NHD: hva bør jeg gjøre?

[4barns mor-77]

jeg mistet min sønn 5 dager etter fødsel i 98. Han var født med et stort mellomgulvs brokk, som var så alvorlig i seg selv at han KUNNE dødd av det. men, dødsårsaken var multiple hjerneskader i forbindelse med de 2 første timene etter fødsel.

i løpet av svangerskapet var jeg på hele 3 UL, uke 18-19, uke 24(for å sjekke plassering på morkaken) og dagen før fødsel(for å sjekke om det kunne ha lekket fostervann) jeg innser jo at på de 2 siste, så var det ikke babyen i seg selv de skulle se på, og at det kan være en fornuftig grunn til at de ikke så det store hullet i mellomgulvet.alt som heter tarmer hadde vokst opp i brysthulen og hjerte og lunger var veldig forskjøvet. ene lungen nesten ikke utviklet i det hele tatt, pga plass mangel.Det som plager meg er at han KUNNE vært reddet om de hadde sett dette på UL, og det mener jeg vel strengt talt at de burde gjordt....? Da hadde jeg blitt sendt til oslo eller trondheim for fødsel, og barnet hadde blitt lagt i respirator med en gang. I stedet ble han bagget i de to timene frem til helikopteret kom... (Dèt har jeg forøvrig lest på legesider i ettertid at man helst ikke skal gjøre med barn med den diagnosen.)Da ville han m.a.o. ikke fått hjerneskadene. så det jeg lurer på nå, er;bør jeg bare prøve å innfinne meg med at ting ble som de ble, og ikke prøve å finne ut noe mer om det? eller bør jeg ta kontakt med pasient skade nemda eller hva det heter?

Det skal sies at vi fikk veldig god behandling på ullevål, og også veldig god oppfølging i de to svangerskapene jeg har hatt etterpå... men jeg føler på ingen måte at dèt gjør opp for evnt tabbe tidligere. Tenker utrolig mye på det, men har ikke gjordt noe fordi det selvfølgelig ikke vil gi meg gutten min tilbake... Men kan det gi meg litt mer fred i sjela å VITE ?

Jeg mistet moren min bare 6 måneder før alt dette, etter en oppvekst med alkohol og pille misbruk.På ullevål anbefalte de meg psykolog hjelp pga alt dette, men jeg har liksom alltid måttet klare meg selv, og det skulle jeg da virkelig gjøre den gangen også. (ung og dum?) synes jeg har klart meg veldig bra, men har hatt en lengre periode med depresjoner, og selvfølgelig nok av dager med nedstemthet som har gått over igjen av seg selv ganske fort.

Burde jeg søke om psykologhjelp allikevel?

Dette ble et langt innlegg, og muligens litt rotete... Men håper du kan si noen ord om hva jeg kan/bør gjøre?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Dette er ikke et fagsvar basert på nasjonale eller internasjonale anbefalinger. Det er kun min subjektive anbefaling basert på min kunnskap og erfaring. Du kunne få andre svar om du spurte andre psykiatere.

Nei, jeg anbefaler ikke at en henger seg opp i alt som gikk galt før i tiden. Se på alle de som har gjort det til et livsverk å jobbe i de enkelte støttegruppene etter ulykker. De sementerer seg fast i fortiden og kommer ikke videre.

"Livet er et usikkert prosjekt". Innimellom går det galt. Det tror jeg det er lurt å innfinne seg med. Bruk heller tiden på å trives og nyte det når det er bra.

Jeg synes ikke du trenger å gå til psykolog om du har det rimerlig bra nå. Om vi dykker for mye ned i det triste, blir vi triste.