Dissosiativ lidelse

[Desimeter]

Jeg har en dissosiativ lidelse.

Har fått diagnosen to ganger , først av psykologen min, og så nå da jeg var innlagt.

Men hva gjør jeg med det? Har aldri opplevd noe traumatisk.

Men da jeg var innlagt nå så skjedde det så mye. Og det var da jeg fikk diagnosen IGJEN.

Hyperventilerte, lå i to døgn med det og at jeg ble helt fjern og hørte latter. Da jeg var helt fjern var pulsen veldig lav.

Det skjer ofte nå at jeg blir borte, blir kritthvit i ansiktet og alle ser det visst godt. Har ligget i to døgn igjen, men ingen hyperventilering denne gangen.

Vil det skal gå vekk, men jeg aner ikke hvorfor det skjer.

Skummelt når jeg er alene.

Er helt syk i hodet for tida.

Jeg får det ikke bort, så hva gjør jeg?

Dette ødelegger for alt, kan ikke lenger legge planer, vet aldri hvordan formen er. Det har vært ekstremt i det siste, og jeg vet ikke hvorfor.

[Melba1365380968]

Hei desimeter,

vi opplever visst det samme. Det er veldig skummelt og ekkelt når det står på, og jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal slutte å dissosiere. Jeg har imidlertid overlevd et langt traume, så jeg vet akkurat hvorfor jeg dissosierer. Ofte starter det med et kraftig flashback for min del. Og ofte skjer de verste situasjonene når jeg er i terapi, fordi jeg hele tiden må eksponeres for deler av traumet mitt i fantasien.

Flere ganger har jeg tenkt at det kan da ikke være bra at psykologen min driver meg så langt i eksponeringsterapien at jeg ender opp dissosiert. Men det er vel en balansegang som er vanskelig å finne, jeg vet ikke.

Det jeg har lært er at dissosiering egentlig er en ok mekanisme, for den beskytter oss mot noe som er for overveldende og fælt, og som ikke er håndterbart. Jeg vet ikke hva du har opplevd eller ikke opplevd, men ut ifra denne teorien må det være noe som virkelig har satt spor i sinnet ditt.

Jeg håper du (og jeg) kan finne ut av det sammen med fagpersoner, for dissosiering kan ødelegge veldig mye for planlegging og gjennomføring av en tilnærmet normal hverdag.

Lykke til :-)

[hidi, the scorpion]

Hei desimeter,

vi opplever visst det samme. Det er veldig skummelt og ekkelt når det står på, og jeg vet ikke min arme råd for hvordan jeg skal slutte å dissosiere. Jeg har imidlertid overlevd et langt traume, så jeg vet akkurat hvorfor jeg dissosierer. Ofte starter det med et kraftig flashback for min del. Og ofte skjer de verste situasjonene når jeg er i terapi, fordi jeg hele tiden må eksponeres for deler av traumet mitt i fantasien.

Flere ganger har jeg tenkt at det kan da ikke være bra at psykologen min driver meg så langt i eksponeringsterapien at jeg ender opp dissosiert. Men det er vel en balansegang som er vanskelig å finne, jeg vet ikke.

Det jeg har lært er at dissosiering egentlig er en ok mekanisme, for den beskytter oss mot noe som er for overveldende og fælt, og som ikke er håndterbart. Jeg vet ikke hva du har opplevd eller ikke opplevd, men ut ifra denne teorien må det være noe som virkelig har satt spor i sinnet ditt.

Jeg håper du (og jeg) kan finne ut av det sammen med fagpersoner, for dissosiering kan ødelegge veldig mye for planlegging og gjennomføring av en tilnærmet normal hverdag.

Lykke til :-)

Får jeg lov til å spørre hva dissosiativ lidelse er for noe?

[Melba1365380968]

Får jeg lov til å spørre hva dissosiativ lidelse er for noe?

Hei!

Jeg kan bare svare for hvordan jeg opplever det, fordi lidelsen finnes i mange former. Det er ganske vanlig å ha en dissosiativ lidelse i tillegg til posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Ved dissosiativ lidelse er det vanlig at man ikke klarer å integrere minner fra fortiden med hvem man er som person, og nåtidens sanseinntrykk. Man kan altså ha manglende hukommelse og bevissthet...

Det er altså flere typer av denne lidelsen, fra "milde" varianter hvor man ikke husker hva som skjedde under traumet, til ekstreme varianter hvor man faktisk har splittet opp sin egen personlighet (multippel personlighet) slik at man har flere personligheter som tar seg av forskjellige minner i livet.

For min del utarter dette seg som at jeg ikke husker store deler av mitt traume, som spant seg over flere måneder hvor jeg hele tiden var i livsfare på mange måter. Jeg har gått rundt i en tåketilstand i flere år etter dette, og jeg kjenner ofte ikke min egen kropp (jeg kan slå/klype meg selv uten å kjenne det). Jeg vet heller ikke alltid helt hvem jeg er (og da på et intellektuelt nivå, ikke rent praktisk...).

I tillegg, som jeg skrev, så dissosierer jeg når jeg er i terapi. Ofte får jeg først en kraftig flashback som gjør at jeg får panikkangst, som sklir over i at jeg dissosierer bort fra all møkka og sitter der uten å kjenne noe, se eller høre noe. Det kan vare i timesvis for min del.

Heldigvis har jeg nå lært mer om dette, fordi før trodde jeg seriøst at jeg holdt på å bli klin kokos når dette skjedde. Nå er det mer "ufarliggjort"...

[sillebertine]

Får jeg lov til å spørre hva dissosiativ lidelse er for noe?

Det sies at de aller fleste personer dissosierer til en viss grad. Og da snakker vi om en slags ufarlig form for dagdrømming, at man ikke følger hundre prosent med på det som skjer hele tida. Det er vanlig. Tenk deg at du gjør noe som er blitt en rutine, som det å ta bussen til et fast sted, plutselig oppdager du at du er fremme, uten å ha merket at du kjørte gjennom både tunneller, over humper, rundt svinger og stoppet ved div stoppesteder. Autopiloten er koblet inn. Det er helt ok. Slite ting er normalt. Men noen ganger når vi opplever veldige voldsomme ting, traumatiske ting, prøver vår snille hjerne å skjerme oss fra det. Det kan bli for mye rett og slett. Men det er her det går litt galt. For plutselig skjermer hjernen oss for ting som er helt ok, helt greie, dagligdagse ting, og man kan oppleve såkalte blackout. Hendelser forsvinner fra minnet, eller rettere sagt, gjemmes dypt inne i hjernen. Man gjør ting man ikke pleier å gjør. Man kan besvime. Man kan bli helt fjern fra det som foregår rundt en selv om man virkelig både ønsker og prøver å vœre tilstede. Jeg opplever det noen ganger som en boble som er umulig å komme seg ut av. Men, heldigvis finnes det faktsik noen kloke spesialister som er villig til å hjelpe slike som oss. Først og fremst må man prøve å finne ut årsaken til dissossiering. Så eksponere pasienten til disse tankene som er hentet fra tiden rundt da det oppstod, og sammen løse opp i puslespillet. Det tar tid å bli frisk, men det er absolutt verdt det. Det er jœvlig når det står på, men etter som tiden går og man snakker om det vonde, vil det for håpentligvis blekne med tiden. Selvsagt forsvinner det ikke helt, men målet er at det forsvinner nok til at man kan leve et så normalt liv som mulig.

[hidi, the scorpion]

Hei!

Jeg kan bare svare for hvordan jeg opplever det, fordi lidelsen finnes i mange former. Det er ganske vanlig å ha en dissosiativ lidelse i tillegg til posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Ved dissosiativ lidelse er det vanlig at man ikke klarer å integrere minner fra fortiden med hvem man er som person, og nåtidens sanseinntrykk. Man kan altså ha manglende hukommelse og bevissthet...

Det er altså flere typer av denne lidelsen, fra "milde" varianter hvor man ikke husker hva som skjedde under traumet, til ekstreme varianter hvor man faktisk har splittet opp sin egen personlighet (multippel personlighet) slik at man har flere personligheter som tar seg av forskjellige minner i livet.

For min del utarter dette seg som at jeg ikke husker store deler av mitt traume, som spant seg over flere måneder hvor jeg hele tiden var i livsfare på mange måter. Jeg har gått rundt i en tåketilstand i flere år etter dette, og jeg kjenner ofte ikke min egen kropp (jeg kan slå/klype meg selv uten å kjenne det). Jeg vet heller ikke alltid helt hvem jeg er (og da på et intellektuelt nivå, ikke rent praktisk...).

I tillegg, som jeg skrev, så dissosierer jeg når jeg er i terapi. Ofte får jeg først en kraftig flashback som gjør at jeg får panikkangst, som sklir over i at jeg dissosierer bort fra all møkka og sitter der uten å kjenne noe, se eller høre noe. Det kan vare i timesvis for min del.

Heldigvis har jeg nå lært mer om dette, fordi før trodde jeg seriøst at jeg holdt på å bli klin kokos når dette skjedde. Nå er det mer "ufarliggjort"...

Tusen takk for innblikket i ditt liv! Nå forstår jeg hva det betyr...

Svaret ga meg virkelig noe å tenke over.

Klem til deg!

[hidi, the scorpion]

Det sies at de aller fleste personer dissosierer til en viss grad. Og da snakker vi om en slags ufarlig form for dagdrømming, at man ikke følger hundre prosent med på det som skjer hele tida. Det er vanlig. Tenk deg at du gjør noe som er blitt en rutine, som det å ta bussen til et fast sted, plutselig oppdager du at du er fremme, uten å ha merket at du kjørte gjennom både tunneller, over humper, rundt svinger og stoppet ved div stoppesteder. Autopiloten er koblet inn. Det er helt ok. Slite ting er normalt. Men noen ganger når vi opplever veldige voldsomme ting, traumatiske ting, prøver vår snille hjerne å skjerme oss fra det. Det kan bli for mye rett og slett. Men det er her det går litt galt. For plutselig skjermer hjernen oss for ting som er helt ok, helt greie, dagligdagse ting, og man kan oppleve såkalte blackout. Hendelser forsvinner fra minnet, eller rettere sagt, gjemmes dypt inne i hjernen. Man gjør ting man ikke pleier å gjør. Man kan besvime. Man kan bli helt fjern fra det som foregår rundt en selv om man virkelig både ønsker og prøver å vœre tilstede. Jeg opplever det noen ganger som en boble som er umulig å komme seg ut av. Men, heldigvis finnes det faktsik noen kloke spesialister som er villig til å hjelpe slike som oss. Først og fremst må man prøve å finne ut årsaken til dissossiering. Så eksponere pasienten til disse tankene som er hentet fra tiden rundt da det oppstod, og sammen løse opp i puslespillet. Det tar tid å bli frisk, men det er absolutt verdt det. Det er jœvlig når det står på, men etter som tiden går og man snakker om det vonde, vil det for håpentligvis blekne med tiden. Selvsagt forsvinner det ikke helt, men målet er at det forsvinner nok til at man kan leve et så normalt liv som mulig.

Jeg takker ydmykt for flott og oppklarende svar! Ante virkelig ikke at det er slik dere har det!

Takket være to svar er jeg opplyst på området.

Klem til deg!

[Gjest figa]

Hei!

Jeg kan bare svare for hvordan jeg opplever det, fordi lidelsen finnes i mange former. Det er ganske vanlig å ha en dissosiativ lidelse i tillegg til posttraumatisk stresslidelse (PTSD).

Ved dissosiativ lidelse er det vanlig at man ikke klarer å integrere minner fra fortiden med hvem man er som person, og nåtidens sanseinntrykk. Man kan altså ha manglende hukommelse og bevissthet...

Det er altså flere typer av denne lidelsen, fra "milde" varianter hvor man ikke husker hva som skjedde under traumet, til ekstreme varianter hvor man faktisk har splittet opp sin egen personlighet (multippel personlighet) slik at man har flere personligheter som tar seg av forskjellige minner i livet.

For min del utarter dette seg som at jeg ikke husker store deler av mitt traume, som spant seg over flere måneder hvor jeg hele tiden var i livsfare på mange måter. Jeg har gått rundt i en tåketilstand i flere år etter dette, og jeg kjenner ofte ikke min egen kropp (jeg kan slå/klype meg selv uten å kjenne det). Jeg vet heller ikke alltid helt hvem jeg er (og da på et intellektuelt nivå, ikke rent praktisk...).

I tillegg, som jeg skrev, så dissosierer jeg når jeg er i terapi. Ofte får jeg først en kraftig flashback som gjør at jeg får panikkangst, som sklir over i at jeg dissosierer bort fra all møkka og sitter der uten å kjenne noe, se eller høre noe. Det kan vare i timesvis for min del.

Heldigvis har jeg nå lært mer om dette, fordi før trodde jeg seriøst at jeg holdt på å bli klin kokos når dette skjedde. Nå er det mer "ufarliggjort"...

Jeg dissosierte i ett sett for et par år tilbake. Grunnen var at jeg befant meg i et forhold som var svært likt overgrep jeg var utsatt for som barn.

Jeg falt bevisstløs om overalt, hele tiden. Sammen med folk, på sykehuset, hjemme helt alene, i parker (alene eller sammen med venner), hos psykologen osv...

Det var ikke mulig å få kontakt med meg, og jeg reagerte heller ikke på smerte. Likevel kunne jeg høre en del av det som ble sagt, men jeg klarte ikke å svare. Rett som det var kom sykebilen og hentet meg, det bar på legevakten og videre til med. overvåking med mistanke om overdose o.l. Ofte fikk jeg rykninger i kroppen som så ut som epilepsianfall.

Jeg kunne være borte vekk i alt fra 10 min til 4-5 timer. Det måtte bare gå sin gang og så kom jeg meg sakte men sikkert til meg selv til slutt. Da var jeg helt utslitt.

Disse anfallene kom da jeg ble sammen med eksen min, og forsvant da jeg klarte å skjønne at han drev meg til vanvidd og jeg sparket han ut av livet mitt.

Det var fryktelig ekkelt for jeg visste ikke når og hvor det kunne skje.

I dag får jeg snevet av den samme følelsen hvis jeg blir utsatt for noe som kan minne meg om overgrep (f. eks. en lege som ber meg ta av meg på overkroppen for å lytte på hjertet). Men heldigvis ble jeg kvitt disse grusomme anfallene og vet i dag hvorfor det skjer.

[Melba1365380968]

Tusen takk for innblikket i ditt liv! Nå forstår jeg hva det betyr...

Svaret ga meg virkelig noe å tenke over.

Klem til deg!

Takk skal du ha, Hidi!

Jeg brukte faktisk ganske lang tid på å skrive svarene, fordi jeg brukte tiden til å organisere tankene mine. Det er så mye lettere å sette det opp skjematisk, for da forstår jeg det enda bedre selv. Psykoedukasjon i praksis :-)

[hidi, the scorpion]

Takk skal du ha, Hidi!

Jeg brukte faktisk ganske lang tid på å skrive svarene, fordi jeg brukte tiden til å organisere tankene mine. Det er så mye lettere å sette det opp skjematisk, for da forstår jeg det enda bedre selv. Psykoedukasjon i praksis :-)

Ja, det var ihvertfall et godt og flott svar! Det er utrolig hvordan hjernen reagerer...Man blir ganske facinert av alt den setter i gang. Ikke rart den blir syk av og til.

klem