Når man ikke lenger er som før..

[Gjest skummelt]

Og hva mener jeg med det, jo at jeg ikke lenger har overskudd til sosiale ting, har mistet kontakten med så å si alle vennene mine, har liten glede ved ting, liten entusiasme og energi, og ofrer meg litt for mye for jobben og andres forventninger..

Jeg kan nå begynne å gråte spontant. Jeg har store nedturer der jeg ikke skjønner hvordan jeg skal komme meg opp igjen. Føler huden er skrelt av lag for lag og at jeg ikke har noe forsvar igjen. Men neste dag har jeg fått tilbake optimismen.

Jeg er pliktoppfyllende, vennlig, hyggelig, blid, rolig, imøtekommende og positiv jente utad. Har en slags mellomleder-stilling på jobb. Er svært interessert i at bedriften skal gå bra, og jobber veldig mye. Litt for mye, forstår jeg jo. Men jeg har investert mye, og dermed er store deler av økonomien min basert i jobben.

Lurer litt på hvem jeg gjør det for. Meg selv? Ja, det også, har veldig ansvarsfølelse for jobben. Vil verden og bedriften gå rundt uten meg? Mest sannsynlig, men det ville blitt mye å holde styr på for de få som blir igjen hvis jeg benytter meg av legens tilbud om sykmelding.

Gjør jeg det for de andre? Ja, veldig mye derfor, og fordi jeg har en stor del av ansvaret for å holde bedriftens hode over vannet. Så jeg er ikke helt uunværlig, men litt.

Men jeg takler ikke presset. Jeg takler ikke kollegene mine. Jeg er og har alltid vært hyggelig, positiv og blid, men av en eller annen grunn virker det som at andre tror de kan snakke til meg akkurat som det passer dem. Jeg er visst god å ha når de trenger hjelp eller råd, for jeg har jo oversikt, men de er ikke interessert i å yte der jeg behøver assistanse. Frekke tilbakemeldinger på vennlige anmodninger har vært noe jeg har måttet tåle daglig.

Hvorfor er det sånn? Til og med en av mine med-mellomledere har en nedlatende holdning til meg og kan snakke "strengt" til meg på interne møter. Som om jeg ikke vet hva jeg snakker om. Det gjør jeg absolutt, men vi har ulike fagområder.

Så jeg føler at jeg ikke blir respektert. Er dette en følge av å være altfor snill og vennlig? Blir jeg utnyttet?

Bør jeg rett og slett slutte i jobben før jeg kjører meg selv helt i kjelleren? Har vært der nede mange ganger, og det skjer oftere og oftere. Selv om optimismen stort sett er tilbake hver morgen, er det kortere vei ned i kjelleren.

Det er jo ingen som takker meg for at jeg sliter meg ut, da er det vel bare mer kritikk å få av typen: du burde jo roet ned mye tidligere.....

Jeg har mann og barn. Ekstremt forståelsesfull mann, men har kortere lunte for barnet når jeg ikke har det bra... Og det gjør saken verre for meg. Føler meg som en komplett mislykket person og mor.

[Gjest Soumi]

Ja, kanskje du burde sykmelde deg, i allafall 50%? Du har ingenting igjen for å slite deg ut - dessverre..

En annen ting, tror du at du er mer nærtagende overfor kolleger fordi du er sliten nå, eller er de faktisk slik du beskriver i innlegget?

Hva har du pleid å gjøre før, når du merker at du er på vei ned i kjelleren?

Føler folk er veldig hårsåre her på forumet, så jeg vil bare pressisere at dette ikke er ment som kritikk på noen som helst måte!!

Mvh

[Gjest skummelt]

Ja, kanskje du burde sykmelde deg, i allafall 50%? Du har ingenting igjen for å slite deg ut - dessverre..

En annen ting, tror du at du er mer nærtagende overfor kolleger fordi du er sliten nå, eller er de faktisk slik du beskriver i innlegget?

Hva har du pleid å gjøre før, når du merker at du er på vei ned i kjelleren?

Føler folk er veldig hårsåre her på forumet, så jeg vil bare pressisere at dette ikke er ment som kritikk på noen som helst måte!!

Mvh

Jeg tar meg ikke nær av det du skriver, er glad for at noen orker å lese det lange innlegget!

Ja, jeg er mer nærtagen overfor kollegene mine nå. Og det har gått gradvis. I begynnelsen brydde jeg meg ikke så mye, men etterhvert har det blitt verre å takle. Nå er jeg så hudløs at det skal ikke rare kommentaren til før jeg sitter der med tårer i øynene. Men det er like fullt frekke kommentarer jeg sikter til. En av dem har vært inne til samtaler med ledelsen og blitt bedt om å skjerpe seg, hun er slik mot alle, men det skjer lite. Jeg prøver å snakke minst mulig med henne, trekker meg litt unna, og det er kanskje ikke det riktige av en mellomleder, men jeg er ikke i stand til å takle henne. Hun er rett og slett en mobber. Men jeg klarer ikke å trøste meg med at det egentlig er henne som har et problem.

Jeg har ikke hatt noen metoder for å komme opp av kjelleren, gjør som jeg alltid har gjort, snakker med den ekstrekt forståelsesfulle og innsiktsfulle mannen min.

I mellomtiden mister jeg glede, engasjement og hukommelse. Jeg må skrive opp absolutt alt for å huske det. Og kan ligge lenge våken og vri meg om kveldene, noe jeg aldri slet med før.

[Gjest Soumi]

Jeg tar meg ikke nær av det du skriver, er glad for at noen orker å lese det lange innlegget!

Ja, jeg er mer nærtagen overfor kollegene mine nå. Og det har gått gradvis. I begynnelsen brydde jeg meg ikke så mye, men etterhvert har det blitt verre å takle. Nå er jeg så hudløs at det skal ikke rare kommentaren til før jeg sitter der med tårer i øynene. Men det er like fullt frekke kommentarer jeg sikter til. En av dem har vært inne til samtaler med ledelsen og blitt bedt om å skjerpe seg, hun er slik mot alle, men det skjer lite. Jeg prøver å snakke minst mulig med henne, trekker meg litt unna, og det er kanskje ikke det riktige av en mellomleder, men jeg er ikke i stand til å takle henne. Hun er rett og slett en mobber. Men jeg klarer ikke å trøste meg med at det egentlig er henne som har et problem.

Jeg har ikke hatt noen metoder for å komme opp av kjelleren, gjør som jeg alltid har gjort, snakker med den ekstrekt forståelsesfulle og innsiktsfulle mannen min.

I mellomtiden mister jeg glede, engasjement og hukommelse. Jeg må skrive opp absolutt alt for å huske det. Og kan ligge lenge våken og vri meg om kveldene, noe jeg aldri slet med før.

Hei igjen!

Vil bare tipse deg om noe - anti depressiva. Aldri vært borti det? Er absolutt ikke medisintilhenger selv, men må motvillig innrømme at dette har gjort livet lettere for meg i perioder.

Det blir nesten som å ta en ibux ved hodeverk. Hensikten skal jo være at du kan komme deg gjennom smerte, uten å kjenne smerten fullt så godt - i tillegg finnes det også antidepressiva som fremkaller trøtthet, dermed får du også sove.

Men det var nå det.. Jeg holder vel egentlig en knapp på sykemelding i første omgang, for du trenger uansett å hente deg inn litt høres det ut som..

Mvh

[Gjest skummelt]

Hei igjen!

Vil bare tipse deg om noe - anti depressiva. Aldri vært borti det? Er absolutt ikke medisintilhenger selv, men må motvillig innrømme at dette har gjort livet lettere for meg i perioder.

Det blir nesten som å ta en ibux ved hodeverk. Hensikten skal jo være at du kan komme deg gjennom smerte, uten å kjenne smerten fullt så godt - i tillegg finnes det også antidepressiva som fremkaller trøtthet, dermed får du også sove.

Men det var nå det.. Jeg holder vel egentlig en knapp på sykemelding i første omgang, for du trenger uansett å hente deg inn litt høres det ut som..

Mvh

Har vurdert det, men ikke hørt så mye bra om slike medikamenter.

Når det gjelder sykmelding så har jeg ikke godt av å være for mye hjemme heller, og hva skal man finne på når man har fri. Det blir gjerne til at jeg sover lenge og blir slapp og sløv og det blir jeg faktisk bare verre av.

Burde sikkert trent litt.

[Gjest Rosalind]

Har vurdert det, men ikke hørt så mye bra om slike medikamenter.

Når det gjelder sykmelding så har jeg ikke godt av å være for mye hjemme heller, og hva skal man finne på når man har fri. Det blir gjerne til at jeg sover lenge og blir slapp og sløv og det blir jeg faktisk bare verre av.

Burde sikkert trent litt.

Jeg tror ikke alt er sykdom.

Jeg kan tenke meg at du kunne trengt chouching (aner ikke hvordan det skrives). Jeg føler ikke at du er psyk i det du skriver.

Dertil kunne du trenge ett kurs i å sette grenser. Og å være litt purkete. Du må sette deg i respekt. Når du blir behandlet på en dårlig måte, hvorfor finne seg i deg.

Nå må du slåss og bite fra deg før andre tar rotta på deg.

Slik er det norske arbeidslivet.

Dersom ikke det hjelper så må du ta det opp med din sjef igjen.

Når du får ett stygt svar eller blir behandlet på en stygg måte så stopp og opp og be vedkommende gjennta det han sa til deg.

Selv bruker jeg å ta folk som er ubagelige til side og fortelle hva jeg aksepterer og ikke....

Før tenkte jeg at de stygge komentarene bryr jeg meg ikke om...men det gjorde jeg....det vet jeg nå.