Dere som er svært overvektige

[Gjest Olga70]

Jeg har lenge lurt på dette, sammenhenger, årsaker til dette. Mener ikke å være frekk eller nedlatende.

Hvorfor lot dere det gå så langt at det blir 30-40 ++ kilo å slanke vekk før man blir noenlunde normalvektig igjen?

Hvorfor tok dere ikke tak i problemet da dere kun var 5-10 kilo overvektige?

Det er vanskelig å slanke seg, og desto verre jo flere kilo det er å slanke vekk, det er jo så lenge til man når målet.

Og når man når målet, har man endel løshud, som da blir et problem.

Så hvorfor?

Jeg er klar over at noen kan ha sykdommer eller må ta medisiner som gjøre at man legger på seg, og det er ikke dem jeg tenker på her, men de som har lagt på seg av ikke-medisinske årsaker.

[Gjest alt for lett å slanke seg]

Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv.

De første 5-10 kiloene reflekterte jeg ikke over. Det var aldri viktig for meg å være så veldig slank. Jeg ville være "allminnelig", og det var jeg fortsatt med 10 kilo for mye.

Så kom noen kilo til. Og et par til. Og enda noen. Da det var blitt til rundt 20 kilo innså jeg at jeg burde slanke meg. Så gjorde jeg alle de klassiske feilene. Fulgte alle de "rette kurene" - som førte til jo-jo-slanking. Ned 10 kilo i raskt tempo - opp 12 kilo. Ned 15 kilo - opp 20 kilo. Og sånn gikk årene.

Til slutt satt jeg med 50 kilo overvekt. Etter ca 10 års slanking hadde altså overvekten økt fra 20 til 50 kilo. Og jeg var så lei av å slanke meg. Dermed gikk jeg inn i en "jeg orker ikke mer"-fase. Jeg orket ikke mer slanking, og fryktet enda mer vektoppgang.

Så jeg brukte 3-4 år på å stabilisere vekta der - altså 50 kilo over "normal BMI". Og nå er jeg i gang med SUNN og FORNUFTIG vektreduksjon. Nå har jeg innsett at jeg ikke kan forvente mirakler på 6 måneder, og at jeg må overse alle slankekurer som lover "klar til bikinisesongen". Nå har jeg innsett at jeg vil komme til å bruke flere år på vektreduksjonen, kanskje 3 år. Kanskje mer også. Det viktigste nå er at de kiloene jeg tar av ikke kommer på igjen dobbelt opp.

I samråd med lege er jeg i gang med å gå ned i vekt - og målet er 2-3 kilo i måneden.

Så i sum kan jeg vel si at jeg bekymret meg lite for de første kiloene, så overså jeg noen kilo, og deretter slanket jeg på meg de siste 30.

[Gjest skal]

Vel - jeg hatet kroppen min! Syntes det var helt ok å pakke den godt inn. Likte ikke å bruke den eller kjenne på den. Syntes den var klumpete og stygg mens jeg enda var slank.

Mat var den beste måten jeg hadde til å takle livet på. Det funket lenge faktisk! Var også god beskyttelse mot mange menn, men det tenkte jeg ikke bevisst.

Maten handlet også om å velge selv. Hverken andre mennesker eller samfunnsnormer skulle bestemme hva jeg skulle spise og når. Mat var en stor del av min frihet.

På vei derfra, men har en lang vei og gå før jeg kan kvitte meg med de på en bra måte!

[Glimtipper]

Nå er jeg ca. 20 kilo over det jeg burde veie og det synes jeg ikke er horribelt, men jeg kan jo forklare hvorfor.

Jeg har alltid vært lubben, helt siden jeg var lite barn. Aktiv og slettes ikke lat, spist normalt og har ingen følelser forbundet med det. Spiser ikke fordi jeg kjeder meg og ikke fordi jeg trenger trøst.

Før graviditeten veide jeg omtrent 15 kilo for mye og syntes ikke det gjorde så mye, brukte størrelse 42 i bukser. Men i løpet av graviditeten la jeg på meg 20 (!) kilo til og ammet kun en måned, så de ekstra kiloene satt godt og var en stund 25 kilo overvektig. Men har nå gått ned 7 av de og planlegger å gå ned omtrent 15 til.

[jubalong70]

Godt spørsmål, og du er ikke den eneste som lurer på det.

Hos meg er det ingen enkelt årsak, men flere.

Jeg har et syndrom som heter PCOS. Dette gjør at man har veldig lett for å legge på seg og veldig vanskelig for å slanke seg. Noen sier det å slanke seg for oss er som å kjøre bil med håndbrekket på (og det føles slik).

Legg til depresjon med påfølgende trøstespising.

Legg til svangerskap og mer depresjon og mer trøstespising.

Legg til forsøk på å slanke seg som ikke lykkes, følelse av å være mislykket og påfølgende trøstespising.

Og så får du meg!

Jeg er igjen igang med å gå ned i vekt. Har gått ned 11 kg til nå, men har mange igjen. Men det aller beste nå er at jeg etter 1,5 år endelig er i gang med å trene igjen.

Dette gjorde at jeg kom på enda en grunn til at vi gjerne blir som vi blir. Vi prioriterer ikke oss selv. Vi føler ikke at vi er verdt så mye tid og omsorg som det krever å spise rett og trene. Jeg vet det høres dumt ut, men sånn er det faktisk. Og har man fått den følelsen, så sitter den godt. Og den gjør at man øker enda mer i vekt.

Du kan også legge til diverse traumer man kan ha vært gjennom som man ikke har bearbeidet.

Ååååå, dette er et så sammensatt spørsmål at jeg tror jeg må stoppe nå før det blir en hel avhandling

[avidi]

Jeg kan selvsagt bare snakke for meg selv.

De første 5-10 kiloene reflekterte jeg ikke over. Det var aldri viktig for meg å være så veldig slank. Jeg ville være "allminnelig", og det var jeg fortsatt med 10 kilo for mye.

Så kom noen kilo til. Og et par til. Og enda noen. Da det var blitt til rundt 20 kilo innså jeg at jeg burde slanke meg. Så gjorde jeg alle de klassiske feilene. Fulgte alle de "rette kurene" - som førte til jo-jo-slanking. Ned 10 kilo i raskt tempo - opp 12 kilo. Ned 15 kilo - opp 20 kilo. Og sånn gikk årene.

Til slutt satt jeg med 50 kilo overvekt. Etter ca 10 års slanking hadde altså overvekten økt fra 20 til 50 kilo. Og jeg var så lei av å slanke meg. Dermed gikk jeg inn i en "jeg orker ikke mer"-fase. Jeg orket ikke mer slanking, og fryktet enda mer vektoppgang.

Så jeg brukte 3-4 år på å stabilisere vekta der - altså 50 kilo over "normal BMI". Og nå er jeg i gang med SUNN og FORNUFTIG vektreduksjon. Nå har jeg innsett at jeg ikke kan forvente mirakler på 6 måneder, og at jeg må overse alle slankekurer som lover "klar til bikinisesongen". Nå har jeg innsett at jeg vil komme til å bruke flere år på vektreduksjonen, kanskje 3 år. Kanskje mer også. Det viktigste nå er at de kiloene jeg tar av ikke kommer på igjen dobbelt opp.

I samråd med lege er jeg i gang med å gå ned i vekt - og målet er 2-3 kilo i måneden.

Så i sum kan jeg vel si at jeg bekymret meg lite for de første kiloene, så overså jeg noen kilo, og deretter slanket jeg på meg de siste 30.

Det høres ut som et fornuftig opplegg du er igang med. Jeg har "bare" 8- kg for mye men det er nok for meg.

Kan jeg spørre hva slags opplegg du har?

Jeg kan alle teroriene om fornuftig kosthold og trening men klarer ikke å følge dem.

[Musli]

Noen er veldig avhengige av mat.. Og lar maten styre seg selv.. Blir til en ond sirkel.. Jo fetere man blir jo mer spiser man.. Skulle vært omvendt men som sagt..en VELDIG ond sirkel:/

[Gjest fridalida]

Da jeg var 5-10 kilo overvektig, sa moren min at jeg var enorm. Og det trodde jeg på.

Så da jeg flyttet for meg selv, begynte jeg å legge på meg enda mer, men for meg spilte det ingen rolle, siden jeg allerede i utgangspunktet trodde jeg var enorm.

Dessuten - hvis man først har et spiseproblem, som jeg hevder at langt de fleste veldig overvektige har - så er det like vanskelig å bli kvitt de første 10 som de neste 30.

Det er innsiden, hvordan man tenker, og selvrespekten som må forbedres først. Så kan man begynne å ta tak i symptomene, altså kiloene, etterpå.

Jeg har klart det, men det tok år.

[Gjest alt for lett å slanke seg]

Det høres ut som et fornuftig opplegg du er igang med. Jeg har "bare" 8- kg for mye men det er nok for meg.

Kan jeg spørre hva slags opplegg du har?

Jeg kan alle teroriene om fornuftig kosthold og trening men klarer ikke å følge dem.

I øyeblikket følger jeg Libra, men mest av alt følger jeg et opplegg legen har skreddersydd for meg. Enkelt og greit, strukturerte måltider og jevnlig trim. :-)

[Gjest Olga70]

Tusen takk for at dere tok dere tid til å svare på dette.

Nå skjønner jeg litt mer:)

[Gjest eljo]

Godt spørsmål, og du er ikke den eneste som lurer på det.

Hos meg er det ingen enkelt årsak, men flere.

Jeg har et syndrom som heter PCOS. Dette gjør at man har veldig lett for å legge på seg og veldig vanskelig for å slanke seg. Noen sier det å slanke seg for oss er som å kjøre bil med håndbrekket på (og det føles slik).

Legg til depresjon med påfølgende trøstespising.

Legg til svangerskap og mer depresjon og mer trøstespising.

Legg til forsøk på å slanke seg som ikke lykkes, følelse av å være mislykket og påfølgende trøstespising.

Og så får du meg!

Jeg er igjen igang med å gå ned i vekt. Har gått ned 11 kg til nå, men har mange igjen. Men det aller beste nå er at jeg etter 1,5 år endelig er i gang med å trene igjen.

Dette gjorde at jeg kom på enda en grunn til at vi gjerne blir som vi blir. Vi prioriterer ikke oss selv. Vi føler ikke at vi er verdt så mye tid og omsorg som det krever å spise rett og trene. Jeg vet det høres dumt ut, men sånn er det faktisk. Og har man fått den følelsen, så sitter den godt. Og den gjør at man øker enda mer i vekt.

Du kan også legge til diverse traumer man kan ha vært gjennom som man ikke har bearbeidet.

Ååååå, dette er et så sammensatt spørsmål at jeg tror jeg må stoppe nå før det blir en hel avhandling

"...Vi prioriterer ikke oss selv. Vi føler ikke at vi er verdt så mye tid og omsorg som det krever å spise rett og trene." ....

Så sant så sant!! Det er alltid andre ting og andre memmesker og jobben og barn og husarbeidet og økonomien og alt mulig annet som er viktigere enn meg og min kropp og helse.

Hvis jeg skal endre livsstil får vi ikke betalt regningene, og det er viktigere. Men så er det jo ikke sånn egentlig! Men hvordan kan man få snudd på dette? Har vi råd til at jeg feks jobber mindre for å få tid til å trene og planlegge kosthold og gå turer? Har vi råd til at jeg skal spise kylling og fisk og "dyre" grønnsaker mange ganger om dagen? Må jeg ikke bare fortsette å stå opp om morran og rase til jobb, komme hjem nesten 10 timer senere, kaste i meg noe middag før barneTV, og være så sliten at jeg ender i sofaen et par timer før jeg stuper i seng kl 21? Er det mulig å tenke annerledes?

Er jeg og min helse verdt disse endringene, nedgang i inntekter, økning i utgifter, er det ikke egoistisk av meg å dra og trene om kvelden når jeg ikke har sett guttungen hele dagen?

For meg er dette en stor del av min vektoppgang de siste ti årene. Nå er det ikke 30-40kg +++ ennå, men 15 er ille nok det. "Ta meg sammen" har jeg gjort mange ganger. Men det holder ikke når hverdagen kommer igjen og igjen.

[jubalong70]

"...Vi prioriterer ikke oss selv. Vi føler ikke at vi er verdt så mye tid og omsorg som det krever å spise rett og trene." ....

Så sant så sant!! Det er alltid andre ting og andre memmesker og jobben og barn og husarbeidet og økonomien og alt mulig annet som er viktigere enn meg og min kropp og helse.

Hvis jeg skal endre livsstil får vi ikke betalt regningene, og det er viktigere. Men så er det jo ikke sånn egentlig! Men hvordan kan man få snudd på dette? Har vi råd til at jeg feks jobber mindre for å få tid til å trene og planlegge kosthold og gå turer? Har vi råd til at jeg skal spise kylling og fisk og "dyre" grønnsaker mange ganger om dagen? Må jeg ikke bare fortsette å stå opp om morran og rase til jobb, komme hjem nesten 10 timer senere, kaste i meg noe middag før barneTV, og være så sliten at jeg ender i sofaen et par timer før jeg stuper i seng kl 21? Er det mulig å tenke annerledes?

Er jeg og min helse verdt disse endringene, nedgang i inntekter, økning i utgifter, er det ikke egoistisk av meg å dra og trene om kvelden når jeg ikke har sett guttungen hele dagen?

For meg er dette en stor del av min vektoppgang de siste ti årene. Nå er det ikke 30-40kg +++ ennå, men 15 er ille nok det. "Ta meg sammen" har jeg gjort mange ganger. Men det holder ikke når hverdagen kommer igjen og igjen.

Jeg forstår så godt hva du mener.

Kan jeg komme med et par forslag?

Har du mulighet til å bruke lunsjen til å gå en tur - eller kanskje halve lunsjen?

Har du mulighet til å ta en tur ut etter at ungene har lagt seg - si i 30 minutter?

Kan du bruke en kveld i uka til å forberede mat som du så kan fryse og tine opp senere? Den maten kan da være sunn og næringsrik. (Lag store porsjoner.)

Ofte er det faktisk ikke så mye endring som skal til. Det er bare å se mulighetene. (Og jeg har vært veldig flink til å se hindringene...)

Også handler det litt om å bytte vaner. I stedet for å kollapse foran sofaen hver kveld, kan man starte med å gjøre noe annet 1 kveld i uka. Etterhvert får man kanskje lyst til å gjøre noe annet 2 kvelder i uka. Osv.

Og i helgene er det jo flott å kunne gjøre noe sammen som familie. Kanskje dra i svømmehallen, eller bygge snømann i hagen, eller ta med kakao og appelsin ut på tur.

Men jeg er den første til å si at det er mye som er lett i hodet, men fryktelig vanskelig i praksis...

[Gjest eljo]

Jeg forstår så godt hva du mener.

Kan jeg komme med et par forslag?

Har du mulighet til å bruke lunsjen til å gå en tur - eller kanskje halve lunsjen?

Har du mulighet til å ta en tur ut etter at ungene har lagt seg - si i 30 minutter?

Kan du bruke en kveld i uka til å forberede mat som du så kan fryse og tine opp senere? Den maten kan da være sunn og næringsrik. (Lag store porsjoner.)

Ofte er det faktisk ikke så mye endring som skal til. Det er bare å se mulighetene. (Og jeg har vært veldig flink til å se hindringene...)

Også handler det litt om å bytte vaner. I stedet for å kollapse foran sofaen hver kveld, kan man starte med å gjøre noe annet 1 kveld i uka. Etterhvert får man kanskje lyst til å gjøre noe annet 2 kvelder i uka. Osv.

Og i helgene er det jo flott å kunne gjøre noe sammen som familie. Kanskje dra i svømmehallen, eller bygge snømann i hagen, eller ta med kakao og appelsin ut på tur.

Men jeg er den første til å si at det er mye som er lett i hodet, men fryktelig vanskelig i praksis...

:-)

Lunsjen funker ikke noe særlig, vi må være tilstede...

Kvelden funker helt fint til å gå tur, i hvertfall de tre jeg ikke jobber. Var flink noen dager i forrige uke, dro med meg bikkja ut... Vet at jeg burde mer mer mer...

Stå om kvelden og lage mat... veeeel.... har store problemer med bare det å lage handleliste for en uke om gangen.... Har liksom bare tre kvelder i uka å ta av, og da frister det ikke så veldig å lage mat den ene av dem :-) Ville heller kommet meg ut og trent noe, svømt eller noe. Men det er også fryktelig vanskelig å få til rent praktisk. Og mannen jobber natt stadig vekk, og da må jeg være hjemme til 2230.

Men nå har jeg meldt meg på fedonklubben og kan lage ukesmenyer, så får vi se om det kan funke...

Nei unnskyldninger og hindringer har jeg nok av ;-)

[jubalong70]

:-)

Lunsjen funker ikke noe særlig, vi må være tilstede...

Kvelden funker helt fint til å gå tur, i hvertfall de tre jeg ikke jobber. Var flink noen dager i forrige uke, dro med meg bikkja ut... Vet at jeg burde mer mer mer...

Stå om kvelden og lage mat... veeeel.... har store problemer med bare det å lage handleliste for en uke om gangen.... Har liksom bare tre kvelder i uka å ta av, og da frister det ikke så veldig å lage mat den ene av dem :-) Ville heller kommet meg ut og trent noe, svømt eller noe. Men det er også fryktelig vanskelig å få til rent praktisk. Og mannen jobber natt stadig vekk, og da må jeg være hjemme til 2230.

Men nå har jeg meldt meg på fedonklubben og kan lage ukesmenyer, så får vi se om det kan funke...

Nei unnskyldninger og hindringer har jeg nok av ;-)

Jeg kjenner meg alt for godt igjen. Det er faktisk ikke så lett å få kabalen til å gå opp.

Huset vasker seg ikke selv. (Selv om man gjør et minimum.)

Ungene klarer seg faktisk ikke selv før de blir ganske gamle.

Jobben må gjøres skal man beholde hus og hjem.

Er det overhodet mulig å jobbe f.eks. 80% da?

[muriel]

Jeg forstår så godt hva du mener.

Kan jeg komme med et par forslag?

Har du mulighet til å bruke lunsjen til å gå en tur - eller kanskje halve lunsjen?

Har du mulighet til å ta en tur ut etter at ungene har lagt seg - si i 30 minutter?

Kan du bruke en kveld i uka til å forberede mat som du så kan fryse og tine opp senere? Den maten kan da være sunn og næringsrik. (Lag store porsjoner.)

Ofte er det faktisk ikke så mye endring som skal til. Det er bare å se mulighetene. (Og jeg har vært veldig flink til å se hindringene...)

Også handler det litt om å bytte vaner. I stedet for å kollapse foran sofaen hver kveld, kan man starte med å gjøre noe annet 1 kveld i uka. Etterhvert får man kanskje lyst til å gjøre noe annet 2 kvelder i uka. Osv.

Og i helgene er det jo flott å kunne gjøre noe sammen som familie. Kanskje dra i svømmehallen, eller bygge snømann i hagen, eller ta med kakao og appelsin ut på tur.

Men jeg er den første til å si at det er mye som er lett i hodet, men fryktelig vanskelig i praksis...

Kollapse FORAN sofaen??? (hehe, klarte ikke å dy meg

Ellers skriver du masse fornuftig som jeg kjenner meg igjen i )

[Gjest Pee]

Nå har jeg aldri vært overvektig. Har alltid vært slank (tidvis nærmest tynn), og likt å trene. Men er periode trente jeg ikke, og jobba på gatekjøkken et halvt år, spiste de fleste måltidene der og gikk opp bra mange kg. På det meste var bmi'en min noe over 23. Takk og lov for en frittalende nabo som liret av seg: "Neimmen XXX, så bred du er blitt over rumpa!". Og da bestemte jeg meg for å ta affære. Begynte sprenstreks å trimme igjen, har knapt nok spist gatekjøkken mat igjen etter det og kuttet ned på mengden mat til hvert måltid. Det var kanlltøft å komme igang, spesielt det med maten. For ble liksom aldri mett. Men visste det var mest en vanesak, for jeg spiste jo aldri så mye tidligere.

Ettter en liten stund vennet kroppen seg til det nye livet, og jeg kunne slakke tøylene litt. Nå trener jeg regelmessig og er veldig opptatt av å spise riktig (og NOK faktisk, da treninga suger energi!). Gikk ned jevnt og trutt og innen et år hadde jeg tatt av alt og stabilisert meg på en matchvekt noen kg lavere enn den jeg "starta" med.

Jeg tror jeg kunne blitt -stor- hadde jeg forstatt med det kostholdet. Å spise 1-2 ganger om dagen der 1 av de var gatekjøkkenmat.

Nå har jeg en bmi på litt over 19. Og blir ofte betegna som "den mest sporty og sunneste de kjenner" av venner og bekjente. En ble stor i øynene da jeg sa at jeg spiste masse sjokolade. Jeg er bare glad jeg hadde viljestyrke nok til å forandre livet mitt og styre unna de seriøse vektproblemene!

[jubalong70]

Kollapse FORAN sofaen??? (hehe, klarte ikke å dy meg

Ellers skriver du masse fornuftig som jeg kjenner meg igjen i )

Uff, det var litt for sent for meg i går kveld. Men man kan jo også kollapse foran sofaen da

[Gjest eljo]

Jeg kjenner meg alt for godt igjen. Det er faktisk ikke så lett å få kabalen til å gå opp.

Huset vasker seg ikke selv. (Selv om man gjør et minimum.)

Ungene klarer seg faktisk ikke selv før de blir ganske gamle.

Jobben må gjøres skal man beholde hus og hjem.

Er det overhodet mulig å jobbe f.eks. 80% da?

Nå har jeg akkurat snakket med legen og fått 20% sykmelding med "enkeltstående dager" for behandling hos fysioterapeut (for en albue og diverse ledd) :-)

Må jo da prøve å nytte de dagene fullt ut i hvertfall, med tur og handledag. Problemet er at akkurat nå er det lite folk på jobben i et par uker pga ferieavvikling, men jeg må jo bare stå på mitt, når legen har sagt det!

Takk for svar, jeg gikk forresten en tur i går kveld likevel, siden du svarte så fint :-) *litt stolt*

[jubalong70]

Nå har jeg akkurat snakket med legen og fått 20% sykmelding med "enkeltstående dager" for behandling hos fysioterapeut (for en albue og diverse ledd) :-)

Må jo da prøve å nytte de dagene fullt ut i hvertfall, med tur og handledag. Problemet er at akkurat nå er det lite folk på jobben i et par uker pga ferieavvikling, men jeg må jo bare stå på mitt, når legen har sagt det!

Takk for svar, jeg gikk forresten en tur i går kveld likevel, siden du svarte så fint :-) *litt stolt*

Så flott at du kom deg ut en tur i går. Kjentes det ikke godt, kanskje?

Og det var lurt med 20% sykemelding. Da har du mulighet til å få unna både behandling, noen ærend og kanskje en trening i ny og ne

Dette går bra eljo!

[Gjest Valnøtt]

Det der er et veldig godt spørsmål. Med like mange svar som det er overvektige antagelig...

For meg var det en kombinasjon av veldig mange ting. Dels kom mange kilo ifbm svangerskap. Så var det en innlært vane fra barndommen med trøstespising. Så var det et ekteskap som ikke fungerte og foreldre med store krav til meg og å trekke på mine ressurser. Og til sist var det det at man på ett eller annet sted gir opp og ikke orker å tenke på å gå skrubbsulten resten av livet. Da visste jeg nemlig ikke om karbohydrater og hva som trigger sultfølelse og sånne ting.

Etterhvert lærte jeg om hvordan man kan styre sultfølelsen slik at den harmonerer med matbehov og ikke trøstebehov, og nå er jeg ikke syltynn, men normal og pen. Og det er første gang i livet jeg faktisk har følt meg pen - det kan sikkert også ha hatt noe å si.