Gjest Ellipse]

hm jeg syns det virker ganske typisk på personer med spisef. dette med at ingen FORSTÅR dem. Og jeg har undret hvorfor. Har merket det mye på venninner som sliter med det.

Jeg har bipolar lidelse, men har innsett folk ikke kan FORSTÅ det fullt ut uansett. Men det er ikke så viktig for meg, (jeg er uansett frisk nå da)

Noen ganger forstår også folk mer enn du tror, om de får det litt forklart.

Hei! Folk med spiseforstyrrelser er vel like forskjellige som andre folk(bipolare f.eks.), så blir litt oppgitt når du generaliserer slik...

Jeg forventer ikke at de rundt meg skal forstå fullt ut hvordan det er å være meg, det er ikke det jeg mener. Det eneste jeg ønsker er at de kunne vise litt forståelse for at jeg ikke har like mye ork og overskudd som "friske" alltid, og ikke orker å tenke på verken jobb v/siden av studiene, eller kjæresteforhold akkurat nå. (for å nevne noe).

[Gjest Soumi]

Takk for fornuftig svar, suomi, du har helt rett. Folk er ikke tankelesere. Det er nok hos meg problemet ligger; jeg som ikke er noe flink på å kommunisere hvordan jeg har det. Men de(vennene mine) er ikke noe flinke til å spørre heller:) Og jeg vil ikke bli "hun som stadig går og prater om problemene sine". Vanskelig å finne balansegangen der. Derfor synes jeg det var lettere før i grunnen, da ingen visste noe, og jeg bare kunne spille "rollen min" som gla´jente fullt ut.

Skjønner at du ikke vil være "hun som bare prater om problemene sine", men det er jo slett ikke sikkert de føler det slik. Det kan jo kanskje hjelpe de til å skjønne bedre.

Dessuten, du trenger ikke utbrodere mer enn du selv ønsker, bare såpass at de vet sånn ca hvor landet ligger.

[Gjest issska]

Hei! Folk med spiseforstyrrelser er vel like forskjellige som andre folk(bipolare f.eks.), så blir litt oppgitt når du generaliserer slik...

Jeg forventer ikke at de rundt meg skal forstå fullt ut hvordan det er å være meg, det er ikke det jeg mener. Det eneste jeg ønsker er at de kunne vise litt forståelse for at jeg ikke har like mye ork og overskudd som "friske" alltid, og ikke orker å tenke på verken jobb v/siden av studiene, eller kjæresteforhold akkurat nå. (for å nevne noe).

sier bare at jeg har merket meg tendensen jeg. (og ganske tydelig)

Folk kan også ha likheter vet du. Det betyr ikke at jeg tenker svart/hvit og tror ALLE med sf er slik.

[Gjest Ellipse]

sier bare at jeg har merket meg tendensen jeg. (og ganske tydelig)

Folk kan også ha likheter vet du. Det betyr ikke at jeg tenker svart/hvit og tror ALLE med sf er slik.

Ok:) Så bra at du er frisk nå forresten!