Mobbing - viktig å være ærlig?

[Orio]

Jeg har flere ganger i terapi blitt spurt om jeg opplevde mobbing i skoleårene. Det har jeg alltid benektet, eller svart unnvikende på. Tror også jeg er blitt trodd, at jeg ikke har opplevd mobbing. Det er ikke sant. Hvor viktig er det å innrømme/være ærlig om at det har skjedd? Jeg mener ikke noen dyptgående analyse, men bare å klare å svare ærlig på det spørsmålet.

Er også redd for oppfølgingsspørsmål. På hvilken måte? Hvem? Hvor lenge osv. Det er alt for mye jeg vil legge lokk på.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Min psykoterapiveileder ga sjelden helt presise uttalelser.

De ting han uttalte seg helt klart på, har alltid vist seg å være korrekte.

En av hans utsagn:

Du kan ikke i psykoterapi hjelpe en person som lyver.

Å lyve er også å tilbakeholde informasjon som vet/burde vite kan ha betydning for psyken.

[hidi]

Har ikke blitt mobbet selv. Men jeg tror vel kanskje at du burde åpne deg litt, og du kan jo selv bestemme hvor mye du ønsker å fortelle. Ikke svar på oppfølgningsspørsmål hvis du ikke er klar.

Det er jo og endel av ærligheten, og si at det har jeg ikke lyst til å snakke om akkurat nå.At du trenger mer tid for det er faktisk så vondt.

Jeg er ingen ekspert, men jeg tror ikke at du blir bedre ved å holde alt inni deg. Tenk om det vonde kom ut og du følte deg bedre?

Livet er ditt på godt og vondt og bare du kan ta så viktige avgjørelser.

Og hva er det verste som kan skje? Tenk over det.

Masse klemmer til deg

[Orio]

Min psykoterapiveileder ga sjelden helt presise uttalelser.

De ting han uttalte seg helt klart på, har alltid vist seg å være korrekte.

En av hans utsagn:

Du kan ikke i psykoterapi hjelpe en person som lyver.

Å lyve er også å tilbakeholde informasjon som vet/burde vite kan ha betydning for psyken.

Det var det jeg fryktet. Men det er så fryktelig vanskelig å snakke om. Klarer ikke tenke på det en gang. Har stort sett fortrengt det som skjedde, husker bare "indirekte" ting, som at lærere tok det opp med foreldrene mine etc. Så jeg vet ikke hva jeg skal fortelle om heller.

[Orio]

Min psykoterapiveileder ga sjelden helt presise uttalelser.

De ting han uttalte seg helt klart på, har alltid vist seg å være korrekte.

En av hans utsagn:

Du kan ikke i psykoterapi hjelpe en person som lyver.

Å lyve er også å tilbakeholde informasjon som vet/burde vite kan ha betydning for psyken.

Et tilleggsspørsmål; hva når jeg stort sett har fortrengt det som faktisk skjedde, er det da best å la det ligge urørt?

Jeg husker ikke konkrete situasjoner eller hendelser, men ting som kom som følge av mobbingen, bl.a mine foreldres reaksjon som var ganske sterk.

[Orio]

Har ikke blitt mobbet selv. Men jeg tror vel kanskje at du burde åpne deg litt, og du kan jo selv bestemme hvor mye du ønsker å fortelle. Ikke svar på oppfølgningsspørsmål hvis du ikke er klar.

Det er jo og endel av ærligheten, og si at det har jeg ikke lyst til å snakke om akkurat nå.At du trenger mer tid for det er faktisk så vondt.

Jeg er ingen ekspert, men jeg tror ikke at du blir bedre ved å holde alt inni deg. Tenk om det vonde kom ut og du følte deg bedre?

Livet er ditt på godt og vondt og bare du kan ta så viktige avgjørelser.

Og hva er det verste som kan skje? Tenk over det.

Masse klemmer til deg

Det verste som kan skje? Jeg bryter helt sammen. Alt jeg har greid å bygge opp raser sammen. Det er ikke mye jeg har fått til, men jeg har brukt forferdelig lang tid på å komme dit jeg er i dag. Orker ikke starte på nytt.

Det blir ekstra skummelt fordi jeg har fortrengt det meste av det, det er ikke bare det at jeg ikke tør å fortelle det og dermed avsløre hvilket dårlig og mindreverdig menneske jeg er, jeg vet jo ikke selv hva jeg vil finne hvis jeg begynner å "undersøke".

Men jeg vet at jeg ble mobbet, det er bare de konkrete episodene jeg har fortrengt. Husker ting som kom som følge av det, f.eks at foreldrene mine grep inn og tok kontakt med skolen osv.

[hidi]

Det verste som kan skje? Jeg bryter helt sammen. Alt jeg har greid å bygge opp raser sammen. Det er ikke mye jeg har fått til, men jeg har brukt forferdelig lang tid på å komme dit jeg er i dag. Orker ikke starte på nytt.

Det blir ekstra skummelt fordi jeg har fortrengt det meste av det, det er ikke bare det at jeg ikke tør å fortelle det og dermed avsløre hvilket dårlig og mindreverdig menneske jeg er, jeg vet jo ikke selv hva jeg vil finne hvis jeg begynner å "undersøke".

Men jeg vet at jeg ble mobbet, det er bare de konkrete episodene jeg har fortrengt. Husker ting som kom som følge av det, f.eks at foreldrene mine grep inn og tok kontakt med skolen osv.

Kjære deg, jeg skal ikke presse deg til noe eller påvirke deg til å gjøre noe du ikke ønsker.

De som har vært utsatt for overgrep i ung alder, gjør som deg og fortrenger det, mens noen må ha det ut.

Hadde ønsket at du kunne ta tyren ved hornene, men det er mitt ønske og ikke ditt. Aner ikke hvordan du har det, men kan du leve resten av livet slik?

*tenker mange gode tanker om deg*

Selv om jeg kommer til altfor kort. Sorry!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Et tilleggsspørsmål; hva når jeg stort sett har fortrengt det som faktisk skjedde, er det da best å la det ligge urørt?

Jeg husker ikke konkrete situasjoner eller hendelser, men ting som kom som følge av mobbingen, bl.a mine foreldres reaksjon som var ganske sterk.

1. Jeg tror ikke du har fortrengt det. Hadde du gjort det, ville du ikke stilt det opprinnelige spørsmålet.

2. Hvis du har det bra, og har nådd målet med psykoterapien, er det vel ikke nødvendig å ta det opp. Har du tross langvarig behandling fortsatt betydelige problemer, kan det tyde på at det er viktige hendelser som ikke er bearbeidet.

[Gjest skal]

Det verste som kan skje? Jeg bryter helt sammen. Alt jeg har greid å bygge opp raser sammen. Det er ikke mye jeg har fått til, men jeg har brukt forferdelig lang tid på å komme dit jeg er i dag. Orker ikke starte på nytt.

Det blir ekstra skummelt fordi jeg har fortrengt det meste av det, det er ikke bare det at jeg ikke tør å fortelle det og dermed avsløre hvilket dårlig og mindreverdig menneske jeg er, jeg vet jo ikke selv hva jeg vil finne hvis jeg begynner å "undersøke".

Men jeg vet at jeg ble mobbet, det er bare de konkrete episodene jeg har fortrengt. Husker ting som kom som følge av det, f.eks at foreldrene mine grep inn og tok kontakt med skolen osv.

Kanskje du kan forklare det til terapauten? Har fortsatt mye jeg ikke klarer å snakke om, men har gjene begynt med å si at det er ting jeg ikke klarer å snakke om. Så hjelper hun meg videre. Jeg er og veldig redd for å bli dårligere, for har opplevd det. Men får lov til å styre tempo veldig, og da går det på et vis.

Hun vet at det er mye jeg ikke har fortalt, og da er det lettere. Får ikke like mye dårlig samvittighet. Og så spør hun med gjevne mellomrom om det er mye jeg ikke har fortalt enda, samtidig som hun understreker at det er ok.

Bare litt om mine erfaringer. Lykke til!

[Orio]

Kanskje du kan forklare det til terapauten? Har fortsatt mye jeg ikke klarer å snakke om, men har gjene begynt med å si at det er ting jeg ikke klarer å snakke om. Så hjelper hun meg videre. Jeg er og veldig redd for å bli dårligere, for har opplevd det. Men får lov til å styre tempo veldig, og da går det på et vis.

Hun vet at det er mye jeg ikke har fortalt, og da er det lettere. Får ikke like mye dårlig samvittighet. Og så spør hun med gjevne mellomrom om det er mye jeg ikke har fortalt enda, samtidig som hun understreker at det er ok.

Bare litt om mine erfaringer. Lykke til!

Det toget er på en måte kjørt, h*n har spurt, og jeg har sagt nei. Tror ikke jeg klarer å ta det opp på egen hånd. Vet ikke hvordan jeg skulle begynt eller om jeg overhodet klarer å fullføre hvis jeg nevner det.

[Orio]

Kjære deg, jeg skal ikke presse deg til noe eller påvirke deg til å gjøre noe du ikke ønsker.

De som har vært utsatt for overgrep i ung alder, gjør som deg og fortrenger det, mens noen må ha det ut.

Hadde ønsket at du kunne ta tyren ved hornene, men det er mitt ønske og ikke ditt. Aner ikke hvordan du har det, men kan du leve resten av livet slik?

*tenker mange gode tanker om deg*

Selv om jeg kommer til altfor kort. Sorry!

Kan jeg leve resten av livet slik? Helst ikke. Men vil det å fortelle om det som skjedde i barndommen hjelpe meg til å fungere bedre i hverdagen?

[Orio]

1. Jeg tror ikke du har fortrengt det. Hadde du gjort det, ville du ikke stilt det opprinnelige spørsmålet.

2. Hvis du har det bra, og har nådd målet med psykoterapien, er det vel ikke nødvendig å ta det opp. Har du tross langvarig behandling fortsatt betydelige problemer, kan det tyde på at det er viktige hendelser som ikke er bearbeidet.

Jeg har det ikke bra. Fungerer ikke i hverdagen. Hjelper det å snakke om barndommen? Trodde det var viktigere å ta tak i situasjonen her og nå? (Jeg har gått til behandling i noen år nå, og har en del tanker/forestillinger om meg selv som ikke slipper taket.)

Når det gjelder det med "fortrenging", det var ikke mitt ordvalg. Hendelsene har i mange år vært helt dyttet bort fra minnet, jeg har ikke klart å huske noe fra tiden på skolen, men har på en måte sett "konturene" i form av små hendelser og ting jeg har hørt mamma og pappa si. Det er først etter at jeg begynte i behandling jeg oppdaget at jeg ikke husket noe fra skoletiden. Nå har små biter kommet tilbake, men når jeg tillater meg selv å tenke på dem, prøver å huske mer, smetter det unna. Jeg vet det er noe der, men jeg får ikke tak i det, på en måte.

[hidi]

Kan jeg leve resten av livet slik? Helst ikke. Men vil det å fortelle om det som skjedde i barndommen hjelpe meg til å fungere bedre i hverdagen?

Jeg har vel tro på det, men det er noe du selv må *oppdage*.

Føler du press så er ikke det bra for det kan rippe opp i ting, men gjør du det frivillig så stiller saken muligens seg annerledes....

Jeg vet med meg selv, at er det noe som er vondt inne i meg vil jeg gjerne betro meg til en jeg kan stole 100% på, og det hjelper!

Man får innputt fra andre og det føles i grunnen godt.

Valget er ditt....

klem

[Gjest skal]

Det toget er på en måte kjørt, h*n har spurt, og jeg har sagt nei. Tror ikke jeg klarer å ta det opp på egen hånd. Vet ikke hvordan jeg skulle begynt eller om jeg overhodet klarer å fullføre hvis jeg nevner det.

Tror nok ikke toget er gått! Men det er du som bestemmer hvor mye du skal si. Og om. Hvis du bestemmer deg for å gjøre det, så finnes det alltid en måte, og flere sjanser. Mange sjanser.

Men det er du som styrer.

[bugge -jenta]

Det var det jeg fryktet. Men det er så fryktelig vanskelig å snakke om. Klarer ikke tenke på det en gang. Har stort sett fortrengt det som skjedde, husker bare "indirekte" ting, som at lærere tok det opp med foreldrene mine etc. Så jeg vet ikke hva jeg skal fortelle om heller.

Jeg startet med å fortelle det jeg husket. Det var ikke alltid mye. Min erfaring er at det ofte setter i gang en prosess, å sette det på dagsorden i seg selv. Og prosessen styres av deg og skjer i deg. Jeg begynte å huske gjennom drømmebilder. Senere fulgte disse meg inn i dagen, og jeg husket mer og mer.

At du har sagt ting før i terapien som du kanskje må gå tilbake på skal du ikke tenke på. Det er en del av prosessen. Det er ikke noe nederlag i terapi og si at det jeg sa da, føler jeg ikke er sant. Jeg føler det er _slik_ nå.Jeg tror ikke du er ferdig med terapien, og du må være ærlig. Det rare med å bryte grenser i terapi og begynne å være mer ærlig, er at når du først har begynt kjennes det svært riktig ut, og mye mindre skummelt enn en skulle tro. Tvert i mot blir det svært skummelt og ensomt å "holde tilbake", når en har opplevd den totale ærlige kommunikasjonen. Ta et lite steg av gangen og stol på de iboende kreftene til den terapeutiske prosessen. De er sterke i. Lykke til.

Vennlig hilsen

[Orio]

Jeg startet med å fortelle det jeg husket. Det var ikke alltid mye. Min erfaring er at det ofte setter i gang en prosess, å sette det på dagsorden i seg selv. Og prosessen styres av deg og skjer i deg. Jeg begynte å huske gjennom drømmebilder. Senere fulgte disse meg inn i dagen, og jeg husket mer og mer.

At du har sagt ting før i terapien som du kanskje må gå tilbake på skal du ikke tenke på. Det er en del av prosessen. Det er ikke noe nederlag i terapi og si at det jeg sa da, føler jeg ikke er sant. Jeg føler det er _slik_ nå.Jeg tror ikke du er ferdig med terapien, og du må være ærlig. Det rare med å bryte grenser i terapi og begynne å være mer ærlig, er at når du først har begynt kjennes det svært riktig ut, og mye mindre skummelt enn en skulle tro. Tvert i mot blir det svært skummelt og ensomt å "holde tilbake", når en har opplevd den totale ærlige kommunikasjonen. Ta et lite steg av gangen og stol på de iboende kreftene til den terapeutiske prosessen. De er sterke i. Lykke til.

Vennlig hilsen

Hei.

Hvordan går det med deg?

Takk for at du svarte meg, forresten, men jeg synes du bør bruke kreftene på deg selv nå.

Jeg skal tenke nøye over det du har skrevet.

Jeg vet jo at det har skjedd ting, og at jeg burde være ærlig og fortelle om det. Men jeg klarer det ikke, ikke på lenge enda tror jeg. Det er alt for mye, for mange tanker og følelser å holde rede på. Selv om jeg ikke vet hva det er, det er som om jeg bare aner konturene av det, og derfor vet at det er noe der. Hver gang jeg prøver å ta en titt blir jeg overmannet av angst. Hvordan skal jeg klare å fortelle om ting jeg ikke en gang klarer å tenke på eller innrømme for meg selv?

Beklager, dette ble langt. Men det er så mye som surrer rundt inni meg for tiden.