Har man selv noe ansvar for hvordan det går i behandling?

[Gjest Latvia!]

Jeg syns timene hos psykolog er fullstendig bortkastet, vi snakker om de samme tingene som vi gjorde for 6mnd siden og jeg føler vi ikke kommer noen vei. Virker nesten som han ikke helt vet hva han skal si lenger, litt pinlig liksom.

Det jeg lurer på er om jeg har noen skyld i at det har blitt sånn, jeg trodde det var psykologen som skulle lede an i hvordan timene var og jeg skulle svare på spørsmål og utdype det jeg sliter med/følelser osv. Føler ikke jeg blir ledet noen vei lenger.

Psykologen har snakket om innleggelse uten å noen mer plan enn å slenge det ut i luften, han skulle ringe meg ang. noen medisiner etter å ha snakket med overlege, hører aldri noe. (ikke første gang)

Alt det kombinert med at jeg får time 3 uker senere etter å ha gitt uttrykk for at jeg sliter veldig så begynner jeg å lure, bryr de seg i det heletatt eller bør jeg be legen om ny psykolog ?

[Gjest Soumi]

Slik jeg ser det så har du to alternativer..

1. Ta en alvorsprat med psykologen, si hva du er missfornøyd med, og hva du forventer av ham. Kan han innfri dine ønsker, så er jo det best.

2. Be om ny psykolog.

Du har selv noe ansvar ifm psykoterapi, det er ikke psykologen som skal styre. Kanskje det er derfor han gir så lite av seg selv, for at du skal styre skuta?

[Gjest Hei33]

Slik jeg ser det så har du to alternativer..

1. Ta en alvorsprat med psykologen, si hva du er missfornøyd med, og hva du forventer av ham. Kan han innfri dine ønsker, så er jo det best.

2. Be om ny psykolog.

Du har selv noe ansvar ifm psykoterapi, det er ikke psykologen som skal styre. Kanskje det er derfor han gir så lite av seg selv, for at du skal styre skuta?

Har bare en kommentar til det du sa om at det ikke er psykologen som skal styre timene. Det varierer vel, etter hvilken behandlingsmetode psykologene bruker.

Jeg har begynt i terapi hos et par psykologer som aldri sa et kvekk i timene. De mente det var opp til meg hva jeg ville snakke om. Det taklet jeg derimot ikke, og sluttet etter veldig kort tid.

Det som funker best for meg, er når psykologen styrer. At h*n spør, tar opp ting f.eks fra forrige time, lurer på hvordan det går nå, osv. Gir "lekser" og følger opp/støtter. Er engasjert.

De to førstnevnte bare satt der like tause som et tre i skogen. Og det førte til at jeg også gjorde det. Totalt mislykke, spør du meg. Lurer på hva slags retning innen psykologien de representerte?

[Gjest Soumi]

Har bare en kommentar til det du sa om at det ikke er psykologen som skal styre timene. Det varierer vel, etter hvilken behandlingsmetode psykologene bruker.

Jeg har begynt i terapi hos et par psykologer som aldri sa et kvekk i timene. De mente det var opp til meg hva jeg ville snakke om. Det taklet jeg derimot ikke, og sluttet etter veldig kort tid.

Det som funker best for meg, er når psykologen styrer. At h*n spør, tar opp ting f.eks fra forrige time, lurer på hvordan det går nå, osv. Gir "lekser" og følger opp/støtter. Er engasjert.

De to førstnevnte bare satt der like tause som et tre i skogen. Og det førte til at jeg også gjorde det. Totalt mislykke, spør du meg. Lurer på hva slags retning innen psykologien de representerte?

Ja, du har rett i det. Jeg satte det visst veldig på spissen som vanlig..

[Orio]

Slik jeg ser det så har du to alternativer..

1. Ta en alvorsprat med psykologen, si hva du er missfornøyd med, og hva du forventer av ham. Kan han innfri dine ønsker, så er jo det best.

2. Be om ny psykolog.

Du har selv noe ansvar ifm psykoterapi, det er ikke psykologen som skal styre. Kanskje det er derfor han gir så lite av seg selv, for at du skal styre skuta?

Slik jeg ser det er det viktig å ta en alvorsprat med psykologen først, og hvis det ikke fører frem prøve å bytte psykolog.

[Orio]

Hovedansvaret ligger hos psykologen, men du er jo nødt til å si fra selv også.

Neste gang du er der kan du starte med å si at du føler dere har kjørt dere fast i ett spor, at du gjerne vil snakke om (det du ønsker å snakke om). Si at du blir usikker og forvirret når han snakker om innleggelse, uten at det blir noen avklaring. Si at du synes tre uker er lenge å vente når du har det vanskelig.