Har kommet et skritt videre, sa behandleren

[Gjest en mørk skygge følger meg..]

Lå lenge oppe og tenkte i går kveld. Har vært så vanskelig å skille ting fra hverandre i denne vanskelige prosessen. For det første dette årelange hemmelige forholdet til min terapeut fra jeg var ganske ung. Og så smerten ved at det ble over. Forgudelsen av han. Og nå innser jeg vel hvor traumatisk det hele har vært for meg i så uendelig mange år. Lurer på hvor lenge det vil ta meg å bearbeide det hele.

For det andre hvordan bearbeide barndommens spor og hvordan den har formet meg. Den strenge og fordømmende oppdragelsen, som gjør at jeg i dag er utrolig fordømmende og stiller vanvittige krav til meg selv. Foreldre som jeg enda ikke har løsrevet meg mentalt fra og som er følelsesmessig labile.

Jeg er en sårbar person. Og nå er jeg egentlig ned i en slags "sandgrop." Og alene med det som har skjedd.

Men behandleren min sa i alle fall at jeg har kommet et skritt videre.

[Gjest Serafin]

Det er bra at du har kommet ett skritt videre.

Det tar tid det du har begynt på. Vær tålmodig, gå alle stegene du må gå og hold ut smerten.

Smerten er vår følgessvenn. Vi som sliter. Ikke gi opp, men jobb. Dette er hard jobbing.

Er det noe jeg vet så er det det. )

[Gjest -en mørk skygge følger meg]

Det er bra at du har kommet ett skritt videre.

Det tar tid det du har begynt på. Vær tålmodig, gå alle stegene du må gå og hold ut smerten.

Smerten er vår følgessvenn. Vi som sliter. Ikke gi opp, men jobb. Dette er hard jobbing.

Er det noe jeg vet så er det det. )

Det er hard jobbing ja, men man vet ikke om det tar hele livet å bli ferdig med noe. kanskje dette vil forfølge meg hele livet. Det er ikke sånn at man bare kan bestemme seg for å legge noe bak seg. Av og til er ting mer komplisert enn som så.

[Gjest Serafin]

Det er hard jobbing ja, men man vet ikke om det tar hele livet å bli ferdig med noe. kanskje dette vil forfølge meg hele livet. Det er ikke sånn at man bare kan bestemme seg for å legge noe bak seg. Av og til er ting mer komplisert enn som så.

Ja det er mer komplisert enn som så. Når du får behandling og behandleren satser på å hjelpe deg så er det håp.

Deter ikke alle som kan få slik behandling fordi de er for dårlige til å jobbe med smerten. Noen må rett og slett bare få medisiner og pleie.

Det er opp til deg selv også. Jeg vet dette for jeg har vært i terapi i tolv år. Og fortsatt går jeg i behandling.

Hvis jeg hadde gitt opp så hadde jeg ikke klart å forholde meg til andre mennesker. TIL: Barna mine, vennene mine, det å være gift og det å jobbe det jeg klarer.

Stå på. Du har igjen for det. Ikke gi opp. Ta i mot den hjelpen du kan få. Og nyt de små stundene som er gode. Så blir de lengre og lengre....)

I dag skinner sola her....