Når foreldrene våre blir gamle

[Gjest prust]

Det er trist å måtte erkjenne at ens egne foreldre blir gamle og etterhvert pleietrengende. De som, frem til nylig, var VÅRE forbilder, VÅRE foresatte, VÅRE vernere - blir smått om senn de som nå trenger VÅR hjelp....

Svigerfar er nå den første av våre foreldre som nå skal ha hjemmesykepleie. Han har vært innlagt på sykehus en uke, og vi har hatt flere samtaler med sykehuset og hjemmesykepleie om hvordan det skal gå videre.

Vårt møte med disse instansene har til nå vært udelt positive. Det blir spennende hvordan det kommer til å fungere i prakis. Han er lovet tilsyn morgen og kveld...

Synes det er trist at det nå er VI som må være de sterke og orden opp, trist å bo så langt unna når ting er vanskelige - men godt at vi tross alt har hverandre, vi i denne lille familien, og at det virker som om kommunen kommer til å stille opp.

[Gjest heffalumpen]

Det er naturens gang, det. Ikke alle som tenker på det før de kommer i den situasjonen.

Vær glad for at du har hatt "forbilder, ..foresatte, ...vernere" - ikke alle har slike foreldre. Men så fortjener de også å bli tatt godt var på når de blir gamle eller syke.

[Gjest prust]

Det er naturens gang, det. Ikke alle som tenker på det før de kommer i den situasjonen.

Vær glad for at du har hatt "forbilder, ..foresatte, ...vernere" - ikke alle har slike foreldre. Men så fortjener de også å bli tatt godt var på når de blir gamle eller syke.

Nei... jeg har distansert meg fra alt som heter eldreomsorg, fordi jeg har hatt foreldre som er friske. Mine besteforeldre klarte seg også uten pleie frem til de døde.

Ja, jeg er glad for de foreldrene vi har, og det de har gitt oss. Husker jeg stod ved graven til min mormor og morfar da jeg var gravid med minstemor. Tenkte masse tanker om livets gang og at slekt føler slekters gang....

Nå er VI midt i livet, og ønsker å gi det beste til våre barn, samtidig som vi vil sørge for at våre foreldre får det beste ut av resten av sine liv!

[Gjest heffalumpen]

Nei... jeg har distansert meg fra alt som heter eldreomsorg, fordi jeg har hatt foreldre som er friske. Mine besteforeldre klarte seg også uten pleie frem til de døde.

Ja, jeg er glad for de foreldrene vi har, og det de har gitt oss. Husker jeg stod ved graven til min mormor og morfar da jeg var gravid med minstemor. Tenkte masse tanker om livets gang og at slekt føler slekters gang....

Nå er VI midt i livet, og ønsker å gi det beste til våre barn, samtidig som vi vil sørge for at våre foreldre får det beste ut av resten av sine liv!

Lykke til! Ingen ønsker vel egentlig å være pleietrengende lenge. Selv satser jeg på å sovne stille inn, mett av dager ... når jeg er 80-90 år gammel Inntil da vil jeg være sprek (det er lov å håpe)