Hvis dere hadde en psykisk sykdom, ville dere stått frem i ukeblader?

[Gjest dette er også en signatur]

En venninne av meg har psykiske problemer og sier at hun har planer om å fortelle historien sin med fullt navn og bilde i et ukeblad.

Jeg kunne aldri livet tenke meg å stå frem i media og fortelle om mine sykdommer, samme hvilke sykdommer det var snakk om. Jeg synes sånne ting hører privatlivet til. Jeg vil ikke bli forbundet med "hun som hadde problemer". Det blir for mye åpenhet for min del.

Hva med dere?. Ville dere stått frem i feks Allers og fortalt om din vonde barndom?.

Eller stått frem med en fysisk sykdom?

hva tenker dere? Hvilke erfaringer og tanker har dere rundt dette?.

[Gjest Schizofren, hva er det?]

Jeg ville aldri gjort det, men det er bra tror jeg, at det er folk som gjør det, selv om det kanskje også er for å få penger... må da øke respekten for psykiske lidelser?

[Angela1365380318]

Nei det ville jeg ikke, det er for privat for meg. MEN det er ikke noe galt i å gjøre det så lenge man gjør det av de rette grunnene og ikke blir missbrukt av det mediet man går til.

Psykisk syke føler seg ofte unromale og misslykkede og da kan det være fint å se at andre har hatt samme problemer og kommet seg ut av det.

Det kan gi styrke, energi, inspirasjon og håp.

Men det finnes folk som gjør dette for å få medlidenhet, kjendisstatus eller kjendiser som gjør det for å øke sin status og det blir feil mener jeg.

[ShitDiddelyDo]

Nei, det kunne jeg aldri gjort.

Det er lite som er mer patetisk enn folk som stiller opp i diverse ukeblader og forteller om hva-det-nå-enn måtte være. Det være seg kjendiser eller annet rask.

Fatter ikke at enkelte eier så til de grader lite skam i livet.

[Gjest dette er også en signatur]

Nei, det kunne jeg aldri gjort.

Det er lite som er mer patetisk enn folk som stiller opp i diverse ukeblader og forteller om hva-det-nå-enn måtte være. Det være seg kjendiser eller annet rask.

Fatter ikke at enkelte eier så til de grader lite skam i livet.

og står de frem så har de ingen angreknapp. ikke noen deleteknapp de kan benytte seg av når de angrer på at de sto frem.

Og ukebladene vil jo fremstille det på sin måte også. dette er jo bra seerstoff. Jo mer patetisk jo bedre.

[Gjest blåbærtua]

Hei.

Jeg kan bare fortelle om mine egne erfaringer rundt dette. Jeg gikk ut med min psykisk sykdom (som jeg for øvrig har blitt frisk av) for en tid tilbake. Dette var helt tilfeldig da jeg dumpet borti en journalist som hadde stor interesse for "saken min". Og det virket der og da som en veldig god ide. Jeg er ung, og jeg gikk ut med bilde og fullt navn. Men i dag hadde jeg nok unngått å gjort dette da jeg så hvilke reaksjoner jeg fikk. Naboer, familie, venner og kjente backet meg opp, og syntes det var utrolig tøfft gjort. Også mennesker jeg ikke kjente tok kontakt.Dette var jo hyggelig. Men så var det alle de andre... Det begynte å gå rykter om meg, folk pratet bak ryggen min, noen begynte å behandle meg, i mine øyne respektløs, og ikke minst alle blikkene jeg kunne vært foruten. Mennesker jeg ellers hadde kontakt med trekket seg unna, og da skjønte jeg at dette hadde jeg ikke behøvd. Folk har fortsatt fordommer om psykiske sykdommer/lidelser om man vil innse det eller ikke. Man blir øyeblikkelig stemplet, bevisst og kanskje også ubevisst i det en person får vite at en har en psykisk sykdom. Nå gjelder ikke dette alle selvfølgelig. Får folk vite at man har tilbringt en lengere periode på en institusjon så har de fleste en tendens til, som sagt å trekke seg unna, noe som kan gjøre situasjonen enda verre. Jeg må bare få presisere at alvorlighetsgraden på den psykiske lidelsen en har spiller en viktig rolle. Har man angst og depresjoner så er det langt lettere å "godta" enn om man f.eks hadde schizofreni som sin diagnose. I dag står jeg på flyttefot, rett og slett for å starte på nytt. Hvor jeg kan være èn blant alle de andre. Hvor fortid får være fortid.

Jeg hadde nok villet tatt en prat med venninnen min, og forsikret henne om hun virkelig ønsker dette. Å gå ut til et såpass stort blad som det allers er, vil jeg si ikke er særlig lønnsomt i lengden. Hun skal tross alt leve et liv etter denne perioden. Og det er slettes ikke lett å få andre til å endre sitt syn på deg, selv etter mange års friskemelding.

Jeg håper hun gjør det hun vil føle er rett senere i livet.

Mvh.

[Gjest dette er også en signatur]

Hei.

Jeg kan bare fortelle om mine egne erfaringer rundt dette. Jeg gikk ut med min psykisk sykdom (som jeg for øvrig har blitt frisk av) for en tid tilbake. Dette var helt tilfeldig da jeg dumpet borti en journalist som hadde stor interesse for "saken min". Og det virket der og da som en veldig god ide. Jeg er ung, og jeg gikk ut med bilde og fullt navn. Men i dag hadde jeg nok unngått å gjort dette da jeg så hvilke reaksjoner jeg fikk. Naboer, familie, venner og kjente backet meg opp, og syntes det var utrolig tøfft gjort. Også mennesker jeg ikke kjente tok kontakt.Dette var jo hyggelig. Men så var det alle de andre... Det begynte å gå rykter om meg, folk pratet bak ryggen min, noen begynte å behandle meg, i mine øyne respektløs, og ikke minst alle blikkene jeg kunne vært foruten. Mennesker jeg ellers hadde kontakt med trekket seg unna, og da skjønte jeg at dette hadde jeg ikke behøvd. Folk har fortsatt fordommer om psykiske sykdommer/lidelser om man vil innse det eller ikke. Man blir øyeblikkelig stemplet, bevisst og kanskje også ubevisst i det en person får vite at en har en psykisk sykdom. Nå gjelder ikke dette alle selvfølgelig. Får folk vite at man har tilbringt en lengere periode på en institusjon så har de fleste en tendens til, som sagt å trekke seg unna, noe som kan gjøre situasjonen enda verre. Jeg må bare få presisere at alvorlighetsgraden på den psykiske lidelsen en har spiller en viktig rolle. Har man angst og depresjoner så er det langt lettere å "godta" enn om man f.eks hadde schizofreni som sin diagnose. I dag står jeg på flyttefot, rett og slett for å starte på nytt. Hvor jeg kan være èn blant alle de andre. Hvor fortid får være fortid.

Jeg hadde nok villet tatt en prat med venninnen min, og forsikret henne om hun virkelig ønsker dette. Å gå ut til et såpass stort blad som det allers er, vil jeg si ikke er særlig lønnsomt i lengden. Hun skal tross alt leve et liv etter denne perioden. Og det er slettes ikke lett å få andre til å endre sitt syn på deg, selv etter mange års friskemelding.

Jeg håper hun gjør det hun vil føle er rett senere i livet.

Mvh.

Takk for innspillet ditt. Jeg deler mange av de samme tankene som du har gjort deg.

[Gjest togli]

Jeg synes det er fint at folk med slike sykdommer står fram i media og "ufarliggjør" tilstanden. Dette kan være til stor hjelp for andre som lider av det samme. Dessuten lærer leserne mer om sykdommen og klarer forhåpentligvis lettere å sette seg inn i den sykes situasjon. Det igjen skaper større forståelse.

[Gjest togli]

Nei, det kunne jeg aldri gjort.

Det er lite som er mer patetisk enn folk som stiller opp i diverse ukeblader og forteller om hva-det-nå-enn måtte være. Det være seg kjendiser eller annet rask.

Fatter ikke at enkelte eier så til de grader lite skam i livet.

Men er det en skam å fortelle om sin psykiske sykdom i media?

[ShitDiddelyDo]

Men er det en skam å fortelle om sin psykiske sykdom i media?

Overhodet ikke.

Men det er en skam å løpe til Allers og fortelle om sine nær døden-opplevelser når kreften hersket som verst.

Jeg mener f.eks. ikke at Bondevik gjorde noe galt når han gikk ut med sin angst. Tvert imot.

Det er forskjell på å fortelle om en sykdom for å opplyse, og dra til med sentimentalt rør i Norsk Ukeblad eller Se og Hør.

[Gjest togli]

Overhodet ikke.

Men det er en skam å løpe til Allers og fortelle om sine nær døden-opplevelser når kreften hersket som verst.

Jeg mener f.eks. ikke at Bondevik gjorde noe galt når han gikk ut med sin angst. Tvert imot.

Det er forskjell på å fortelle om en sykdom for å opplyse, og dra til med sentimentalt rør i Norsk Ukeblad eller Se og Hør.

Okei, da forstår jeg deg bedre og må si meg enig :-)

[org]

Nei, det hadde jeg ikke gjort, av mange grunner.

Jeg har barn, som kunne blitt terget etter noe sånt.

Jeg vil ikke alle skal vite alt om meg.

Jeg skal snart ut på jobbsøkemarkedet, og det hadde ikke tatt seg godt ut hvis jeg hadde stått frem med en eller annen historie.

Og sikkert mange andre grunner også.

[Gjest dette er også en signatur]

Nei, det hadde jeg ikke gjort, av mange grunner.

Jeg har barn, som kunne blitt terget etter noe sånt.

Jeg vil ikke alle skal vite alt om meg.

Jeg skal snart ut på jobbsøkemarkedet, og det hadde ikke tatt seg godt ut hvis jeg hadde stått frem med en eller annen historie.

Og sikkert mange andre grunner også.

Ja man må tenkte på jobbmarkedet også. Vet at mange arbeidsgivere googler på folk før de ansetter dem. At man har stått frem i media og fortalt om sine sykdommer kan slå negativt ut.

[thinkerbell]

Nei, aldri. Men.. det er faktisk viktig å ufarligjøre psykiske lidelser, så på mange måter er dte positivt at såkalte kjendiser står frem. Men Bondevik fikk jeg nok av.. han gikk på en smell og skrantet i 3 uker, herregud.. kom tilbake når det har gått 20 år med kronisk depresjon.

Men ja, egentlig er jeg positiv til det.. men da må det være noe viktig.. ikke svada, men viktige saker/opplysninger. Og så er det selvsagt ok at "mannen i gaten" står frem som anonym.

[org]

Ja man må tenkte på jobbmarkedet også. Vet at mange arbeidsgivere googler på folk før de ansetter dem. At man har stått frem i media og fortalt om sine sykdommer kan slå negativt ut.

Og det forstår jeg veldig godt. For jeg ville heller ikke ansatt ei "sutterlus" - det har ikke behøvd å ha noen ting med psykisk sykdom å gjøre.