NHD! litt langt!

[Gjest Desperasjon]

Hva gjør jeg når jeg er i et behandlingsopplegg, vært det i 9 mnd nå. Kommer ingen vei.....eller......dvs. jeg kommer meg på den måten at jeg har skaffa meg leilighet, er med på ting, er mere ute med venner og på forskjellig.

Og derfor så virker et som om andre tror jeg er kvitt depresjonen....."jeg gjør som de vil......jeg er mye friskere....". Men det er det DE ANDRE tror. Men inni meg så er ingenting forandra.

Depresjonen sliter i meg. Vil ikke bort uansett hva jeg gjør.

Vil bare dø? Selv på gode dager......de forsvinner ikke. Ikke at jeg har noen planer om å gjøre noe, men kan plutselig klikke for meg en dag.

Jeg vil jo egentlig leve, men samtidig ikke. Kravet mitt for å leve er dersom jeg har det bra, men jeg har ikke det....uansett hva jeg gjør.

Gått på medisiner, forskjellige.Er medisinfri nå da. Rota mye med medisiner o.l. Mange intoxer o.l.

Forventer ikke at en lege skal skrive ut til meg en masse medisiner, men hva om jeg får hjelp da.......med hjemmesykepleien? da får jeg bare beskjed om at de kan ikke hjelpe......har ikke tid. Men virker som om det alltid er MIN feil. JO, er MIN feil at jeg roter med medisinene (eller, stort sett min egen feil). Men når jeg ber om hjelp, og får avslag......hva da?

Er innlagt, på vei ut herfra.

Uansett.......jeg er redd.

Tankene er kaos. Kommer meg ingen vei uansett hva jeg gjør.

Orker ikke livet mitt.....som meg.

Ser ingen annen utvei, for i livet mitt må jeg jo være meg. Uansett hvor mye jeg selv og andre prøver så sitter depresjonen i.....uansett.

Har gode minutter/timer/dager/uker (alt ettersom, det varierer), men depresjonen vil ikke splippe taket. Selv om jeg er på kino med venner, eller lytter til musikk, eller går tur eller hva det nå er.

Klarer ikke mere. Vet jeg virker sterk utenpå, men inni meg er jeg så liten som det overhodet er mulig.

Men holdet ut for andre, om ikke for meg selv.

ECT får jeg ikke: "feil type depresjon". Gått i terapi og innleggelser og alt som er i 6 år, men likevel er depresjonen der.

Vet ikke hvor jeg skal gjøre meg.

Har gitt opp, iallefall 98% av meg, og andre er i ferd med å gjøre det.

Vet ikke hva mer jeg skal si eller gjøre......

Hjeeeeelp!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

1. Du må fortelle behandleren om depresjonen din.

2. Før eller siden får du en ny mulighet til å bruke medisiner. Du må ikke misbruke den muligheten.

[frosken]

Noen ganger må handlinger og rutiner bli bedre og gjennomføres over lang tid, før man føler seg bedre. Man har en tendens til å tro at følelser skaper handling, men like ofte vil kanskje handling skape følelser. Derfor er muligens din vei til bedring nettopp å avslutte det behandlingsopplegget du er i gang med, og så ta en dag av gangen i håp om at du gradvis også vil føle deg bedre.

Men sier ofte at "veien blir til underveis" og slik er det også ofte med livet. Unngå destruktive handlinger og forsøk å ta vare på de små gledene som finnes, forhåpentligvis vil de etterhvert bli mer fremtredende.

Dine tanker om at "andre" tror du er så mye bedre fordi det "ser slik ut", er en ikke uvanlig grunn til at pasienter ikke tør/orker å handle konstruktivt. Først sliter man med å handle konstruktivt, og i tillegg oppleves det som truende at man mister noe av den støtten man kanskje fikk mens det så ut som om man hadde det verre. Dette er et tema som det ofte kan være viktig å snakke med sine behandlere om.

Lykke til med veien videre!

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Noen ganger må handlinger og rutiner bli bedre og gjennomføres over lang tid, før man føler seg bedre. Man har en tendens til å tro at følelser skaper handling, men like ofte vil kanskje handling skape følelser. Derfor er muligens din vei til bedring nettopp å avslutte det behandlingsopplegget du er i gang med, og så ta en dag av gangen i håp om at du gradvis også vil føle deg bedre.

Men sier ofte at "veien blir til underveis" og slik er det også ofte med livet. Unngå destruktive handlinger og forsøk å ta vare på de små gledene som finnes, forhåpentligvis vil de etterhvert bli mer fremtredende.

Dine tanker om at "andre" tror du er så mye bedre fordi det "ser slik ut", er en ikke uvanlig grunn til at pasienter ikke tør/orker å handle konstruktivt. Først sliter man med å handle konstruktivt, og i tillegg oppleves det som truende at man mister noe av den støtten man kanskje fikk mens det så ut som om man hadde det verre. Dette er et tema som det ofte kan være viktig å snakke med sine behandlere om.

Lykke til med veien videre!

Riktig.

Jeg bruker mye tid til å få behandlere til å fortsette så lenge det er fremgang, men også avslutte terapier hvor det etter rimelig tid ikke er fremgang.

[Gjest Serafin]

Riktig.

Jeg bruker mye tid til å få behandlere til å fortsette så lenge det er fremgang, men også avslutte terapier hvor det etter rimelig tid ikke er fremgang.

Det er ett tankekors. Det du skriver der.

Det er ikke alltid det er pasienten det er noe i veien med da..., men i noen tilfeller også behandleren!

Vedkommende er ikke god nok for den pasienten og innrømmer det ikke selv.