'skilles' fra familien

[Gjest litt trist men...]

Jeg har i lenger tid hatt følelsen av å få lite og ingenting ut av å være hyggelig mot familien min. I oppveksten levde jeg i villfarlese at familien var nært knyttet og hadde gode sterke familiebånd men etterhvert som jeg har blitt voksen ser jeg at dette nok aldri har stemt. Det har nok heller vært en forskåning ovenfor hverandres følelser og forsøk på å legge alle vonde følelser under lokk og smile pent i familiesammenheng.

Etterhvert som det har blitt mer krangel og uenighet så kommer flere ting frem. Ofte er det mer negative ting, som gjør at jeg blir trist og lei. Jeg opplever å spør meg selv om det virkelig er verdt det?

Det har vært mange forskjellige krangler der jeg for det første føler jeg ikke blir hørt. I neste omgang føler jeg meg stort sett såret og blir litt lei av hele familie opplegget.

Jeg undrer meg om det kun er meg, eller om det er sånn at familier bare 'er slik'?

Jeg vurderer sterkt å ta avstand fra familien min. Bare gi slipp og heller fokusere på mine gode egenskaper heller enn å krangle med dem og føle meg elendig.

[Gjest misunnelse og sjalusi]

Du er ikke alene. Jeg har aldri forstått meg på min egen familie. I stedet for å være hyggelige og forsøke å backe hverandre opp, har det vært helt motsatt. Misunnelse og sjalusi. Jeg mistenker endog min egen søster for å ha stjålet fire tusen kroner av bryllupsgavene mine! Jeg savner familie, men ikke for enhver pris. Og ikke hvilken familie som helst!

[Gjest i samme båt]

Har ikke tid nå, men svarer deg senere.

Er skilt fra familien og kan fortelle om mine erfaringer.

[Gjest påtatt familieidyll]

Uff, det høres ikke ut som du har det noe greit. Man vil jo gjerne holde sammen så langt det år, men det er synd når forholdet til familien kun blir en belastning og plikt.

Jeg tror det er mange som ikke har den familieidyllen en skulle ønske. Det er ikke alltid lett å se utenfra.

I min familie har vi mange sterke personligheter. Føler at jeg må trå varsomt for ikke å komme i konflikt med enkelte. Føler også at foreldrene mine er altfor krevende og at jeg aldri strekker til. Jeg savner å bli hørt. Å kunne snakke om følelser uten å bli avvist. Det er ofte konflikter pågående, enten det er store eller små. Men i min familie smiler vi og pynter oss og later som ingenting.