Lærere _vil_ ikke lære selv?

[Gjest mamma'n hans]

Jeg har barn med bokstavdiagnose og er derfor veldig obs på både bøker og kurs som tilbys om de utfordringene som bokstavdiagnoser fører med seg, særlig i skolen.

Da skjer noe rart - skolen er _ikke_ interessert! Jeg har opplyst om kurs, jeg har tilbudt meg å betale for kurs, jeg har tilbudt meg å skaffe kursholdere til skolen, jeg har opplyst om litteratur om emnet og til og med gitt bøker til skolen - men nei.

Bøkene er forsvunnet i det store intet og kurs kan jeg bare glemme. Det finnes ikke en lærer i vår skolekrets som vil stille på kurs uten lønn, og ikke en rektor som vil stille med vikar dersom kurs skjer i skoletida.

Derimot ringer både rektor og lærere jamt og trutt om problemer som de nå burde vite er vanlig ved slike bokstavdiagnoser og som bare de selv kan gjøre noe praktisk i forhold til, siden det er de som er sammen med barnet på dagtid, ikke jeg.

Jeg begynner miste illusjoner. Hva er det egentlig med lærere som gjør at de _ikke vil_ lære? Ikke gå på kurs, som kunne gitt dem hjelpemidler, kunnskap og ideer som kunne lette deres egne arbeidsdager, for ikke å snakke om elevenes, både dem med og dem uten diagnose? Hvorfor vil de ikke holde seg oppdatert og lese og lære?

På sikt vil både de selv, klassen, eleven med diagnose og skolen ha glede av at de lærer mer. Livslang læring, snakkes det så fint om. Og tilpasset opplæring. I stedet opplever jeg - og flere andre bokstavdiagnose-foreldre jeg har snakket med, at skolen ikke er interessert, ikke vil, skylder på økonomi og tid.

Jeg tror lærere og rektorer ikke liker å innrømme for seg selv at de ikke kan og ikke får til - det er så mye lettere å skylde på alt og alle andre, særlig på den umulige ungen.

Hadde derfor satt pris på å høre om det er noen lærere her inne som kan uttale seg. For jeg må jo innrømme at jeg etterhvert har sluttet å stikke hodet opp og komme med informasjon, fordi jeg er redd det vil gå ut over barnet mitt. Jeg er med andre ord - desillusjonert. Lærere - hjelp meg! Tar jeg feil? Hvorfor _vil_ dere ikke lære?

[Gemini]

Jeg er ikke lærer, men jeg synes du får fram mye i innlegget ditt. Hva med å skrive et brev til guttens lærere og rektor (gjerne ett eks. til hver av dem)? Du med noen små justeringer, men hovedsaklig det du skrev i innlegget her.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har selv tenkt tanken på å skaffe kursholdere til skolen. Dette gjelder ikke bokstavdiagnose, men immunsvikt.

Det jeg isteden gjorde var å skrive et brev til skolen og informerte hva denne diagnosen gjorde med min sønn. Samtidig printet jeg ut noe informasjon fra nettet.

Jeg ba om at alle lærere som skulle ha med min sønn å gjøre gjennom ungdomskolen, fikk denne informasjon og leste gjennom brevet.

Det har blitt gjort.

Kanskje det kunne være en ide for deg også?

[Gjest mamma'n hans]

Jeg har selv tenkt tanken på å skaffe kursholdere til skolen. Dette gjelder ikke bokstavdiagnose, men immunsvikt.

Det jeg isteden gjorde var å skrive et brev til skolen og informerte hva denne diagnosen gjorde med min sønn. Samtidig printet jeg ut noe informasjon fra nettet.

Jeg ba om at alle lærere som skulle ha med min sønn å gjøre gjennom ungdomskolen, fikk denne informasjon og leste gjennom brevet.

Det har blitt gjort.

Kanskje det kunne være en ide for deg også?

Jeg har jo forsøkt å gi lærerne bøker, uten særlig hell. Jeg tror det er noe annet med barn som er fysisk syke enn med barn som er et problem med utagerende atferd og uro? Det blir noe annet når barnet kan bli alvorlig syk og læreren ha skylden? Akkurat som om barnet har f.eks. allergi.

Dessverre er det framdeles en utbredt forestilling at barn med adhd "kan hvis de vil" og at "det kommer fra hjemmet". Og foreldrene er jo alltid på vakt overfor kritikk: for selvsagt er ikke alt perfekt hjemme og ja, barn med f.eks. adhd eller tourette kan til en viss grad "ta seg sammen" - når de vil. Problemet er at de - som andre barn - ikke alltid vil? Og vil de ikke, kan de ikke, heller.

Jeg har forsøkt den smilende veien og ved etpar korsveier også den mer sinte varianten - men ser at både mitt barn og andres unger blir dårlig behandlet av flere av lærerne og på en slik måte at symptomene forsterkes og forverres. For ikke å snakke om det jeg har overhørt personalet si, seg imellom, om disse barna. Jeg gråter i hjertet mitt. Men orker ikke ta hver eneste kamp - er redd for å bli "Hun der som alltid gnåler om bokstavdiagnoser".

Er selv sykepleier og har jo opplevd hvordan pasienter med pågående pårørende kan komme til å falle i "unåde" hos pleierne. Derfor er jeg redd for å ha for høy profil.

Vet jo at jeg ikke er perfekt som mor, også.Det er litt av hvert man kan sette fingeren på her i hjemmet vårt. En bokstavdiagnose kommer jo sjelden alene...

Derfor, nettopp derfor, hadde det vært så godt å vite at lærerne får vite hvordan bokstavdiagnoser arter seg - og skal behandles - av personer som "dem selv" - det vil si andre profesjonelle (vellykkede?) mennesker? Og ikke bare fra meg, som er "part" i saken. Man kan jo aldri vite - kanskje jeg bare forsøker dekke over at det er jeg som mislykkes som mor, vet du. For den kommentaren har jeg også hørt.

[Gjest KariKruskakli]

Jeg har jo forsøkt å gi lærerne bøker, uten særlig hell. Jeg tror det er noe annet med barn som er fysisk syke enn med barn som er et problem med utagerende atferd og uro? Det blir noe annet når barnet kan bli alvorlig syk og læreren ha skylden? Akkurat som om barnet har f.eks. allergi.

Dessverre er det framdeles en utbredt forestilling at barn med adhd "kan hvis de vil" og at "det kommer fra hjemmet". Og foreldrene er jo alltid på vakt overfor kritikk: for selvsagt er ikke alt perfekt hjemme og ja, barn med f.eks. adhd eller tourette kan til en viss grad "ta seg sammen" - når de vil. Problemet er at de - som andre barn - ikke alltid vil? Og vil de ikke, kan de ikke, heller.

Jeg har forsøkt den smilende veien og ved etpar korsveier også den mer sinte varianten - men ser at både mitt barn og andres unger blir dårlig behandlet av flere av lærerne og på en slik måte at symptomene forsterkes og forverres. For ikke å snakke om det jeg har overhørt personalet si, seg imellom, om disse barna. Jeg gråter i hjertet mitt. Men orker ikke ta hver eneste kamp - er redd for å bli "Hun der som alltid gnåler om bokstavdiagnoser".

Er selv sykepleier og har jo opplevd hvordan pasienter med pågående pårørende kan komme til å falle i "unåde" hos pleierne. Derfor er jeg redd for å ha for høy profil.

Vet jo at jeg ikke er perfekt som mor, også.Det er litt av hvert man kan sette fingeren på her i hjemmet vårt. En bokstavdiagnose kommer jo sjelden alene...

Derfor, nettopp derfor, hadde det vært så godt å vite at lærerne får vite hvordan bokstavdiagnoser arter seg - og skal behandles - av personer som "dem selv" - det vil si andre profesjonelle (vellykkede?) mennesker? Og ikke bare fra meg, som er "part" i saken. Man kan jo aldri vite - kanskje jeg bare forsøker dekke over at det er jeg som mislykkes som mor, vet du. For den kommentaren har jeg også hørt.

Men jeg synes ikke det blir riktig av deg å sammenligne diagnoser på denne måten og si at lærerne burde vite mer om din sønn`s diagnose enn min sønn`s diagnose.

Alle foreldre som har syke barn har vel like stort behov for at lærerene skal vite om diagnosen og skjønne hva det innebærer. Både du og jeg har nok like stort behov for å få forståelse i fra lærerne.

Når du først skal sammenligne på denne måten, så kan jeg si at de aller fleste vet mye om bokstavdiagnoser i dag, mens nesten ingen vet noe om immunsvikt. Nettopp derfor tenkte jeg på et slikt kurs for lærerne. Rikshopitalet har snakket om at de kan sende folk for å informere skolen.

Nå har jeg selv gjort det, så får vi se hvordan det går.

Sønnen min har en sykdom som er usynlig.

Men jeg kan love deg at det påvirker skolesituasjonen.

Hadde ikke lærerne fått den nødvendige informasjonen, kunne han fort bli oppfattet som lat, distre og lite interesert.

Jeg som mor merker stor forskjell på han i gode og dårlige perioder.

Når det er sagt har jeg veldig stor forståelse for din situasjon. Spesielt når du opplever at de ringer og ringer og du intet kan gjøre.

Jeg synes du skal stå på og mase. Jeg hadde gjort det samme.

Du får plage dem litt, på samme måte som de plager deg.

[Gjest mamma'n hans]

Men jeg synes ikke det blir riktig av deg å sammenligne diagnoser på denne måten og si at lærerne burde vite mer om din sønn`s diagnose enn min sønn`s diagnose.

Alle foreldre som har syke barn har vel like stort behov for at lærerene skal vite om diagnosen og skjønne hva det innebærer. Både du og jeg har nok like stort behov for å få forståelse i fra lærerne.

Når du først skal sammenligne på denne måten, så kan jeg si at de aller fleste vet mye om bokstavdiagnoser i dag, mens nesten ingen vet noe om immunsvikt. Nettopp derfor tenkte jeg på et slikt kurs for lærerne. Rikshopitalet har snakket om at de kan sende folk for å informere skolen.

Nå har jeg selv gjort det, så får vi se hvordan det går.

Sønnen min har en sykdom som er usynlig.

Men jeg kan love deg at det påvirker skolesituasjonen.

Hadde ikke lærerne fått den nødvendige informasjonen, kunne han fort bli oppfattet som lat, distre og lite interesert.

Jeg som mor merker stor forskjell på han i gode og dårlige perioder.

Når det er sagt har jeg veldig stor forståelse for din situasjon. Spesielt når du opplever at de ringer og ringer og du intet kan gjøre.

Jeg synes du skal stå på og mase. Jeg hadde gjort det samme.

Du får plage dem litt, på samme måte som de plager deg.

Kanskje vi snakker litt forbi hverandre- jeg mener ikke å sammenligne diagnoser - jeg tror bare lærere "hører" bedre når de får informasjon om en sykdom som immunsvikt, enn når de får informasjon om en lidelse som fører med seg uro?

Det går ikke an å "plassere" problemet immunsvikt hos verken foreldre, barn eller skole. En urolig unge, derimot - det er sikkert en uoppdragen unge fra et dårlig hjem, de må bare ta seg sammen.

Det er mye snakk om bokstavdiagnoser - likevel får vi foreldre til barn med disse diagnosene stadig hint om at _egentlig_ er det oppdragelsen, _egentlig_ kan han eller hun ta seg sammen, _egentlig_...

Hvis man har den holdningen til et barn med immunsvikt og allergi, kan man ta livet av barnet. Men en slik holdning overfor barn som - la meg være så konkret som å si - et barn som får læreren til å ikke klare å holde så god orden og ro i klassen som han eller hun vil...eller kunne ha klart, bare ikke mitt barn var der...

Fremdeles er det utrolig mange der du minst venter det som mener at adhd ikke finnes, at det er snakk om oppdragelsen, at man gir dem narkotika for å slippe lettvint unna sitt ansvar...sukk.

Så det jeg mente si, er at når du kommer med iformasjon om en lidelse som ikke kan kalles snill eller slem, veloppdragen eller uoppdragen, godt hjem eller dårlig hjem - blir den hørt og tatt imot på en annen måte enn informasjon om en bokstavdiagnose. Og at skolen ikke _vil_ gå på kurs eller sende lærere på kurs, er for meg enda et signal om at de ikke ser på mitt barns problemer som noe _de_ har ansvar for å forholde seg til?

Uansett - lykke til med den informasjonen du sender til skolen. Skulle ikke forundre meg om de sender lærere på kurs, også. Kjempebra!

I bunn og grunn kjemper jeg for at alle barn skal kunne gå i skolen på sine egne forutsetninger. Diagnose eller ikke, er ikke mitt poeng. Men kunnskap om diagnoser - er.

[Gjest mamma'n hans]

Men jeg synes ikke det blir riktig av deg å sammenligne diagnoser på denne måten og si at lærerne burde vite mer om din sønn`s diagnose enn min sønn`s diagnose.

Alle foreldre som har syke barn har vel like stort behov for at lærerene skal vite om diagnosen og skjønne hva det innebærer. Både du og jeg har nok like stort behov for å få forståelse i fra lærerne.

Når du først skal sammenligne på denne måten, så kan jeg si at de aller fleste vet mye om bokstavdiagnoser i dag, mens nesten ingen vet noe om immunsvikt. Nettopp derfor tenkte jeg på et slikt kurs for lærerne. Rikshopitalet har snakket om at de kan sende folk for å informere skolen.

Nå har jeg selv gjort det, så får vi se hvordan det går.

Sønnen min har en sykdom som er usynlig.

Men jeg kan love deg at det påvirker skolesituasjonen.

Hadde ikke lærerne fått den nødvendige informasjonen, kunne han fort bli oppfattet som lat, distre og lite interesert.

Jeg som mor merker stor forskjell på han i gode og dårlige perioder.

Når det er sagt har jeg veldig stor forståelse for din situasjon. Spesielt når du opplever at de ringer og ringer og du intet kan gjøre.

Jeg synes du skal stå på og mase. Jeg hadde gjort det samme.

Du får plage dem litt, på samme måte som de plager deg.

PS - tenkte også jeg skulle si at det var da jeg gikk på kurs om bokstavdiagnoser at jeg for alvor kunne slippe "skammen" over å "ikke få det til" - og kunne le og gråte litt over alle de rare situasjonene og de vanskelige situasjonene som få ofte følger bokstavdiagnoser. Jeg sluttet å føle meg så mislykket og alene. Avmakten forsvant. Jeg forsto at gutten ikke var slem og at det var mulig å se bak de ytre spilloppene...

Når man møter barnet på en annen måte, går ting så mye bedre...for alle sammen. Derfor synes jeg det er så synd de ikke vil lære mer.

[Gemini]

Kanskje vi snakker litt forbi hverandre- jeg mener ikke å sammenligne diagnoser - jeg tror bare lærere "hører" bedre når de får informasjon om en sykdom som immunsvikt, enn når de får informasjon om en lidelse som fører med seg uro?

Det går ikke an å "plassere" problemet immunsvikt hos verken foreldre, barn eller skole. En urolig unge, derimot - det er sikkert en uoppdragen unge fra et dårlig hjem, de må bare ta seg sammen.

Det er mye snakk om bokstavdiagnoser - likevel får vi foreldre til barn med disse diagnosene stadig hint om at _egentlig_ er det oppdragelsen, _egentlig_ kan han eller hun ta seg sammen, _egentlig_...

Hvis man har den holdningen til et barn med immunsvikt og allergi, kan man ta livet av barnet. Men en slik holdning overfor barn som - la meg være så konkret som å si - et barn som får læreren til å ikke klare å holde så god orden og ro i klassen som han eller hun vil...eller kunne ha klart, bare ikke mitt barn var der...

Fremdeles er det utrolig mange der du minst venter det som mener at adhd ikke finnes, at det er snakk om oppdragelsen, at man gir dem narkotika for å slippe lettvint unna sitt ansvar...sukk.

Så det jeg mente si, er at når du kommer med iformasjon om en lidelse som ikke kan kalles snill eller slem, veloppdragen eller uoppdragen, godt hjem eller dårlig hjem - blir den hørt og tatt imot på en annen måte enn informasjon om en bokstavdiagnose. Og at skolen ikke _vil_ gå på kurs eller sende lærere på kurs, er for meg enda et signal om at de ikke ser på mitt barns problemer som noe _de_ har ansvar for å forholde seg til?

Uansett - lykke til med den informasjonen du sender til skolen. Skulle ikke forundre meg om de sender lærere på kurs, også. Kjempebra!

I bunn og grunn kjemper jeg for at alle barn skal kunne gå i skolen på sine egne forutsetninger. Diagnose eller ikke, er ikke mitt poeng. Men kunnskap om diagnoser - er.

Har du forsøkt å gjøre det som jeg foreslo, og som KariKruskakli hadde gjort, nemlig å skrive et brev til skolen (og gjerne legge ved noen sider utskrift med fakta-opplysninger om diagnosen)?

Det kan være lettere å "orke" å ta seg tid til å lese enn en hel bok i en hektisk hverdag, og det er dessuten mer personlig fra deg. Samtidig får du muilgheten til å formulere deg i ro og mak, uten avbrytelser.

[Gjest KariKruskakli]

Kanskje vi snakker litt forbi hverandre- jeg mener ikke å sammenligne diagnoser - jeg tror bare lærere "hører" bedre når de får informasjon om en sykdom som immunsvikt, enn når de får informasjon om en lidelse som fører med seg uro?

Det går ikke an å "plassere" problemet immunsvikt hos verken foreldre, barn eller skole. En urolig unge, derimot - det er sikkert en uoppdragen unge fra et dårlig hjem, de må bare ta seg sammen.

Det er mye snakk om bokstavdiagnoser - likevel får vi foreldre til barn med disse diagnosene stadig hint om at _egentlig_ er det oppdragelsen, _egentlig_ kan han eller hun ta seg sammen, _egentlig_...

Hvis man har den holdningen til et barn med immunsvikt og allergi, kan man ta livet av barnet. Men en slik holdning overfor barn som - la meg være så konkret som å si - et barn som får læreren til å ikke klare å holde så god orden og ro i klassen som han eller hun vil...eller kunne ha klart, bare ikke mitt barn var der...

Fremdeles er det utrolig mange der du minst venter det som mener at adhd ikke finnes, at det er snakk om oppdragelsen, at man gir dem narkotika for å slippe lettvint unna sitt ansvar...sukk.

Så det jeg mente si, er at når du kommer med iformasjon om en lidelse som ikke kan kalles snill eller slem, veloppdragen eller uoppdragen, godt hjem eller dårlig hjem - blir den hørt og tatt imot på en annen måte enn informasjon om en bokstavdiagnose. Og at skolen ikke _vil_ gå på kurs eller sende lærere på kurs, er for meg enda et signal om at de ikke ser på mitt barns problemer som noe _de_ har ansvar for å forholde seg til?

Uansett - lykke til med den informasjonen du sender til skolen. Skulle ikke forundre meg om de sender lærere på kurs, også. Kjempebra!

I bunn og grunn kjemper jeg for at alle barn skal kunne gå i skolen på sine egne forutsetninger. Diagnose eller ikke, er ikke mitt poeng. Men kunnskap om diagnoser - er.

Jeg fikk bare inntrykk av at det var viktigere og vite noe om din sønns diagnose, men etter min mening er det like viktig,

Jeg har også hatt mange frustrasjoner tidligere, men jeg synes ungdomskolen virker å ta problemet mer på alvor.

Kanskje fordi jeg nå har skrevet et brev fra meg personlig til rektor og at det var rektors oppgave og formidle videre til alle lærere.

På barneskolen infirmerte jeg bare muntlig og da virket det mer som det gikk inn det ene øret og ut det andre.

Defor kom jeg med deg forslaget.

Du sier at du gir bøker om temaet og foreslår kurs.

jeg synes det høres merkelig ut om lærerne ikke allerede har fått kurs om bokstavdiagnoser. Like merkelig er det at du blir sett på som en dårlig mor.

Er det virkelig slik, eller kan det være noe du føler?

Når skolen ringer deg, skylder de da på deg eller ringer de bare for å fortelle hva sønnen din har gjort?

Du vil vel informeres når sønnen din har gjort noe?

Du vil bare ikke ha kritikk om jeg forstår deg riktig?

Jeg tror at jeg i ditt tilfelle, ville ha skrevet et brev til rektor og fortalt hvordan du opplever det og gjerne be om et møte med alle lærere til stede.

[petter smart]

Hvorfor skal lærere jobbe gratis? Dersom de godtar denne undervisningen gratis vil de snart ikke få betalt for noen opplæring.

Det vanlige i alle yrker er et en får betalt for nødvendig opplæring.

Videre har skolene så lite penger at de ikke har råd til vikarer for at lærerne skal ta kurs, uansett hvor nødvendige de er.

De du bør klage på er politikerne som kun gir barn rettigheter og skolene plikter uten å gi skolene midler til å oppfylle disse pliktene med.

[Gjest mamma'n hans]

Hvorfor skal lærere jobbe gratis? Dersom de godtar denne undervisningen gratis vil de snart ikke få betalt for noen opplæring.

Det vanlige i alle yrker er et en får betalt for nødvendig opplæring.

Videre har skolene så lite penger at de ikke har råd til vikarer for at lærerne skal ta kurs, uansett hvor nødvendige de er.

De du bør klage på er politikerne som kun gir barn rettigheter og skolene plikter uten å gi skolene midler til å oppfylle disse pliktene med.

Mens gresset gror, dør kua. Jeg kan faktisk ikke forstå at ikke lærere vil lære hvis de ikke får betalt for det, nei. Å investere en kveld på et kurs kan forandre deres syn på bokstavdiagnoser, barn med bokstavdiagnoser, forandre deres praksis og gjøre skolen til et bedre sted for ikke minst for dem selv, hjelpe dem og skolen å oppfylle lovens krav om tilpasset undervisning og gi læreren større selvtillit og selvfølelse. Men fordi de altså ikke får betalt for å gå, blir et en prinsippsak å la det være.

Hva hvis jeg som sykepleier nekter å gå på kurs som kan hjelpe både meg og pasientene mine - bare fordi jeg ikke får betalt for det?

Ønsker jeg virkelig ikke å bli en bedre og mer profesjonell yrkesutøver hvis jeg ikke betales for det? Vil jeg heller gå i ring og behandle mine pasienter på "gamle" måter og ikke lære noe nytt - uten lønn?

Hva er det med dagens samfunn som gjør at vi krever betalt for alt vi gjør? Og at vi av prinsipp heller vil oppføre oss galt og ha forferdelige dager på jobb - enn å gå på et kurs, kanskje i vår fritid - og få bedre dager både på jobb, med oss selv og med andre og i tillegg lære mer?

Jeg er helt enig i at man bør få betalt - jeg er helt enig i at det er politikere vi må snakke med, også - men -

mens vi venter på politikere skal barn tvinges gjennom 10 - 13 år i en skole som ikke har nok kunnskaper om hvordan de skal oppfylle lovens krav og barnas behov for tilrettelagt undervisning. Er det etisk - for ikke å snakke om smart - å følge sine prinsipper?

Kua dør mens graset gror. Vil jeg som person la være å bry meg bare fordi politikerne ennå ikke gjør det? Er moralen at så lenge ingen andre gjør noe, er det ok at jeg også lar være?

I dag går dette ut over min sønn - i morgen kan den holdningen kunne gå ut over deg eller mitt barns lærer, når dere møter meg som profesjonell sykepleier, dere som pasient.

For jeg ville heller ikke lære noe nytt hvis jeg ikke fikk lønn for det? Jeg ville av prinsipp ikke få tips om en smartere praksis, hvis jeg måtte gjøre det utenom arbeidstid. Jeg ville også heller fortsette min frustrerende yrkeshverdag og utvikle meg til en gretten sykepleier som ikke føler jeg får til å lykkes i jobben, enn å lære noe nytt. Det er pasientene som er dumme, ikke jeg! Politikerne sin skyld! Ikke min! Hadde jeg derimot fått lønn for å gå på kurs...

Nei, jeg synes det er underlig at man ikke kan jobbe på flere fronter samtidig. Ikke bare underlig - kanskje faktisk uetisk?

Jeg går på kurs når jeg har muligheten til det - for å lære mer, bli dyktigere, trives bedre i jobben og for mine pasienters skyld. Er jeg virkelig så alene om å gjøre det, da?

[keinstein]

De gjør ikke mer enn de er nødt til. Kulturen er slik. Det er en grunn til at de blir lærere. Det samme kan du se i offentlig sektor, generelt ingen gjør noe ekstra eller viser noe initiatv. Inititiv belønnes heller ikke, det er også en del av kulturen.

Belønninger sees også på som "urettferdig mot de andre som ikke får noe". En nyansatt merker veldig fort dette her og siger inn i apatien som en stein i en myr.

Gruppetenking.

[laban]

De gjør ikke mer enn de er nødt til. Kulturen er slik. Det er en grunn til at de blir lærere. Det samme kan du se i offentlig sektor, generelt ingen gjør noe ekstra eller viser noe initiatv. Inititiv belønnes heller ikke, det er også en del av kulturen.

Belønninger sees også på som "urettferdig mot de andre som ikke får noe". En nyansatt merker veldig fort dette her og siger inn i apatien som en stein i en myr.

Gruppetenking.

Nå dytter du snart petter smart ned fra Generaliseringens Konge-tronen.

[Gjest Tuvali]

Da jeg begynte på en barneskole som timelærer,fikk jeg allerede første dagen på lærerværelset en bok i hånda de anbefalte meg at jeg skulle lese. Det var om Asberger-syndrom, fordi en gutt på skolen hadde den diagnosen. Jeg skulle ikke undervise den aktuelle gutten, men de ville at alle voksne på skolen hadde litt peil slik at man kunne være spesielt obs på vanskelige situasjoner for den gutten. Det var veldig greit (og interessant).

[petter smart]

Mens gresset gror, dør kua. Jeg kan faktisk ikke forstå at ikke lærere vil lære hvis de ikke får betalt for det, nei. Å investere en kveld på et kurs kan forandre deres syn på bokstavdiagnoser, barn med bokstavdiagnoser, forandre deres praksis og gjøre skolen til et bedre sted for ikke minst for dem selv, hjelpe dem og skolen å oppfylle lovens krav om tilpasset undervisning og gi læreren større selvtillit og selvfølelse. Men fordi de altså ikke får betalt for å gå, blir et en prinsippsak å la det være.

Hva hvis jeg som sykepleier nekter å gå på kurs som kan hjelpe både meg og pasientene mine - bare fordi jeg ikke får betalt for det?

Ønsker jeg virkelig ikke å bli en bedre og mer profesjonell yrkesutøver hvis jeg ikke betales for det? Vil jeg heller gå i ring og behandle mine pasienter på "gamle" måter og ikke lære noe nytt - uten lønn?

Hva er det med dagens samfunn som gjør at vi krever betalt for alt vi gjør? Og at vi av prinsipp heller vil oppføre oss galt og ha forferdelige dager på jobb - enn å gå på et kurs, kanskje i vår fritid - og få bedre dager både på jobb, med oss selv og med andre og i tillegg lære mer?

Jeg er helt enig i at man bør få betalt - jeg er helt enig i at det er politikere vi må snakke med, også - men -

mens vi venter på politikere skal barn tvinges gjennom 10 - 13 år i en skole som ikke har nok kunnskaper om hvordan de skal oppfylle lovens krav og barnas behov for tilrettelagt undervisning. Er det etisk - for ikke å snakke om smart - å følge sine prinsipper?

Kua dør mens graset gror. Vil jeg som person la være å bry meg bare fordi politikerne ennå ikke gjør det? Er moralen at så lenge ingen andre gjør noe, er det ok at jeg også lar være?

I dag går dette ut over min sønn - i morgen kan den holdningen kunne gå ut over deg eller mitt barns lærer, når dere møter meg som profesjonell sykepleier, dere som pasient.

For jeg ville heller ikke lære noe nytt hvis jeg ikke fikk lønn for det? Jeg ville av prinsipp ikke få tips om en smartere praksis, hvis jeg måtte gjøre det utenom arbeidstid. Jeg ville også heller fortsette min frustrerende yrkeshverdag og utvikle meg til en gretten sykepleier som ikke føler jeg får til å lykkes i jobben, enn å lære noe nytt. Det er pasientene som er dumme, ikke jeg! Politikerne sin skyld! Ikke min! Hadde jeg derimot fått lønn for å gå på kurs...

Nei, jeg synes det er underlig at man ikke kan jobbe på flere fronter samtidig. Ikke bare underlig - kanskje faktisk uetisk?

Jeg går på kurs når jeg har muligheten til det - for å lære mer, bli dyktigere, trives bedre i jobben og for mine pasienters skyld. Er jeg virkelig så alene om å gjøre det, da?

Hva skjer når en lærer eller sykepleier aksepterer å ikke få betalt for nødvendig opplæring? De som sitter med pengesekken venner seg til dette og krever det samme neste gang, og neste gang, og neste gang....

Til slutt forventes det at alle tar gratis opplæring. Det betyr mindre fritid og/eller mindre lønn til folk i allerede dårlig betalte yrker. Evt at mange ikke tar den opplæringen de trenger.

Det er selvfølgelig trist at barn ofres for et prinsipp, men når alternativet er at mange barn (og voksne) ofres i framtiden så er det kanskje det beste?

[keinstein]

Nå dytter du snart petter smart ned fra Generaliseringens Konge-tronen.

Alle kaller alt for generalisering når de ikke er enige.

For at det skal bli nyansert nok, så må jeg antagelig bytte side og fremme motpartens sak.

Ellers så ser jeg at du ikke har noe å komme med i sakens anledning.

[laban]

Alle kaller alt for generalisering når de ikke er enige.

For at det skal bli nyansert nok, så må jeg antagelig bytte side og fremme motpartens sak.

Ellers så ser jeg at du ikke har noe å komme med i sakens anledning.

Jeg har erfaring fra både privat og offentlig sektor og synes utsagn av typen "ingen / alle tar initiativ" evt. "ingen / alle gjør litt ekstra" er både unyanserte og tåpelige.

Jeg mener heller ingenting om alle (norske) lærere, til det jeg har møtt for mange forskjellige eksemplarer av arten.

Hva som kan være problemet på skolen hovedinnlegger refererer til, aner jeg ikke. Det er jo flere innlegg i tråden som tyder på at det ikke gjelder absolutt alle.

[Gjest mamma'n hans]

Hva skjer når en lærer eller sykepleier aksepterer å ikke få betalt for nødvendig opplæring? De som sitter med pengesekken venner seg til dette og krever det samme neste gang, og neste gang, og neste gang....

Til slutt forventes det at alle tar gratis opplæring. Det betyr mindre fritid og/eller mindre lønn til folk i allerede dårlig betalte yrker. Evt at mange ikke tar den opplæringen de trenger.

Det er selvfølgelig trist at barn ofres for et prinsipp, men når alternativet er at mange barn (og voksne) ofres i framtiden så er det kanskje det beste?

Jeg vil selvsagt ha høyere lønn. Med x antall kurs i bagasjen, har jeg faktisk litt å skilte med ved lønnsforhandlinger og når jeg søker nye jobber. Det er den ene siden av saken.

Men jeg har også opplevd hvor helseskadelig og samliv-skadelig det er å mistrives i en jobb fordi man ikke får til å yte sitt beste på jobb og selfølelsen synker.

Dårlige jobbforhold innen skole- og helsevesenet kan komme av at det ikke nok bemanning til å få gjort en skikkelig jobb. Og det kan komme av at man ikke har nok kunnskap til å føle at man gjør god nok jobb.

Jeg er glad i helsa mi. Jeg er interessert i faget mitt. Jeg vil helst ikke gå gretten til og fra jobb fordi jeg føler meg mislykket. Så sammenlagt tjener jeg mest på å ta kurs - også om det er på fritida.

Jeg kan ikke fatte å begripe at det skal være nødvendig å la barn og unge og pasienter lide for at byråkratiet og politikken arbeider seint...

Og skal man dømme etter hvor få som går på kurs og hvor usynlig denne mangelen på kursing er for dem som ikke direkte rammes av den, kommer aldri kurs til å komme opp på budsjettet i min arbeidskarriere, hvis det å nekte å ta kurs er eneste virkemiddel man bruker.

Jeg tenker derimot at hvis jeg klarer gjøre en litt bedre jobb enn dem uten kurs, kan det tenkes at de som sitter på pengesekkene kan se nytten av kurs?

Du skjønner, det _egentlige_ problemet er at de som sitter på pengesekker og bevilger penger eller kommer seg inn på Stortinget, _aldri_, _aldri_ får merke at skoen trykker. For de er sikret alle beste behandling slik som det er, de kan kjøpe det de ikke får av det offentlige og de har plass nok og penger nok til å leve sunnere liv enn dem manglende kursing først og fremst går ut over.

Så som sagt - det er på tide at den enkelte av oss også tenker litt på hva de kan bidra med i stedet for stadig å peke på "det offentlige". At jeg gladelig betaler min skatt, betyr ikke at jeg legger begge hender i fanget og forventer at "det offentlige" gjør alt annet.

Jeg har lyst til å bidra til å kompensere for noen av de hullene det offentlige pr. dags dato ikke fyller. Og får økt arbeidsglede og profesjonalitet på kjøpet. Er det bare jeg som tenker slik? Er jeg dum?

[keinstein]

Jeg har erfaring fra både privat og offentlig sektor og synes utsagn av typen "ingen / alle tar initiativ" evt. "ingen / alle gjør litt ekstra" er både unyanserte og tåpelige.

Jeg mener heller ingenting om alle (norske) lærere, til det jeg har møtt for mange forskjellige eksemplarer av arten.

Hva som kan være problemet på skolen hovedinnlegger refererer til, aner jeg ikke. Det er jo flere innlegg i tråden som tyder på at det ikke gjelder absolutt alle.

Om det ikke gjelder absolutt alle, så er det uintressant for dette enkelttilfellets sak. Hun får ikke respons, og da spiller det ingen rolle hvordan det er andre steder - for henne.

Hun beskriver det hun opplever, og jeg beskriver kulturen som forårsaker hennes problem. Mange har sett det samme når de skal ha ansatte på skoler eller i det offentlige til å gjøre noe, f eks få en rektor til å ta tak i et mobbeproblem, eller NAV til å gjøre noe for funksjonshemma. Ingenting skjer.

Det er underlig at alle da forsøker å dekke til det hele ved å opplyse om at det ikke er slik andre steder.

Hverken gjennomsnittet, undersøkelser, påstander eller ønsketenking spiller noen rolle for henne.

[saffie]

Trist å høre om liten interesse fra skolen. Trodde lærere hadde endel av arbeidstiden sin som ubundet,dvs ikke bundet opp til undervisning. Ville ikke være urimelig å forvente at noen timer av denne tiden kunne brukes til et kurs på kveldstid.

Synes generelt lærere og lærerorganisasjonene er for lite oppdatt av å si at de faktisk ikke kan alt, og at de trenger å lære mere om mye, bl a barn med spesielle behov.