Noen som vil hjelpe å diagnostisere meg?

[Adriana]

Denne ufine kommentaren på et innlegg hvor noen søker hjelp, synes jeg virkelig du kunne latt være...

Det var ikke ment som kritikk, mer som hjelp til neste gang personen skulle skrive innlegg. Det er fakta at slike innlegg får færre svar så jeg ville bare gjøre vedkommende klar over det.

[Orio]

Takk for det Frieda:) Det var en litt overraskende respons på det første innlegget mitt her,ja. Og ang rettskrivningsproblemer har jeg IKKE det,fokuset her ble jo trukket mer i den retningen enn til hva innlegget faktisk handlet om. Jeg synes da innlegget er leselig,iallfall kan innholdet forstås om man legger godviljen til tror nå jeg.Vel,jeg ble ihvertfall ikke noe klokere av å legge ut dette her.

Jeg er enig i at innlegget er leselig. Ta oppfordringen om avsnitt og tegnsetting som et godt råd, ikke som kritikk. (Og det er ikke så viktig om det er helt korrekt, bare det hjelper til å dele opp teksten.)

Grunnen til at du ikke fikk svar på det du lurte på, mulige diagnoser, er nok heller at det er vanskelig å stille etter bare et kort innlegg her, og at vi som bruker forumet vet at vi ikke kan nok til å stille diagnoser.

[Adriana]

Ok,er det slike ting folk her inne henger seg opp i? Jeg satt det faktisk opp med avsnitt,der hvor du ser disse strekene som ser slik ut: -

Men det ble ikke slik når jeg la ut tråden. Beklager dette på det sterkeste,håper ikke jeg har forstyrret tankevirksomheten til noen her inne;) Var ikke meningen å påføre noen ekstra lidelser eller noe slikt altså,er bare ikke vant med å ferdes på slike sider som dette,så jeg kjenner ikke reglene:)

Som jeg skrev som svar til Frieda så var det absolutt ikke ment som kritikk. Det var bare et tips som kan gjøre det lettere for deg å få svar neste gang.

Skjønner forresten hva du mener med sånne bindestreker. Jeg har også forsøkt på det før og det gjør at alt bare blir sammenhengende. Man må tydeligvis hoppe over en linje for at det skal bli mellomrom

[Iliana78]

Ok,men det var ihvertfall en her som nevnte ADHD,du som nevnte det kan gjerne si litt mer om hvordan datteren din er?

[Frieda]

Takk for det Frieda:) Det var en litt overraskende respons på det første innlegget mitt her,ja. Og ang rettskrivningsproblemer har jeg IKKE det,fokuset her ble jo trukket mer i den retningen enn til hva innlegget faktisk handlet om. Jeg synes da innlegget er leselig,iallfall kan innholdet forstås om man legger godviljen til tror nå jeg.Vel,jeg ble ihvertfall ikke noe klokere av å legge ut dette her.

Jeg ser at du ikke har rettskrivingsproblemer; mente bare at mange generelt har det og da hjelper det ikke med kritikk.

Helt enig i at innleggene tok en annen vending enn forventet!

Kjære vene...

[Iliana78]

Jeg ser at du ikke har rettskrivingsproblemer; mente bare at mange generelt har det og da hjelper det ikke med kritikk.

Helt enig i at innleggene tok en annen vending enn forventet!

Kjære vene...

Hehe,skal det være slik hver gang jeg legger ut noe her,tror jeg kanskje bør spare meg bryet;) Men altså,jeg har virkelig tenkt nøye igjennom barndom og det meste jeg har vært igjennom i livet,jeg heller mer mot at problemene mine bunner i mindre gode oppvekstvilkår samt andre ting jeg har vært igjennom, enn i feks ADHD- men så er jeg også en av de som er litt skeptisk til den diagnosen. (Det er så utrolig mange som får den nå om dagen,og jeg bare lurer på om de tar med miljøet og oppvekst i betraktningen). Og ellers er jeg ikke så ekstremt opptatt av å få satt en diagnose- jeg la ut dette innlegget mer av nysgjerrighet for hva slags idèer folk ville komme med. Jeg tror mennesket er evig foranderlig,og synes diagnoser på slikt som har med psyken å gjøre er LITT skummelt- man kan kanskje bli hengende ved den diagnosen resten av livet,og tenke at man ikke kan gå videre og løsrive seg fra problemene pg hemningene sine på sikt? Ikke vet jeg?=)

[Gjest noen forslag]

add eller ad/hd? posttraumatisk stresslidelse? smosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

[mann (ben69)]

Har lyst til å følge tråden. Spennende å se hva du velger å gjøre.

Jeg forstår at det er lett å fokusere på rene fakta, og det er lett å gå i fella av å få kommentarer eller sympati på akkurat hva du har opplevd.

Jeg opplever at du gjemmer deg bak faktaene. Det gjør det vanskelig å føle med deg.

Det er et litt ansvar vi som svarer har også - jeg er redd for å tvinge fram følelser hos deg som du selv er redd for å kjenne på.

Jeg opplever det som om du til daglig holder inne følelser som du er redd for - og at samvittigheten din sier at din redsel er til bry for andre.

For å gi slipp på de rene faktaene og tillate deg å virkelig slippe løs alt grums er det lurt å ha trygge omgivelser. Det er virkelig kjærlighet å tillate seg å gi disse følelsene, men forstår at du er redd.

Når du en dag virkelig tillater deg å slipper løs alle følesene du sitter med vil de som er rundt deg virkelig føle nærhet til deg.

Det hadde ihvertfall gitt meg mye å oppleve den sorg og glede du holder inne.

Lykke til

[Iliana78]

Har lyst til å følge tråden. Spennende å se hva du velger å gjøre.

Jeg forstår at det er lett å fokusere på rene fakta, og det er lett å gå i fella av å få kommentarer eller sympati på akkurat hva du har opplevd.

Jeg opplever at du gjemmer deg bak faktaene. Det gjør det vanskelig å føle med deg.

Det er et litt ansvar vi som svarer har også - jeg er redd for å tvinge fram følelser hos deg som du selv er redd for å kjenne på.

Jeg opplever det som om du til daglig holder inne følelser som du er redd for - og at samvittigheten din sier at din redsel er til bry for andre.

For å gi slipp på de rene faktaene og tillate deg å virkelig slippe løs alt grums er det lurt å ha trygge omgivelser. Det er virkelig kjærlighet å tillate seg å gi disse følelsene, men forstår at du er redd.

Når du en dag virkelig tillater deg å slipper løs alle følesene du sitter med vil de som er rundt deg virkelig føle nærhet til deg.

Det hadde ihvertfall gitt meg mye å oppleve den sorg og glede du holder inne.

Lykke til

Ok,jeg vet at jeg er redd- den biten er jeg veldig klar over! Det har sittet en "klo" i brystet mitt så lenge jeg kan huske. Jeg kaller det en klo fordi jeg ser for meg en klo som holder tak rundt hjertet mitt,og den vonde følelsen sitter i brystområdet. I et psykodrama for noen år tilbake kjente jeg godt etter på den "kloen",og oppdaget at den holder alt av både godt og vondt ute,og den holder også alt inne. Hvis du skjønner? Den kloen,eller frykten,gjør at jeg ikke tør å kjenne på ting- jeg opplever så mye rundt meg som potensielle trusler,og har nok gjennom mesteparten av livet hatt denne sperren i meg. Jeg er vel et typisk brent barn,som har måttet sette opp en mur for å beskytte meg,fra tidlig av. Og jeg vet IKKE hvordan jeg skal bli kvitt denne! Den plager meg hver dag,og den gjør at jeg blir "lite levende",altså jeg lite spontan,glad,uredd og slikt som jeg forbinder med å LEVE. Jeg har alltid vært en observatør,de husker jeg fra jeg var liten også,at jeg ofte observerte de andre i leken. Det tror jeg var fordi jeg følte at jeg stadig måtte være på vakt,og ha kontrollen over situasjonen.At jeg sjelden følte det var trygt å gi seg hen til leken. Vel...du sier jeg bør slippe følelsene,i trygge omgivelser. Jeg føler meg vel sjelden helt trygg,og har heller ingen samboer å åpne meg for. Det måtte blitt en terapeut igjen,men jeg er litt usikker på det også- å åpne meg og liksom la et helt fremmed menneske slippe inn på mitt mest private. Det skal en veldig klok og varsom person til for at det skulle lykkes,og hvordan skulle jeg kunne vite hvem jeg ender opp med?

[Iliana78]

add eller ad/hd? posttraumatisk stresslidelse? smosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse?

Hehe,har tenkt på alle mulighetene:) Er sykepleier,og har lest gjennom endel diagnoser i psykiatriboken min. Men jeg tror mye av dette kan komme av barndommen min,det virker ihvertfall veldig logisk utifra hvordan den har vært. Samt det jeg har opplevd i det siste,det har vært en tøff periode med trusler,besøksforbud,voldsalarm,rettssak osv. med en "gal" eks. Har hatt det beintøft i over et år nå,og har eneansvar for tre barn. Ett av barna sliter pga dette med faren hans. Så det har vært mye,og det er mange ting som spiller inn.

[mann (ben69)]

Ok,jeg vet at jeg er redd- den biten er jeg veldig klar over! Det har sittet en "klo" i brystet mitt så lenge jeg kan huske. Jeg kaller det en klo fordi jeg ser for meg en klo som holder tak rundt hjertet mitt,og den vonde følelsen sitter i brystområdet. I et psykodrama for noen år tilbake kjente jeg godt etter på den "kloen",og oppdaget at den holder alt av både godt og vondt ute,og den holder også alt inne. Hvis du skjønner? Den kloen,eller frykten,gjør at jeg ikke tør å kjenne på ting- jeg opplever så mye rundt meg som potensielle trusler,og har nok gjennom mesteparten av livet hatt denne sperren i meg. Jeg er vel et typisk brent barn,som har måttet sette opp en mur for å beskytte meg,fra tidlig av. Og jeg vet IKKE hvordan jeg skal bli kvitt denne! Den plager meg hver dag,og den gjør at jeg blir "lite levende",altså jeg lite spontan,glad,uredd og slikt som jeg forbinder med å LEVE. Jeg har alltid vært en observatør,de husker jeg fra jeg var liten også,at jeg ofte observerte de andre i leken. Det tror jeg var fordi jeg følte at jeg stadig måtte være på vakt,og ha kontrollen over situasjonen.At jeg sjelden følte det var trygt å gi seg hen til leken. Vel...du sier jeg bør slippe følelsene,i trygge omgivelser. Jeg føler meg vel sjelden helt trygg,og har heller ingen samboer å åpne meg for. Det måtte blitt en terapeut igjen,men jeg er litt usikker på det også- å åpne meg og liksom la et helt fremmed menneske slippe inn på mitt mest private. Det skal en veldig klok og varsom person til for at det skulle lykkes,og hvordan skulle jeg kunne vite hvem jeg ender opp med?

Bra. Kan føle hvordan det sitter hos deg. Beskrivelsen hadde du ikke det minste problem med å beskrive, så du er ihvertfall bevisst på hvor det sitter.

Ser også av de andre trådene dine at du har hatt det vanskelig i det siste, og at barna lider (forstår at du prøver å skjerme barna dine for dine redsler, men de føler...).

Trygghet ... hmm... Skal nevne dette for kona. Både hun og jeg har gått til terapi. Jeg var trygg på terapauten fra første sekund, og klarte å ta hull på en boble tvert ... og sprekker til stadig flere bobler:). For meg var det leve eller ikke leve, så det var bare å stupe ut i det.

Kona har bakgrunn som missbrukt, og hun var alene med samme terapaut en stund før vi sammen var hos han. Hun har virkelig gjennom livet beskyttet det lille barnet i seg selv, og det var først etter noen ganger sammen hos terapauten (hun hadde fortsatt ikke fortalt om misbruket) ting skjedde (husker ikke helt).

Jeg sa til henne når vi var hos terapauten ... "det er noe du må føle på og snakke om for at vi skal kunne leve sammen".

Det satt langt inne, og følelser rundt det var det nesten umulig å få tak i. Total blokkering.

Hun har nok ikke den tryggheten som skal til sammen med meg (skulle ønske det), men sammen med terapauten kom hun nok mer til en konfrontasjon med seg selv der hun delvis fikk fram redsel og følelser rundt det, men mest at hun gjorde opp med fortiden sin.

Tror ikke dette temaet er slutt for henne og oss, det er ihvertfall en sak for meg siden jeg føler det er et av de hinderne hun har for å slappe av sammen med meg. Kanskje det er bare min sak.. Tja - jeg har en "mannsgruppe" jeg må teste ut disse følelsene på - hvis det bare er min sak så kan det være greit ikke å ta det med kona (hun kan heller få "oppsummeringen" av mitt problem ).

Jeg hadde vel håpet hun turte å slippe helt sitt innlevde behov for å ha kontroll på følelsene - sårlig i forhold til dette. Løsningen der hun "tok kontroll" over livet igjen føler jeg ble litt mangelfull så langt. Hun har absolutt reist seg og er klar i at hun har ansvar for livet sitt, at hun bestemmer over eget liv. Oppgjøret (fysisk) med fortiden måtte være direkte, og den var vond for de berørte - full repsekt der for hennes styrke til å ta igjen og si fra til sin stefar. Hun har reist seg over samvittigheten og andres tvil om sannhet. Likevel - jeg håper at hun tør vise hjertet sitt sammen med meg.

Vi har også 3 barn, og temaet om hva vi påfører barna er ofte oppe - hva skjer hvis vi selv ikke tør vise sorg, glede, latter, toleranse, grenser, redsel, kontroll, beslutsomhet, ydmykhet, ... Vi har følelser, og det er bra - og vi forteller barna at dette er våre følelser hvis de er usikre. Deres følelser er deres, og de har også full rett til å føle dem uten at vi voksne forteller dem at "det går bra" eller at "det er feil".

Hmm.. til poenget:

Hvis du velger å gå til terapaut igjen - vær klar i hva du føler når du går inn døra:

- du er redd

- du vil ikke være der hvis du ikke kan føle deg trygg på at han/hun tar vare på deg mens du deler din redsel

- du sliter

Det samme gjelder med mannen du treffer. Hvis du forteller han om dine grenser eller bakgrunn - Dersom du forteller dette med beslutsom, direkte og bastant tone (for å virkelig holde følelsene i sjakk) så vil han flykte. Hvis du derimot viser at du er redd, usikker og "må fortelle dette selv om du ikke vet om du klarer" så vil du garantert få kjærlighet (vel.. hvis ikke så er det bare å kaste han på dør ). Det er ditt liv dette her, men en voksen mann er klar for å være der sammen med deg - garantert.

[Iliana78]

Bra. Kan føle hvordan det sitter hos deg. Beskrivelsen hadde du ikke det minste problem med å beskrive, så du er ihvertfall bevisst på hvor det sitter.

Ser også av de andre trådene dine at du har hatt det vanskelig i det siste, og at barna lider (forstår at du prøver å skjerme barna dine for dine redsler, men de føler...).

Trygghet ... hmm... Skal nevne dette for kona. Både hun og jeg har gått til terapi. Jeg var trygg på terapauten fra første sekund, og klarte å ta hull på en boble tvert ... og sprekker til stadig flere bobler:). For meg var det leve eller ikke leve, så det var bare å stupe ut i det.

Kona har bakgrunn som missbrukt, og hun var alene med samme terapaut en stund før vi sammen var hos han. Hun har virkelig gjennom livet beskyttet det lille barnet i seg selv, og det var først etter noen ganger sammen hos terapauten (hun hadde fortsatt ikke fortalt om misbruket) ting skjedde (husker ikke helt).

Jeg sa til henne når vi var hos terapauten ... "det er noe du må føle på og snakke om for at vi skal kunne leve sammen".

Det satt langt inne, og følelser rundt det var det nesten umulig å få tak i. Total blokkering.

Hun har nok ikke den tryggheten som skal til sammen med meg (skulle ønske det), men sammen med terapauten kom hun nok mer til en konfrontasjon med seg selv der hun delvis fikk fram redsel og følelser rundt det, men mest at hun gjorde opp med fortiden sin.

Tror ikke dette temaet er slutt for henne og oss, det er ihvertfall en sak for meg siden jeg føler det er et av de hinderne hun har for å slappe av sammen med meg. Kanskje det er bare min sak.. Tja - jeg har en "mannsgruppe" jeg må teste ut disse følelsene på - hvis det bare er min sak så kan det være greit ikke å ta det med kona (hun kan heller få "oppsummeringen" av mitt problem ).

Jeg hadde vel håpet hun turte å slippe helt sitt innlevde behov for å ha kontroll på følelsene - sårlig i forhold til dette. Løsningen der hun "tok kontroll" over livet igjen føler jeg ble litt mangelfull så langt. Hun har absolutt reist seg og er klar i at hun har ansvar for livet sitt, at hun bestemmer over eget liv. Oppgjøret (fysisk) med fortiden måtte være direkte, og den var vond for de berørte - full repsekt der for hennes styrke til å ta igjen og si fra til sin stefar. Hun har reist seg over samvittigheten og andres tvil om sannhet. Likevel - jeg håper at hun tør vise hjertet sitt sammen med meg.

Vi har også 3 barn, og temaet om hva vi påfører barna er ofte oppe - hva skjer hvis vi selv ikke tør vise sorg, glede, latter, toleranse, grenser, redsel, kontroll, beslutsomhet, ydmykhet, ... Vi har følelser, og det er bra - og vi forteller barna at dette er våre følelser hvis de er usikre. Deres følelser er deres, og de har også full rett til å føle dem uten at vi voksne forteller dem at "det går bra" eller at "det er feil".

Hmm.. til poenget:

Hvis du velger å gå til terapaut igjen - vær klar i hva du føler når du går inn døra:

- du er redd

- du vil ikke være der hvis du ikke kan føle deg trygg på at han/hun tar vare på deg mens du deler din redsel

- du sliter

Det samme gjelder med mannen du treffer. Hvis du forteller han om dine grenser eller bakgrunn - Dersom du forteller dette med beslutsom, direkte og bastant tone (for å virkelig holde følelsene i sjakk) så vil han flykte. Hvis du derimot viser at du er redd, usikker og "må fortelle dette selv om du ikke vet om du klarer" så vil du garantert få kjærlighet (vel.. hvis ikke så er det bare å kaste han på dør ). Det er ditt liv dette her, men en voksen mann er klar for å være der sammen med deg - garantert.

Vel,jeg har et lite håp om at en mann skal dukke opp,som kan bli glad i meg og som jeg kan tørre å åpne meg for. Som jeg kan våge å vise svakhet overfor,og som kan være sterk for meg iblant. Jeg er altfor mye sterk,og jeg vet ikke hvor og når jeg skulle kunne være svak-for det passer jo aldri! Barna mine trenger en mamma som har styring på tingene,og arbeidsgiveren min må vite at jeg har oversikt og kontroll på det jeg gjør. Det blir for lite tid til å bare være,og jeg vet ikke helt hvem jeg er heller- har ikke noen klar definisjon av meg selv akkurat. Jeg liker alternative ting,som auraendring,EFT og slikt,og det er jo ikke akkurat noe jeg kan snakke med hvemsomhelst med. Jeg blir nok aldri helt A4,kanskje fordi jeg har hatt et tildels tøft liv med mye vonde opplevelser,som gjør at jeg ser mer i dybden av ting. Jeg klarer ikke overflatisk snakk over tid,da mister jeg interessen. Samtidig skulle jeg kanskje ønske jeg var litt mer "normal"-for livet ville garantert blitt mye lettere da. Men slik er jeg nå bare,og jeg bør vel heller bruke kreftene og fokuset mitt på å prøve å akseptere meg selv slik jeg er.

Ang.din kone tenker jeg at det er bra å håpe på at hun skal åpne seg og hengi seg helt til deg. Men dine forventninger og hennes kan jo kanskje være ulike- det kreves vel en stor del av deg også av tålmodighet og at du evner å sette egne behov litt tilside for at hun skal kunne våge det. Evt kan det hende hun ikke klarer det på den måten du ønsker? Noen ganger tenker jeg at man må akseptere tingene slik de er,og bare tilpasse seg situasjonene. Men selvsagt er det flott at dere jobber med dette sammen,hun er jo veldig heldig som har deg- som er villig til å delta i hennes prosess:) Men jeg tenker på meg selv,som har hatt noen sperrer i forhold til sex og sånt,og hvordan jeg slet med å overkomme de (og jeg klarte det ikke). Da kan jeg bare forestille meg hvordan det er for en som har blitt misbrukt.

[mann (ben69)]

Vel,jeg har et lite håp om at en mann skal dukke opp,som kan bli glad i meg og som jeg kan tørre å åpne meg for. Som jeg kan våge å vise svakhet overfor,og som kan være sterk for meg iblant. Jeg er altfor mye sterk,og jeg vet ikke hvor og når jeg skulle kunne være svak-for det passer jo aldri! Barna mine trenger en mamma som har styring på tingene,og arbeidsgiveren min må vite at jeg har oversikt og kontroll på det jeg gjør. Det blir for lite tid til å bare være,og jeg vet ikke helt hvem jeg er heller- har ikke noen klar definisjon av meg selv akkurat. Jeg liker alternative ting,som auraendring,EFT og slikt,og det er jo ikke akkurat noe jeg kan snakke med hvemsomhelst med. Jeg blir nok aldri helt A4,kanskje fordi jeg har hatt et tildels tøft liv med mye vonde opplevelser,som gjør at jeg ser mer i dybden av ting. Jeg klarer ikke overflatisk snakk over tid,da mister jeg interessen. Samtidig skulle jeg kanskje ønske jeg var litt mer "normal"-for livet ville garantert blitt mye lettere da. Men slik er jeg nå bare,og jeg bør vel heller bruke kreftene og fokuset mitt på å prøve å akseptere meg selv slik jeg er.

Ang.din kone tenker jeg at det er bra å håpe på at hun skal åpne seg og hengi seg helt til deg. Men dine forventninger og hennes kan jo kanskje være ulike- det kreves vel en stor del av deg også av tålmodighet og at du evner å sette egne behov litt tilside for at hun skal kunne våge det. Evt kan det hende hun ikke klarer det på den måten du ønsker? Noen ganger tenker jeg at man må akseptere tingene slik de er,og bare tilpasse seg situasjonene. Men selvsagt er det flott at dere jobber med dette sammen,hun er jo veldig heldig som har deg- som er villig til å delta i hennes prosess:) Men jeg tenker på meg selv,som har hatt noen sperrer i forhold til sex og sånt,og hvordan jeg slet med å overkomme de (og jeg klarte det ikke). Da kan jeg bare forestille meg hvordan det er for en som har blitt misbrukt.

Du resonerer med "forsvar" for eget liv. Det er et valg alle står overfor. Du

Jeg er ikke alternativ - rett og slett fordi jeg er så vitenskaplig opptatt og inngrodd matematiker/fysiker som jeg kan bli. Men - jeg følger med åpenhet med på hva kona driver med - og energibaner, EFT, etc.. og akupunktur virker. Min utfordring er å slutte å søke etter svar og løsninger .

Jeg har til tider innsett at jeg er "skap-buddist" ved at jeg verdsetter de gangene jeg har kontakt med mine egne følelser - som de gangene jeg er så heldig å tørre å synke sammen i gråt. Å søke etter opplysning er alt annet enn å søke etter kunnskap - jeg ser bare mer og mer at det er nesten det motsatte. Slippe "jaget", og tørre å gå inn i eget sinn er en utrolig mer givende erfaring - og glede.

Noen påstår til og med at de er åpne og vet hvem de er. Greit nok, men det er bare ord. Dine redsler og sperrer er dine, hverken større eller mindre enn de jeg kan ha.

Situasjonen din er at du kjenner redslene daglig og at det hindrer deg. Det kan hende du tør å slippe denne redselen til sammen med en terapaut - det vil garantert gi deg mye. Forstår du er redd - å beskytte seg mot vonde følelser er noe vi alle tror er riktig.

Hør gjennom hva Swaha sier ...

http://www.youtube.com/watch?v=5tJCwmo8xq0&mode=related&search=

Dette er ikke alternativt. Han viser bare sitt sanne jeg uten å si at han har mer rett eller feil enn noen andre. Han sier faktisk ingen ting ... men hans åpne sinn klarer en å se gjennom øynene hans. Den gleden ønsker jeg å oppleve.

De fleste er ikke på den planteten og går tvert i forsvar - å åpne seg er skummelt, det rokker tross alt på alt som er en selv.

Noen klarer til og med å dømme de som er avslappet med egen være - sånn som Swaha. Menn som bare utrstråler glede. Ser bare her på DOL - folk dømmer ut fra egen redsel og overbevisning.

For meg er de som dømmer vel så interresante som de som deler seg selv. Hvis en innser at dømming bare er en måte å forsvare sin egen overbevisning.

Litt dypt det her, men bunn og grunn...

Du er herlig.

Du puster og du har mye å gi deg selvog de rundt deg. Ikke av "rett og galt" eller "viten", men av rene følelser.

[Iliana78]

Du resonerer med "forsvar" for eget liv. Det er et valg alle står overfor. Du

Jeg er ikke alternativ - rett og slett fordi jeg er så vitenskaplig opptatt og inngrodd matematiker/fysiker som jeg kan bli. Men - jeg følger med åpenhet med på hva kona driver med - og energibaner, EFT, etc.. og akupunktur virker. Min utfordring er å slutte å søke etter svar og løsninger .

Jeg har til tider innsett at jeg er "skap-buddist" ved at jeg verdsetter de gangene jeg har kontakt med mine egne følelser - som de gangene jeg er så heldig å tørre å synke sammen i gråt. Å søke etter opplysning er alt annet enn å søke etter kunnskap - jeg ser bare mer og mer at det er nesten det motsatte. Slippe "jaget", og tørre å gå inn i eget sinn er en utrolig mer givende erfaring - og glede.

Noen påstår til og med at de er åpne og vet hvem de er. Greit nok, men det er bare ord. Dine redsler og sperrer er dine, hverken større eller mindre enn de jeg kan ha.

Situasjonen din er at du kjenner redslene daglig og at det hindrer deg. Det kan hende du tør å slippe denne redselen til sammen med en terapaut - det vil garantert gi deg mye. Forstår du er redd - å beskytte seg mot vonde følelser er noe vi alle tror er riktig.

Hør gjennom hva Swaha sier ...

http://www.youtube.com/watch?v=5tJCwmo8xq0&mode=related&search=

Dette er ikke alternativt. Han viser bare sitt sanne jeg uten å si at han har mer rett eller feil enn noen andre. Han sier faktisk ingen ting ... men hans åpne sinn klarer en å se gjennom øynene hans. Den gleden ønsker jeg å oppleve.

De fleste er ikke på den planteten og går tvert i forsvar - å åpne seg er skummelt, det rokker tross alt på alt som er en selv.

Noen klarer til og med å dømme de som er avslappet med egen være - sånn som Swaha. Menn som bare utrstråler glede. Ser bare her på DOL - folk dømmer ut fra egen redsel og overbevisning.

For meg er de som dømmer vel så interresante som de som deler seg selv. Hvis en innser at dømming bare er en måte å forsvare sin egen overbevisning.

Litt dypt det her, men bunn og grunn...

Du er herlig.

Du puster og du har mye å gi deg selvog de rundt deg. Ikke av "rett og galt" eller "viten", men av rene følelser.

Takk for at du tar deg bryet med å svare. Jeg hadde en opplevelsee en gang,når jeg bodde med mitt eldste barns far. Han var rusmisbruker og hade fullstendig styring på meg. Jeg var dypr deprimert,så deprimert at jeg ikke klarte å spise på mange måneder. Mistet melken og så ut som et skjelett tilslutt. Men èn natt når babyen sov,sto vi og kranglet midt i stuen,og jeg opplevde at alt rundt meg var rent mørke. Det var som treffe "bunnen",alt var bare vondt og svart. Så plutselig slo noen på lyset i taket-trodde jeg. Jeg så opp i taket,men så datt det ned en tanke i hodet mitt "nei,det er visst ikke et sånt lys nei". Og med ett traff lyset meg i hjertet og jeg "sprakk" opp i lys,hele kroppen min vibrerte av lys og jeg fikk en fullstendig ro og klarhet. Plutselig skjønte jeg ALT! Jeg hadde en helt annen bevissthet,og skjønte meningen med alt,og jeg opplevde meg selv i ett med "alt som er". Det var ikke noe mer å si,jeg var fullstendig samlet og tilstede i meg selv. Det eneste jeg kkom på for å beskrive tilstanden min,var "Jeg Er". Faren til sønnen min så at noe skjedde med meg,og bøe ganske forskremt. Det dukket opp en ny tanke "Nå kommer alle hans måter å manipulere meg på,èn etter èn",og straks tanken var tenkt,kom de. Han prøvde å skremme meg,få medynk,gi meg dårlig samvittighet osv.osv. Men jeg var helt uberørt,og han falt bare sammen i sofaen tilslutt. Jeg ringte moren min og sa at jeg kom med flyet (hadde flyttet langt unna familien),og at hun måtte hente meg. Så pakket jeg tingene våre den natten,og dro tidlig dagen etter. Jeg hadde denne høye bevisstheten i flere dager,men så skjønte jeg at jeg ikke var klar for å leve i den tilstanden- enda. Så det gikk sakte tilbake til det normale etter noen dager. Men nå vet jeg hvor jeg er på vei,og jeg vet at det er noe veldig bra. Men det er vondt å leve i atskillelse slik vi gjør nå,og ikke i enhet. Jeg prøver nå bare å finne den raskeste og letteste veien tilbake til enhet,for jeg savner det så inderlig!

[mann (ben69)]

Takk for at du tar deg bryet med å svare. Jeg hadde en opplevelsee en gang,når jeg bodde med mitt eldste barns far. Han var rusmisbruker og hade fullstendig styring på meg. Jeg var dypr deprimert,så deprimert at jeg ikke klarte å spise på mange måneder. Mistet melken og så ut som et skjelett tilslutt. Men èn natt når babyen sov,sto vi og kranglet midt i stuen,og jeg opplevde at alt rundt meg var rent mørke. Det var som treffe "bunnen",alt var bare vondt og svart. Så plutselig slo noen på lyset i taket-trodde jeg. Jeg så opp i taket,men så datt det ned en tanke i hodet mitt "nei,det er visst ikke et sånt lys nei". Og med ett traff lyset meg i hjertet og jeg "sprakk" opp i lys,hele kroppen min vibrerte av lys og jeg fikk en fullstendig ro og klarhet. Plutselig skjønte jeg ALT! Jeg hadde en helt annen bevissthet,og skjønte meningen med alt,og jeg opplevde meg selv i ett med "alt som er". Det var ikke noe mer å si,jeg var fullstendig samlet og tilstede i meg selv. Det eneste jeg kkom på for å beskrive tilstanden min,var "Jeg Er". Faren til sønnen min så at noe skjedde med meg,og bøe ganske forskremt. Det dukket opp en ny tanke "Nå kommer alle hans måter å manipulere meg på,èn etter èn",og straks tanken var tenkt,kom de. Han prøvde å skremme meg,få medynk,gi meg dårlig samvittighet osv.osv. Men jeg var helt uberørt,og han falt bare sammen i sofaen tilslutt. Jeg ringte moren min og sa at jeg kom med flyet (hadde flyttet langt unna familien),og at hun måtte hente meg. Så pakket jeg tingene våre den natten,og dro tidlig dagen etter. Jeg hadde denne høye bevisstheten i flere dager,men så skjønte jeg at jeg ikke var klar for å leve i den tilstanden- enda. Så det gikk sakte tilbake til det normale etter noen dager. Men nå vet jeg hvor jeg er på vei,og jeg vet at det er noe veldig bra. Men det er vondt å leve i atskillelse slik vi gjør nå,og ikke i enhet. Jeg prøver nå bare å finne den raskeste og letteste veien tilbake til enhet,for jeg savner det så inderlig!

Ja, det er den opplevelsen av ro det gir når en slipper alt en bærer på. For mange er dette gresk - de lever dag etter dag i en rutine med overfladiske følelser. De ser på livet som lykkelg, de er lykkelige, og de dør lykkelige - uten egentlig å ha opplevd noen ting.

Et fåtall ganger har jeg opplevd noe lignende det du forteller. En gang med terapi/pusteteknikk sammen med en profesjonell (for å føle at en er trygg). Utrolig opplevelse.

Men opplevelsen er der daglig hvis en tillater seg å stoppe opp og spørre seg selv - "hva skjer i meg nå?". Feks tenker jeg på fredag for litt over en uke siden. Jeg var sliten - og jobbet med et "prosjekt" på jobben der jeg over lang tid hadde fortalt jeg var i rute. Men det var ikke sant - kveldene hadde gått, og jeg fikk ikke ro. Så på fredagen stoppet jeg opp da jeg merket at det gikk rundt for meg. Så slapp jeg alt av følelser der og da - og gikk hjem. Mandag sa jeg som det var til min nærmeste på jobben som sant var at jeg hadde skuffet meg selv over ikke å ha vært ærlig med progresjon og måtte si stopp for meg selv. Jeg beklaget. Jeg pustet igjen.

Det er "akkurat nå" en lever, og hvis en lever etter tro på at "det går over" så går en glipp av en del viktig.

Feks - akkurat nå - hvor er jeg akkurat nå?

Jo - jeg har litt uro i magen. Jeg må trykke "send innlegg". Jeg dro fra et "seminar" for korpset til eldstejenta litt før med minstegutten på ett. Han sover nå. De andre kommer straks. Uro - hva skjer i meg?

Jeg føler stress... Jeg MÅ jo rydde før kona kommer. Jeg MÅ ... ja - jeg vet ikke hva,... ett eller annet MÅ det være.

Så er det å slippe den følelsen... nå skal jeg trykke "send innlegg" og sette meg tilbake ett minutt og puste. Det ER den raskeste veien. Det er ingen grunn til åprøve å rettferdiggjøre/dømme noen ting.. bare leve.

[Iliana78]

Ja, det er den opplevelsen av ro det gir når en slipper alt en bærer på. For mange er dette gresk - de lever dag etter dag i en rutine med overfladiske følelser. De ser på livet som lykkelg, de er lykkelige, og de dør lykkelige - uten egentlig å ha opplevd noen ting.

Et fåtall ganger har jeg opplevd noe lignende det du forteller. En gang med terapi/pusteteknikk sammen med en profesjonell (for å føle at en er trygg). Utrolig opplevelse.

Men opplevelsen er der daglig hvis en tillater seg å stoppe opp og spørre seg selv - "hva skjer i meg nå?". Feks tenker jeg på fredag for litt over en uke siden. Jeg var sliten - og jobbet med et "prosjekt" på jobben der jeg over lang tid hadde fortalt jeg var i rute. Men det var ikke sant - kveldene hadde gått, og jeg fikk ikke ro. Så på fredagen stoppet jeg opp da jeg merket at det gikk rundt for meg. Så slapp jeg alt av følelser der og da - og gikk hjem. Mandag sa jeg som det var til min nærmeste på jobben som sant var at jeg hadde skuffet meg selv over ikke å ha vært ærlig med progresjon og måtte si stopp for meg selv. Jeg beklaget. Jeg pustet igjen.

Det er "akkurat nå" en lever, og hvis en lever etter tro på at "det går over" så går en glipp av en del viktig.

Feks - akkurat nå - hvor er jeg akkurat nå?

Jo - jeg har litt uro i magen. Jeg må trykke "send innlegg". Jeg dro fra et "seminar" for korpset til eldstejenta litt før med minstegutten på ett. Han sover nå. De andre kommer straks. Uro - hva skjer i meg?

Jeg føler stress... Jeg MÅ jo rydde før kona kommer. Jeg MÅ ... ja - jeg vet ikke hva,... ett eller annet MÅ det være.

Så er det å slippe den følelsen... nå skal jeg trykke "send innlegg" og sette meg tilbake ett minutt og puste. Det ER den raskeste veien. Det er ingen grunn til åprøve å rettferdiggjøre/dømme noen ting.. bare leve.

Ja,jeg blir fanget i øyeblikk iblant der jeg er tilstede. Men uansett aldri på den måten jeg var den ene gangen. Det var mer som en "Gudsopplevelse" eller noe,og sikkert derfor jeg er så opptatt av mye innen det alternative- for dette med energier og slikt passer veldig bra til det jeg opplevde den gangen,og det jeg ble klar over i den tilstanden. Men altså,det med å være tilstede i seg selv i hvert øyeblikk,det mener jeg er oppnåelig. Tror det er det mestrene og yogiene i alle tider har prøvd å oppnå. Men jeg vet bare ikke helt hvilken vei jeg skal gå for å komme dit. Jeg satser på at det beste er å følge det som ligger nærmest mitt eget hjerte...men det er jo heller ikke lett. Man læres jo nettopp av med dette gjennom oppdragelsen,og så skal man begynne å lytte til en stemme som man kanskje ikke har lyttet til siden man var helt liten. Og man vet kanskje ikke alltid hvilken stemme det er som snakker,er det hjertets stemme,eller det fornuften og det som er preget inn i oss av omgivelsene gjennom livet?

[mann (ben69)]

Ja,jeg blir fanget i øyeblikk iblant der jeg er tilstede. Men uansett aldri på den måten jeg var den ene gangen. Det var mer som en "Gudsopplevelse" eller noe,og sikkert derfor jeg er så opptatt av mye innen det alternative- for dette med energier og slikt passer veldig bra til det jeg opplevde den gangen,og det jeg ble klar over i den tilstanden. Men altså,det med å være tilstede i seg selv i hvert øyeblikk,det mener jeg er oppnåelig. Tror det er det mestrene og yogiene i alle tider har prøvd å oppnå. Men jeg vet bare ikke helt hvilken vei jeg skal gå for å komme dit. Jeg satser på at det beste er å følge det som ligger nærmest mitt eget hjerte...men det er jo heller ikke lett. Man læres jo nettopp av med dette gjennom oppdragelsen,og så skal man begynne å lytte til en stemme som man kanskje ikke har lyttet til siden man var helt liten. Og man vet kanskje ikke alltid hvilken stemme det er som snakker,er det hjertets stemme,eller det fornuften og det som er preget inn i oss av omgivelsene gjennom livet?

Det er nesten umulig å gjøre alene vil jeg tro. Som du sier så er vår forsvarsmekanisme en kritisk stemme som er innlært nesten fra puppe-stadiet. Jeg har ingen tro på noen "fullstendig" enhet med følelser og sjel, men kun på å bevisstgjøre at følelseslivet lever forteller noe til meg som det er verdt å lytte på i stedet for å skyve det unna.

Derfor sier ikke vi heller til barna ting som "det er ikke så ille" eller "det er ingen ting å gråte over". Samtidig som det er viktig at barna også vet at vi har et følelsesliv, og at vi sier at det er helt greit at mamma og pappa er sinte og lei seg av og til (det har lite med grensesetting å gjøre).

For å kunne fungere (særig for meg med ihuga jordnære matematikere som jobbkolleger) så kan jeg ikke uttrykke alt. Menn føler seg truet av andre menn hvis de kommer for nærme.

Jeg tok i starten noen aha-opplevelser som om jeg "hadde forstått". Etter hvert har jeg vel bare innsett at hver dag og hvert øyeblikk er forskjellig. Det er ingen løsning, bare muligheter og opplevelser.

Nå har jeg kun en mannsgruppe jeg jobber sammen med. Det er krevende nok å være "sann" sammen med de andre mennene i gruppa. Lærdommen er å ta til meg all opplevelse av meg som person som en berikelse. Samme som her på LOL - det som gir meg mest er å kjenne på hvordan personer reagerer på min måte å uttrykke meg - særlig de som jeg føler dømmer meg .. som er min "greie".

Hvis jeg kan komme med råd så vil du nok over tid ha stor glede av deling (sharings). Det er ikke nødvendigvis deling/fortelling om bakgrunn (som du startet denne tråden med), men en deling av hva som skjer i kroppen her og nå.

Det koster litt å gå til en god familie-/psykoterapaut, men for meg var det verdt det. Fortell med en gang at du er på kikk etter grupper/samlinger med felles interresser, feks sharings, dans, alternative metoder for å få deg til å tørre gå inn i deg selv. Redsel og tillit er gjennomgangstema.

Ikke gi opp... Stå for egne følelser - dine virker sunne for deg og de rundt deg.

Klem,

[Iliana78]

Det er nesten umulig å gjøre alene vil jeg tro. Som du sier så er vår forsvarsmekanisme en kritisk stemme som er innlært nesten fra puppe-stadiet. Jeg har ingen tro på noen "fullstendig" enhet med følelser og sjel, men kun på å bevisstgjøre at følelseslivet lever forteller noe til meg som det er verdt å lytte på i stedet for å skyve det unna.

Derfor sier ikke vi heller til barna ting som "det er ikke så ille" eller "det er ingen ting å gråte over". Samtidig som det er viktig at barna også vet at vi har et følelsesliv, og at vi sier at det er helt greit at mamma og pappa er sinte og lei seg av og til (det har lite med grensesetting å gjøre).

For å kunne fungere (særig for meg med ihuga jordnære matematikere som jobbkolleger) så kan jeg ikke uttrykke alt. Menn føler seg truet av andre menn hvis de kommer for nærme.

Jeg tok i starten noen aha-opplevelser som om jeg "hadde forstått". Etter hvert har jeg vel bare innsett at hver dag og hvert øyeblikk er forskjellig. Det er ingen løsning, bare muligheter og opplevelser.

Nå har jeg kun en mannsgruppe jeg jobber sammen med. Det er krevende nok å være "sann" sammen med de andre mennene i gruppa. Lærdommen er å ta til meg all opplevelse av meg som person som en berikelse. Samme som her på LOL - det som gir meg mest er å kjenne på hvordan personer reagerer på min måte å uttrykke meg - særlig de som jeg føler dømmer meg .. som er min "greie".

Hvis jeg kan komme med råd så vil du nok over tid ha stor glede av deling (sharings). Det er ikke nødvendigvis deling/fortelling om bakgrunn (som du startet denne tråden med), men en deling av hva som skjer i kroppen her og nå.

Det koster litt å gå til en god familie-/psykoterapaut, men for meg var det verdt det. Fortell med en gang at du er på kikk etter grupper/samlinger med felles interresser, feks sharings, dans, alternative metoder for å få deg til å tørre gå inn i deg selv. Redsel og tillit er gjennomgangstema.

Ikke gi opp... Stå for egne følelser - dine virker sunne for deg og de rundt deg.

Klem,

Så hyggelig å høre fra noen som har det litt som meg. Hva jobber du med egentlig? Føler du at jobben gir deg nok? Jeg har egentlig helt nylig begynt å jobbe,for jeg har vært hjemmeværende siden utdannelsen. Så jeg nærmer meg faktisk 30 og har ikke mye til jobberfaring. Men jeg merker allerede at det jeg jobber med ikke er nok for meg,jeg må nok etterhvert finne noe mer i retning av hva jeg virkelig brenner for. Har du noe i livet som du brenner for? Annet enn barn og familie altså? Jeg har tenkt at kanskje mine depressive tanker og følelser kunne komme av at jeg ikke realiserer det som er i meg- mine sterkeste evner og behov. Men jeg jobber faktisk innen helsevesenet i en krevende jobb,og vurderer å søke meg til psykiatrisk videreutdanning til høsten igjen. Jeg må bare se an om jeg føler at jeg vil takle en slik jobb,pga at jeg sliter litt selv. Men det er slikt jeg synes er veldig interessant. Det blir nok også noen kurs etterhvert,men jeg vet bare ikke enda innen hva. Byen jeg bor i er såpass liten også,at i grupper er det sikkert fort gjort å møte på noen man kjenner.

[Iliana78]

Så hyggelig å høre fra noen som har det litt som meg. Hva jobber du med egentlig? Føler du at jobben gir deg nok? Jeg har egentlig helt nylig begynt å jobbe,for jeg har vært hjemmeværende siden utdannelsen. Så jeg nærmer meg faktisk 30 og har ikke mye til jobberfaring. Men jeg merker allerede at det jeg jobber med ikke er nok for meg,jeg må nok etterhvert finne noe mer i retning av hva jeg virkelig brenner for. Har du noe i livet som du brenner for? Annet enn barn og familie altså? Jeg har tenkt at kanskje mine depressive tanker og følelser kunne komme av at jeg ikke realiserer det som er i meg- mine sterkeste evner og behov. Men jeg jobber faktisk innen helsevesenet i en krevende jobb,og vurderer å søke meg til psykiatrisk videreutdanning til høsten igjen. Jeg må bare se an om jeg føler at jeg vil takle en slik jobb,pga at jeg sliter litt selv. Men det er slikt jeg synes er veldig interessant. Det blir nok også noen kurs etterhvert,men jeg vet bare ikke enda innen hva. Byen jeg bor i er såpass liten også,at i grupper er det sikkert fort gjort å møte på noen man kjenner.

Måtte bare føye til at jeg finner også mening i jobben jeg har,jeg jobber med syke og av og til også døende mennesker.Jeg kan jo ikke si at jobben ikke er meningsfull,for det er den virkelig. Men det er bare det at jeg sjeldent får tid til pasientene allikevel,synes jeg:(

[mann (ben69)]

Så hyggelig å høre fra noen som har det litt som meg. Hva jobber du med egentlig? Føler du at jobben gir deg nok? Jeg har egentlig helt nylig begynt å jobbe,for jeg har vært hjemmeværende siden utdannelsen. Så jeg nærmer meg faktisk 30 og har ikke mye til jobberfaring. Men jeg merker allerede at det jeg jobber med ikke er nok for meg,jeg må nok etterhvert finne noe mer i retning av hva jeg virkelig brenner for. Har du noe i livet som du brenner for? Annet enn barn og familie altså? Jeg har tenkt at kanskje mine depressive tanker og følelser kunne komme av at jeg ikke realiserer det som er i meg- mine sterkeste evner og behov. Men jeg jobber faktisk innen helsevesenet i en krevende jobb,og vurderer å søke meg til psykiatrisk videreutdanning til høsten igjen. Jeg må bare se an om jeg føler at jeg vil takle en slik jobb,pga at jeg sliter litt selv. Men det er slikt jeg synes er veldig interessant. Det blir nok også noen kurs etterhvert,men jeg vet bare ikke enda innen hva. Byen jeg bor i er såpass liten også,at i grupper er det sikkert fort gjort å møte på noen man kjenner.

Jeg er en datanerd men mange års utdanning. Hverken festet, drakk eller hadde dame før jeg var 18. Den stille og beskjedne typen som bare missunte de kule gutta . Hehe.. ikke så ille.. men inntil jeg ble fysisk aktiv i senungdommen så var jeg nok en einstøing som best likte å pusle med elektronikk/data og drømme om damene.

.. hvis jeg tenker meg om så har jeg vel lltid slappet bedre av sammen med jenter enn gutter - rett og slett fordi jeg aldri har hatt interresse av å lese sportssidene. Hva skal jeg med det som trener kun for helsas skyld...

Jobb... Uff... Det er vel først de siste årene jeg har merket at jeg ikke er på "høyden" lenger. Blir stressa av presset. Får se hva som skjer. Kanske jeg får sparken en dag - hvem vet.