Når den ene jobber mye og den andre vanlig

[Gjest Viktig å tenke gjennom dette, for meg!]

Min samboer jobber som jurist, og han jobber lenge hver dag. Jeg er skeptisk til å starte et familieliv, da jeg er redd for å være alene mesteparten av tiden (særlig når det kommer barn). Nå går det jo, i alle fall hvis jeg legger godviljen til.

Hvordan har dette funket for andre i samme situasjon. Blir det slik at man lever hver sine liv? Er pengene man tjener virkelig så viktige at de er verdt slitet? Jobber selv i en "mindre viktig" jobb, i den forstand at jeg ikke har lange dager og kan legge jobben bak meg ved dagens slutt.

Takker for eventuelle syn på saken.

[Åsemor]

Jeg hadde hatt store betenkeligheter med å starte et familieliv med en mann som får veldig lite tid til familien i dagliglivet.

Som min mann sier; vi jobber for å leve, vi lever ikke for å jobbe.

Men hva kan man gjøre liksom? Er han selv villig til å gjøre noe med det? Er det mulig?

[Debra-irl]

Har du snakket med ham om det da? Kanskje han jobber mye nå som han ikke har familieforpliktelser men er villig til å kutte litt ned når familien er "på plass"?

[Gjest Viktig å tenke gjennom dette, for meg!]

Jeg hadde hatt store betenkeligheter med å starte et familieliv med en mann som får veldig lite tid til familien i dagliglivet.

Som min mann sier; vi jobber for å leve, vi lever ikke for å jobbe.

Men hva kan man gjøre liksom? Er han selv villig til å gjøre noe med det? Er det mulig?

Ja, jeg sier også som mannen din! Men det er ikke bare å velge å bryte ut heller.

Jeg tror nok han ikke selv ønsker å ha det slik, men han føler at han må for ikke å bli forbigått. Han er veldig flink og interessert i barn, så jeg kan jo håpe at barnet vil gjøre noe med ham.

Men det er ikke lett. Vanskelig å pleie et forhold og en familie under slike forhold. Samtidig som det kan gi oss økonomisk frihet. Men så lenge man har penger til det man må - og litt til, trenger ikke jeg noen overflod for å være lykkelig.

[Gjest ta det opp nå]

Jeg ville nok hatt en stor samtale ja, før jeg giftet meg og fikk barn med en person som (ønsker å) jobbe så mye.

Gjort det helt klart at jeg ikke var interessert i å ta mer enn ca 50% av ansvaret for hus og barn, til tross for at min jobb var lavere lønnet og utsatt for "karrierejag".

Selv om man kan nyte godt av partners gode inntekt, skal ikke dette bety at man derfor må ta mer enn 50% av ansvaret hjemme, med mindre det er dette man vil og har avtalt.

Samlivet må være basert på at alt gpr i perioder, og at man må gi og ta i ulike stadier i livet. Men ingen må tas som en selvfølge, og hvis belastning blir sjev i en periode, er det viktig at dette er snakket om og verdsettes.

Så ja, jeg ville avklart en del ting på forhånd, både når det gjelder hvor mye man jobber, fordeling av ansvar hjemme, og store linjer for økonomi.

Det er stort sett bare vilje det står på, man kan ha en god jobb som jurist og ta sin del av innsatsen i familien. Men man kan ikke sammenligne seg med de som jobber mer enn seg bestandig.

[nhd]

Det har blitt en vanvittig fokusering på hvor negativt det er å arbeide. Som om hele meningen med livet er å sitte sammen med grandiosa, lego og Hotel Cesar.

Bønder, fiskere, oljearbeidere, advokater, leger, politi, politikere, flygere, lokførere, pendlere og alle andre som ikke kommer hjem 15.30 hver dag burde leve enslig.

[Gjest Viktig å tenke gjennom dette, for meg!]

Har du snakket med ham om det da? Kanskje han jobber mye nå som han ikke har familieforpliktelser men er villig til å kutte litt ned når familien er "på plass"?

Jeg har pratet om hvor lite viktig jobben har vært når man gjør opp status ved livets slutt. Og han er enig. Han er ikke veldig opptatt av en voldsom karriere heller, men på den andre siden er han gløgg og liker å være flink.

Men det er godt mulig han kan legge om stilen når han blir far og at han nå jobber mye fordi han er "fri". Men man vet jo aldri.

[Gjest Viktig å tenke gjennom dette, for meg!]

Det har blitt en vanvittig fokusering på hvor negativt det er å arbeide. Som om hele meningen med livet er å sitte sammen med grandiosa, lego og Hotel Cesar.

Bønder, fiskere, oljearbeidere, advokater, leger, politi, politikere, flygere, lokførere, pendlere og alle andre som ikke kommer hjem 15.30 hver dag burde leve enslig.

Det er ikke riktig å jobbe fra tidlig morgen til langt på kveld. Dersom det er mye fokus på dette er det vel fordi mange mener at det ikke er heldig.

Fra å gå fra jobb klokken fem eller klokken kvart på ti er det et hav av forskjell - det har ingenting med å spise grandiosa og se på dårlige såpeserier på tv for å få tiden til å gå.

[Gjest Viktig å tenke gjennom dette, for meg!]

Jeg ville nok hatt en stor samtale ja, før jeg giftet meg og fikk barn med en person som (ønsker å) jobbe så mye.

Gjort det helt klart at jeg ikke var interessert i å ta mer enn ca 50% av ansvaret for hus og barn, til tross for at min jobb var lavere lønnet og utsatt for "karrierejag".

Selv om man kan nyte godt av partners gode inntekt, skal ikke dette bety at man derfor må ta mer enn 50% av ansvaret hjemme, med mindre det er dette man vil og har avtalt.

Samlivet må være basert på at alt gpr i perioder, og at man må gi og ta i ulike stadier i livet. Men ingen må tas som en selvfølge, og hvis belastning blir sjev i en periode, er det viktig at dette er snakket om og verdsettes.

Så ja, jeg ville avklart en del ting på forhånd, både når det gjelder hvor mye man jobber, fordeling av ansvar hjemme, og store linjer for økonomi.

Det er stort sett bare vilje det står på, man kan ha en god jobb som jurist og ta sin del av innsatsen i familien. Men man kan ikke sammenligne seg med de som jobber mer enn seg bestandig.

Jeg har ikke problemer med å ta større ansvar i hjemmet enn mannen min. Hvis jeg jobber mindre ute og han mer, syns jeg det er rett og rimelig. Men jeg ønsker ikke sitte alene til langt på kveld... Og jeg vil at barna våre skal få et forhold til pappaen sin. Så lenge han kan prioritere riktig går nok dette bra. Og det er nok lurt å prate om det, som du sier.

[fresja]

Har du snakket med ham om det da? Kanskje han jobber mye nå som han ikke har familieforpliktelser men er villig til å kutte litt ned når familien er "på plass"?

Arbeidsmengden minker ikke fordi om en person får familie...

[Gjest Wita]

Det har blitt en vanvittig fokusering på hvor negativt det er å arbeide. Som om hele meningen med livet er å sitte sammen med grandiosa, lego og Hotel Cesar.

Bønder, fiskere, oljearbeidere, advokater, leger, politi, politikere, flygere, lokførere, pendlere og alle andre som ikke kommer hjem 15.30 hver dag burde leve enslig.

Gud, så vanvittig provosert jeg ble nå.

Jeg er enig i at folk kan virke litt firkantet her inne og jeg har mange ganger reagert på at noen alt for lett sier: Dropp han!

Det er gjerne folk som er skilt selv som har lett for å råde andre til å gjøre det samme.

Men når det er sagt så virker du også som du heller ikke forstår særlig mye.

Når man har barn sammen og den ene jobber mye, må det nødvendigvis gå ut over den andre.

Min mann er sivilingeniør og ute av huset kl. 6. Han er hjemme i 18-19-tiden. Men i mange år har han jobbet med andre prosjekter også som medfører at han jobber hele kveldene også,skravler i telefonen og mailer,avtaler møter og styrer med noe alltid. Han har mange baller i lufta og blir aggressiv bare ungene spør om noe. Han har ikke tid til å bli avbrutt i det han holder på med.

Jeg ser de postive egenskapene. Det gjør jeg så absolutt.

Men hvordan tror du det hadde blitt om jeg hadde jobbet like mye og ikke kunne vært der for ungene og hjulpet til med lekser osv osv?

Hadde det vært like positivt kanskje?

Kan love deg at jeg ikke har sett et eneste program av disse seriene du ramser opp. Det interesserer meg midt i rævva.

Nei, fyttigrisen så irritert jeg ble nå.Den tonen der, kjenner jeg så altfor godt:(

[Gjest Wita]

Jeg kan fortelle deg hva pengene kan gi deg jeg.

Hytte på fjellet, hytte ved sjøen, leilighet i utlandet, flere båter om du ønsker det osv osv.

Penger kan gi deg mange materielle ting.

Så sitter man der og eier mange ting og krangler om hvordan feriene skal brukes og når man skal få tid til å bruke det og lurer på hvor lykkelig man egentlig ble av alle tingene.

[Gjest bli heller trygdenarkoman]

Jeg kan fortelle deg hva pengene kan gi deg jeg.

Hytte på fjellet, hytte ved sjøen, leilighet i utlandet, flere båter om du ønsker det osv osv.

Penger kan gi deg mange materielle ting.

Så sitter man der og eier mange ting og krangler om hvordan feriene skal brukes og når man skal få tid til å bruke det og lurer på hvor lykkelig man egentlig ble av alle tingene.

..for jobben har selvsagt bare det ene målet - å tjene penger.

At samfunnet består fordi mange jobber og ganske mange jobber mye, er vel uviktig?

Eller at arbeid kan være både meningsfylt og personlig utviklende?

[Åsemor]

Det har blitt en vanvittig fokusering på hvor negativt det er å arbeide. Som om hele meningen med livet er å sitte sammen med grandiosa, lego og Hotel Cesar.

Bønder, fiskere, oljearbeidere, advokater, leger, politi, politikere, flygere, lokførere, pendlere og alle andre som ikke kommer hjem 15.30 hver dag burde leve enslig.

Ja for det er jo selvsagt MYE viktigere å sitte i møter hver eneste ettermiddag enn å bli kjent med barna sine og ha tid med de.

[Gjest bhtn]

Ja for det er jo selvsagt MYE viktigere å sitte i møter hver eneste ettermiddag enn å bli kjent med barna sine og ha tid med de.

..for det er sikkert umulig å arbeide enkelte ettermiddager _og_ også bli kjent med barna sine?

[Gjest Wita]

..for jobben har selvsagt bare det ene målet - å tjene penger.

At samfunnet består fordi mange jobber og ganske mange jobber mye, er vel uviktig?

Eller at arbeid kan være både meningsfylt og personlig utviklende?

Det er selvfølelig personlig utviklende for den som for lov til å jobbe mye.

Men jeg kunne også ha tenkt meg å ha en 100% jobb nå faktisk. Jeg trives så kjempegodt i jobben min og for et par måneder siden spurte sjefen om jeg kunne tenke meg å begynne på en 100% jobb.

Etter en del tenking, sa jeg nei, fordi jeg vet at situasjonen hjemme forandrer seg ikke av den grunn og jeg har forsøkt å jobbe heltid, men når jeg har en mann som ikke vil ta sin del, så endte det med at var konstant trøtt og sliten og satt med sønnen min og lekser hele kvelden og hadde ingen fritid. Vi har 3 barn og det hører med til historien at sønnen min har en sykdom med nedsatt hørsel og trenger en del oppfølging i skolearbeidet og kontroller og slikt.

Nå med en jobb hvor jeg bare jobber 4 timer daglig, har jeg ihverfall overskudd til å ta det meste alene uten å bli irritabel.

Men det går litt bedre nå faktisk og jeg vurderer å gå tilbake til sjefen og så at jeg er klar for en heldagsjobb.

[Gjest Wita]

..for det er sikkert umulig å arbeide enkelte ettermiddager _og_ også bli kjent med barna sine?

Enkelte ettermiddager jo. Men hva nå det blir hele kveldene frem til man sier godnatt?

[Speak]

Folk forandrer seg sjeldent, så om dere ønsker barn så blir nok både de og huset ditt hovedansvar.

Jeg har selv levt med at gubben jobber lange dager nesten hver dag. Gjerne til mellom 18-20 + hver lørdag.

Vi har vært flinke å reise bort i ferier. (Da er det jo ikke mulig å jobbe) I fjor ble det 2*14 dager.

Den delen har faktisk fungert greit hos oss.

[snø]

Ja for det er jo selvsagt MYE viktigere å sitte i møter hver eneste ettermiddag enn å bli kjent med barna sine og ha tid med de.

Jeg vil faktisk våge og påstå at det faktisk er mulig å ha en krevende jobb og samtidig bruke masse tid på ungene sine.

Jeg er gift med en mann som har en jobb som ikke alltid er 8-16. Han reiser en del i jobben. MEN. Når han er hjemme kommer han ni av ti ganger hjem til middag. Han jobber _aldri_ i helger, og skal han jobbe kvelder, så blir det etter at ungene er i seng. Det skjer forøvrig svært sjelden.

Han stiller _alltid_ opp på forldremøter, foreldrekaffe etc. Han har engasjert seg i FAU på skolen, vi tar alltid sommerferie, høstferie, vinterferie og påskeferie sammen. Han engasjerer seg i ungenes ve og vel og aktiviteter. Han er veldig tilstedeværende når han er der, leker, leser og spiller med ungene. For å kompensere for de timene han er vekke om dagen, er det alltid han som tar morgenstell og kveldsstell. I helgene er det han som står opp med ungene, mens jeg får sove lengre (han er heldigvis A-menneske, i motsetning til B-en meg. Heldig med den ;o) ).

I det hele tatt så har verken jeg eller ungene noe å klage over, selv om jeg er gift med en "karrieremann".

Og jada, selvfølgelig kunne han ha prioritert annerledes og valgt en 8-16 jobb med mindre reiser, men det hadde neppe gjort ham til en bedre far, for jeg tror at det å trives med det man gjør på jobben er viktig for trivselen i privatlivet også.

Det er like latterlig å si at folk med karrierer er dårlige foreldre, som det er å si at folk (som meg....) med 8-16 jobb er late og uten ambisjoner. Eller automatisk gode foreldre fordi de har flere timer i døgnet hvor de kan være sammen med ungene sine.

At kvalitet ikke uten videre kan erstatte kvantitet er jeg enig i, men det gjelder motsatt vei også - man er ikke nødvendigvis en bedre mor eller far fordi om man tjener 350 000 i året og slutter kl 16 hver dag!

[Åsemor]

Jeg vil faktisk våge og påstå at det faktisk er mulig å ha en krevende jobb og samtidig bruke masse tid på ungene sine.

Jeg er gift med en mann som har en jobb som ikke alltid er 8-16. Han reiser en del i jobben. MEN. Når han er hjemme kommer han ni av ti ganger hjem til middag. Han jobber _aldri_ i helger, og skal han jobbe kvelder, så blir det etter at ungene er i seng. Det skjer forøvrig svært sjelden.

Han stiller _alltid_ opp på forldremøter, foreldrekaffe etc. Han har engasjert seg i FAU på skolen, vi tar alltid sommerferie, høstferie, vinterferie og påskeferie sammen. Han engasjerer seg i ungenes ve og vel og aktiviteter. Han er veldig tilstedeværende når han er der, leker, leser og spiller med ungene. For å kompensere for de timene han er vekke om dagen, er det alltid han som tar morgenstell og kveldsstell. I helgene er det han som står opp med ungene, mens jeg får sove lengre (han er heldigvis A-menneske, i motsetning til B-en meg. Heldig med den ;o) ).

I det hele tatt så har verken jeg eller ungene noe å klage over, selv om jeg er gift med en "karrieremann".

Og jada, selvfølgelig kunne han ha prioritert annerledes og valgt en 8-16 jobb med mindre reiser, men det hadde neppe gjort ham til en bedre far, for jeg tror at det å trives med det man gjør på jobben er viktig for trivselen i privatlivet også.

Det er like latterlig å si at folk med karrierer er dårlige foreldre, som det er å si at folk (som meg....) med 8-16 jobb er late og uten ambisjoner. Eller automatisk gode foreldre fordi de har flere timer i døgnet hvor de kan være sammen med ungene sine.

At kvalitet ikke uten videre kan erstatte kvantitet er jeg enig i, men det gjelder motsatt vei også - man er ikke nødvendigvis en bedre mor eller far fordi om man tjener 350 000 i året og slutter kl 16 hver dag!

Selvsagt helt enig med deg, det er jo noe helt annet enn å aldri komme hjem før leggetid.