Er man syk når man tar livet sitt?

[Gjest ufattelig]

Hva er det som gjør at oppegående mennesker tar livet sitt?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

De fleste er deprimerte, men uten behandling.

[Gjest elvira 76]

De fleste er deprimerte, men uten behandling.

Er det ikke mange som også får behandling, men som føler at de ikke blir lyttet til?. Eller de har så angst for å være til bry at de ikke klarer å fortelle hva de trenger eller hvor ille situasjonen egentlig er?.

[Gjest Hoggormen]

Mange tilsynelatende vellykkede og oppegående personer sliter psykisk. Det er mer vanlig i denne gruppen enn man ofte tror. Mange vil framstå som vellykkede, og bærer en stanhaftig maske overfor omgivelsene. Å ha problemer når man materielt sett skulle hatt det bra er for mange forbundet med sterk skam. Mange utsettes for mer press enn de kan tåle, både på jobb og familieplan.

Dette kan absolutt bidra til at folk blir temmelig deprimerte og ikke orker mer. I alle fall er det min teori.

[Gjest spiolina]

Jeg har alltid gått for på være en supervellykket jente! Jeg har liksom det meste på plass for å si det på den måten. Da jeg var i tyveårene vurderte jeg seriøst å ta livet av meg. Jeg så på det som en mulighet og det var en trøst for meg, at jeg kunne velge det om jeg ikke orket mer. Jeg viste bare ikke helt hvordan jeg skulle gjøre det, men til slutt fant jeg det ut også.

Jeg hadde opplevd traumatiske ting som 20 åring, men alle trodde jeg taklet det bra. Det så jo sånn ut på utsiden. Kjemperesultater på skolen, godt utseende, fine klær, populær, mange venner osv. Inne meg var jeg "helt på tur". Jeg hadde skikkelig angst uten å vite at det var det jeg hadde. Jeg skønner jo nå at jeg hadde alvorlig angst. Jeg hadde tvangstanker som nesten tok knekken på meg. Jeg gikk til flere psykologer, men det hjalp ikke en dritt. De mente jeg var så oppegående, så dette kom nok til å gå bra. Når jeg fortalte om tvangstankene, var det en psykolog som sa jeg sikkert ble påvirket av det jeg så på tv. osv. Når jeg kom til en ny psykolog satte han ord på det, det var tvangstanker. Jeg har hatt dette til og fra siden puberteten. Når livet mitt blir vanskelig å leve, da kommer de. Det er sikkert 6-7 år siden jeg har hatt det nå.

Poenget er at hadde jeg tatt livet mitt den gange, ja da hadde ALLE sittet igjen som store spørsmålsteng. Ingen hadde skjønt en dritt. For ingen viste hvordan det egentlig sto til. Ikke engang min beste, beste veninnne. De trodde de kjente meg, men innerst inne gjorde de ikke det.

Dette er noen år siden nå og jeg ser helt klart at jeg var "syk" den gangen. Jeg skjønte det bare ikke selv og ingen andre heller!

Jeg begynte også med stoff og mye alkohol i helgene og psyken ble jo ikke akkuratt bedre av det.

Så svaret mitt er vel; ja en er syk.