Klarer ikke å gjøre noe med min sosiale angst

[Sarah Elizabeth]

Jeg lider av sterk sosial angst som hemmer meg mye i hverdagen og som har gjort det helt fra jeg var bitteliten. Var med på veldig få bursdager, fester, skoleturer etc. (var med på mer sånt da jeg var veldig liten, men nå kan jeg ingenting mer). Jeg har likevel alltid fungert godt i skolesammenheng (inntil nå helt for nylig som jeg kommer tilbake til) og har alltid hatt mange venner. Jeg blir lett kjent med andre og prater lett med vennegjengen, men jeg føler alltid at det er veldig slitsomt for meg og jeg har egentlig aldri lyst til å være sammen med noen. Jeg har aldri lyst til å be noen hjem, være med noen hjem, gå på byen og alt sånt som skal være hyggelig og sosialt. Jeg føler bare at det tømmer meg totalt for krefter og hvis jeg har avtaler om å treffe noen, gruer jeg meg i dagevis på forhånd. Før var jeg flinkere til å tvinge meg selv til å være med på ting, nå orker jeg det bare ikke mer. Hovedproblemet mitt er at jeg absolutt ikke kan spise sammen med andre. Da brekker jeg meg bare og i verste fall må jeg springe på do og kaste opp til mine venners store forskrekkelse. De har allikevel ikke koblet dette til å kunne være et angstproblem tror jeg for de fortsetter å invitere meg ut på middag til tross for at jeg aldri takker ja mer. Kanskje har de begynt å tenke sitt, jeg vet ikke.

Uansett, jeg har prøvd cipralex, fevarin, seroxat, efexor og nå remeron. Remeron letter humøret og jeg sover godt, men det er absolutt ingen forandring hva angsten angår.. De andre medisinene har jeg gitt opp pga dårlig matlyst (er undervektig nok fra før). Remeron begynte jeg på da alt toppet seg i en periode hvor jeg sluttet å stå opp om morgenen (labbet bare krokbøyd inn på badet for å gå på do og drikke vann), sluttet å spise og avbrøt studiene mine etter tre år som medisinstudent.. Skolearbeid har alltid vært det jeg har vært flink til og derfor var dette en kjempesmell, men jeg klarte bare ikke å lese og jeg strøk gang på gang til eksamen. I tillegg begynte vissheten om at jeg nok aldri kan fungere som lege å synke inn og alle problemene med det sosiale ved å være student tæret på motivasjonen og arbeidslysten. Så nå sitter jeg altså her med avbrutte studier og prøver å isolere meg mest mulig selv om jeg vet det er dumt. Jeg har gått til to psykiatere uten å få noe som helst ut av det. Jeg greier bare rett og slett ikke å si noe som helst til dem. Jeg bryter helt sammen og gråter meg gjennom hele timen. Dette skjer time etter time og jeg får ikke sagt et ord annet enn nei og ja og når psykiateren nevner innleggelse, slutter jeg for jeg har så sterk sykehusangst at det høres ut som katastrofe for meg å skulle bli innlagt selv om jeg i mer optimistiske stunder tenker at om jeg hadde prøvd det, så hadde jeg kanskje blitt kvitt angsten. Den siste psykiateren prøvde å gi meg lekser og jeg greide å gjøre disse to ganger, men så orket jeg ikke å gjøre dem mer og følte meg så lat og dum at jeg sluttet hos henne også. Nå går jeg altså ikke i noen terapi, får bare remeron av lege og de gjør at jeg nå kan handle, lage mat osv, men jeg treffer aldri venner og studerer altså ikke mer. Jeg merker selv at jeg svinger endel i humøret med noen ukers mellomrom og har fundert på om jeg kan være bipolar 2. Innimellom er jeg nemlig veldig optimistisk, ser på meg selv som intelligent og ser fram til å studere igjen til høsten, mens jeg altså andre ganger nærmest bor i sengen og føler meg som verdens største taper. Det er likevel aldri noen fagmann som har luftet denne tanken for meg så det er altså bare noe jeg har grublet på selv. Har også fundert på om jeg har unnvikende personlighetsforstyrrelse, men legen sier bestemt nei og at jeg har for god innsikt i min egen situasjon.

Beklager veldig at dette ble så langt og jeg vet egentlig ikke helt hva jeg spør om. Ønsker vel bare en kommentar og noen råd om hva jeg bør gjøre videre. Skjønner jo at jeg må søke hjelp igjen, men jeg har visst store problemer med å nyttiggjøre meg den hjelpen jeg får. Kan det være noen hensikt i å prøve buspar mot angsten siden ssri ikke har noen effekt?

[Gjest Soumi]

Du skulle hatt en god psykiater du, stakkar! Har du forresten sjekket deg for ME syndrom ( kronisk utmattelsessyndrom )?

Du beklager langt innlegg, jeg beklager kort innlegg, fordi jeg har ingen hokuspokus løsning for deg..

[Sarah Elizabeth]

Du skulle hatt en god psykiater du, stakkar! Har du forresten sjekket deg for ME syndrom ( kronisk utmattelsessyndrom )?

Du beklager langt innlegg, jeg beklager kort innlegg, fordi jeg har ingen hokuspokus løsning for deg..

Hei og tusen takk for svar Soumi! Psykiaterne jeg har gått til har veldig godt rykte på seg og skal visst ha mye erfaring på forskjellige områder, men allikevel har jeg ikke klart å nyttiggjøre meg hjelpen deres og jeg føler meg derfor ganske håpløs.

Har ikke sjekket meg for ME og vet heller ikke noe om hva som skal til for å få denne diagnosen.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er godt mulig at du har sosial angst, men her er det mer enn det.

Jeg synes du burde rediagnostiseres hos en spesialist.

Her må det bl.a. avklares om du her depresjon og om denne er unipolar eller ledd i en bipolar lidelse. Også ulike personlighetsforstyrrelser må avklares.

[Sarah Elizabeth]

Det er godt mulig at du har sosial angst, men her er det mer enn det.

Jeg synes du burde rediagnostiseres hos en spesialist.

Her må det bl.a. avklares om du her depresjon og om denne er unipolar eller ledd i en bipolar lidelse. Også ulike personlighetsforstyrrelser må avklares.

Hei og tusen takk for svar, Nils Håvard Dahl. Først av alt må jeg få si at du gjør en uvurderlig jobb her inne og det er imponerende at du svarer så mange av oss.

Du skriver at ulike personlighetsforstyrrelser må avklares og da blir jeg litt nysgjerrig på hvilke du først og fremst tenker på?

[Orio]

Det er godt mulig at du har sosial angst, men her er det mer enn det.

Jeg synes du burde rediagnostiseres hos en spesialist.

Her må det bl.a. avklares om du her depresjon og om denne er unipolar eller ledd i en bipolar lidelse. Også ulike personlighetsforstyrrelser må avklares.

Stemmer det Sarah Elisabeth skriver, at god innsikt i egen situasjon utelukker unnvikende personlighetsforstyrrelse?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Stemmer det Sarah Elisabeth skriver, at god innsikt i egen situasjon utelukker unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Nei, det stemmer overhode ikke.

[Orio]

Jeg har også ekstrem sykehusangst, det verste som kan skje meg er å komme på sykehus, sånn føles det i hvert fall. Det visste psykiateren jeg gikk til, så da jeg ble innlagt var det på en DPS. Jeg sa klart i fra at hvis det var det minste sykehusaktig kom jeg til å reise hjem på dagen. For sikkerhets skyld fikk jeg også sobril fast helt i starten. Kanskje det er et alternativ for deg også?

Uansett trenger du ikke slutte selv om psykiateren nevner innleggelse. Det er frivillig, vet du. Og hvis du har sterke motforestillinger (og er åpen om det) tar psykiateren hensyn til det. Jeg har senere vært så heldig å unngå innleggelse ved å gå til samtale to-tre ganger i uken.

[Orio]

Nei, det stemmer overhode ikke.

Ok. Takk for raskt svar.

[Gemini]

Kanskje du kan få formidlet mer til psykiater dersom du skriver det ned, slik som her?

Det optimale er sikkert at man snakker om det vanskelige, men å skrive til psykiater kan kanskje dra igang prosessen?

[Sarah Elizabeth]

Stemmer det Sarah Elisabeth skriver, at god innsikt i egen situasjon utelukker unnvikende personlighetsforstyrrelse?

Jeg skrev bare det jeg fikk vite av min lege. Reagerte litt på at han avfeide meg når jeg nevnte unnvikende pf med denne begrunnelsen.

[Sarah Elizabeth]

Jeg har også ekstrem sykehusangst, det verste som kan skje meg er å komme på sykehus, sånn føles det i hvert fall. Det visste psykiateren jeg gikk til, så da jeg ble innlagt var det på en DPS. Jeg sa klart i fra at hvis det var det minste sykehusaktig kom jeg til å reise hjem på dagen. For sikkerhets skyld fikk jeg også sobril fast helt i starten. Kanskje det er et alternativ for deg også?

Uansett trenger du ikke slutte selv om psykiateren nevner innleggelse. Det er frivillig, vet du. Og hvis du har sterke motforestillinger (og er åpen om det) tar psykiateren hensyn til det. Jeg har senere vært så heldig å unngå innleggelse ved å gå til samtale to-tre ganger i uken.

Det er ikke sykehuset i seg selv som er problemet. Som medisinstudent har jeg stiftet bekjentskap med dette mang en gang og da jeg skrev sykehusangst så ble det egentlig litt feil, det er mer pasientrollen jeg er redd. Jeg har store problemer med å slippe noen nært innpå meg, snakke om meg selv og i det hele tatt det at andre "griper inn" i meg og mitt liv. Det spiller dermed ingen rolle om stedet jeg skal være på er "sykehusaktig" så lenge jeg er i pasientrollen.

Å ta sobril er for meg helt utelukket da min mor har misbrukt dette medikamentet i lang tid og jeg ikke på noen måte vil havne i denne medisinens "klør" slik hun har gjort. Jeg har også på en måte utviklet en slags "avsky" for sobril og lignende medikamenter.

[Sarah Elizabeth]

Kanskje du kan få formidlet mer til psykiater dersom du skriver det ned, slik som her?

Det optimale er sikkert at man snakker om det vanskelige, men å skrive til psykiater kan kanskje dra igang prosessen?

Det er et godt forslag å skrive til psykiateren og jeg har tenkt på dette selv også.

[Orio]

Det er ikke sykehuset i seg selv som er problemet. Som medisinstudent har jeg stiftet bekjentskap med dette mang en gang og da jeg skrev sykehusangst så ble det egentlig litt feil, det er mer pasientrollen jeg er redd. Jeg har store problemer med å slippe noen nært innpå meg, snakke om meg selv og i det hele tatt det at andre "griper inn" i meg og mitt liv. Det spiller dermed ingen rolle om stedet jeg skal være på er "sykehusaktig" så lenge jeg er i pasientrollen.

Å ta sobril er for meg helt utelukket da min mor har misbrukt dette medikamentet i lang tid og jeg ikke på noen måte vil havne i denne medisinens "klør" slik hun har gjort. Jeg har også på en måte utviklet en slags "avsky" for sobril og lignende medikamenter.

Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Jeg har også store problemer med å ta sobril ol. flere leger har brukt mye tid og krefter på å forklare meg at det ikke er så farlig som jeg har fryktet, og at de faktisk kan hjelpe meg. Og det har faktisk vist seg at de hadde rett. Jeg har brukt sobril med ujevne mellomrom noen år nå. Kan gå noen uker mellom hver gang. Min erfaring er at en sobril kan hjelpe meg å bryte en spiral av stadig mer angst.

Men jeg forstår og respekterer ditt syn. Da gjelder det å finne andre metoder for å slappe av. Pusteteknikk kan hjelpe. Legg deg rett ut på sengen, en hånd på magen og en på brystet, pust rolig inn og ut. Dette må du nesten trene på i situasjoner der du ikke har angst, for å lære teknikken. Musikk. Noe varmt å drikke. TV. Internett. Det er mye som kan hjelpe når angsten står på som verst.

Jeg har stor forståelse for det du sier om pasientrollen også. Der jeg var innlagt følte jeg meg ikke så mye som "pasient" som jeg gjorde på sykehuset (somatisk avdeling). Jeg fikk i mye større grad være med på å bestemme hva som skulle gjøres og hvordan det skulle gjøres. Følte meg ikke som "noe som ble sendt gjennom systemet". Det at alle gikk med vanlige klær gjorde også en stor forskjell.

Men, det er ditt liv og ditt valg. Hvis du ikke under noen omstendighet ønsker innleggelse eller beroligende medisiner, så må jo også psykiateren ta hensyn til det. Da må dere i fellesskap finne alternativer. Jeg håper du vil gi det et nytt forsøk, og ikke trekke deg med en gang det blir snakk om innleggelse. :-)

[Orio]

Jeg skrev bare det jeg fikk vite av min lege. Reagerte litt på at han avfeide meg når jeg nevnte unnvikende pf med denne begrunnelsen.

Det stussa jeg også over. Men nå har vi jo fått svar. :-)