Den onde stemor

[Gjest Den onde stemor]

Jeg kom fra en kjernefamilie hvor alle ble sett, hørt på og repektert.

Som forelder kunne jeg være meg selv...en rolle som ble satt pris på ...og en rolle som jeg elsket å ha...

Jeg gikk fra denne familien fordi en annen mann krysset veien min...

Mine egne barn ble igjen hos faren.

Vi flyttet etter hvert sammen,han nye og jeg...

Han hadde et barn fra før...ei jente på tre år...

Jenta hadde han ved vanlig besøksordning...men han hadde et kaotisk forhold ovenfor den biologiske mor.

Jeg hadde bare erfaring fra min forrige kjernefamilie.

Noe som gjorde til at jeg behandlet jenta akkurat som mine egne barn.

Jenta syntes det var topp...og det syntes jeg også...

Jeg fikk mang en gang tilbakemelding fra henne hvor godt hun trivdes i mitt nærvær...

Jeg har hele tida presisert for jenta at jeg ønsker å være en kamerat eller venn...

Hun har bestandig sagt "stemora mi" om meg.

Etter som tida har gått, har jeg fått mange vonde tilbakemeldinger fra den biologisk moren og faren at jeg ikke får engasjere meg i jenta.

Jeg skjønner ingenting av dette siden jenta likte meg så godt...og jeg likte henne veldig godt...

Jenta er nå 12 år gammel...og jeg går nå på kniver for at jeg ikke skal si eller gjøre noe som galt.

Alt som jeg gjør eller sier kan bli brukt i mot meg...

Det har blitt slik at jeg har trukket meg inn i meg selv...

Jeg har prøvd å snakke med mannen min om dette...men uten fortåelse fra hans side.

Jeg og den biologiske mora er ikke på talefot...Jeg har fått så mye stygt servert fra at jeg orker ikke noe mer derfra...

Ellers i vår lille stefamilie blir jeg i veldig liten grad inkludert i hva som skjer.

Jeg skjønner godt at far og datter vil bruke tid sammen...men det er som oftest slik regelen er...

Jenta bor nå hos oss det meste av tida...så jeg føler meg stort sett som det femte hjul på vogna hele tida...

Faren vil klare alt selv...

Det er vondt å være utestengt fra en familie når jeg vet at denne stefamilien har kunne fungert bedre...

Har jeg hatt for store forhåpninger til denne stefamilien siden jeg har bare gode erfaringer med min forrige kjernefamilie?

Har jeg vært for naiv...siden jeg trodde vår lille stefamilie kunne bli like god som en kjernefamilie?

Hva har jeg gjort galt?

Hva gjør jeg videre i denne fastlåste stefamilien?

Hvordan skal jeg selv få det godt i denne familien?

[Gjest Rrose]

Nå vet jo ikke jeg mer enn det du skriver, men jeg syns det høres ut som både mannen din og barnets biologiske mor er sjalu på deg.

Det høres for meg ut som en situasjon som ikke er god for denne jenta det gjelder.

Du er jo en voksenperson i hennes liv og BØR ha en rolle i forhold til henne.

Jeg tror neppe det behøver å være ett problem for barnet.

At du har gode relasjonelle ferdigheter burde egentlig syns jeg bare være noe de voksne setter pris på.

Jeg har tre barn. Da min x mann fikk seg kjæreste og de likte henne godt syntes jeg det bare var fantastisk. Jeg tok meg til og med en kaffe og prat med henne når jeg hentet og leverte.

Jeg ville for guds skyld ikke at mine barn skulle føle ett snev av skyldfølelse for at de likte henne.

Nå var jo ikke hun en trussel for meg som mor. Jeg hadde hovedomsorgen og har gode relasjonelle egenskaper selv.

Men jeg tror barn har godt av flere voksne som bryr seg.

I utgangspunktet burde det bare være positivt.

Jeg syns det høres ut slik du beskriver det, som om at foreldrene ser på deg som en trussel. Noe jeg tror de egentlig bare kunne ha slappet helt av med.

[Speak]

Synes du har et fantastisk utgangspunkt, og det er kjempeleit at du blir utestengt her.

Hva den biologiske mora sier burde ha liten betydning. Men at din mann ikke forstår at du er en ressursperson for jenta er merkelig.

Ettersom dere tydligvis ikke klarer å snakke sammen om dette kan jeg anbefale en tur hos familievernkontoret. De klarer ofte å hjelp til så man lærer å kommunisere bedre.

[Elis31]

Du kan gå til familierådgivning alene eller sammen med han. Det beste er jo sammen men det er jo ikke alltid de vil det.

Jeg tror egentlig at stefamilier kan slite litt. Da blod er tykkere enn vann. Min mann er stefar til mitt første barn. I all hovedsak er han en farsperson, men kan likevel aldri bli det fult ut likevel. Steforeldre må av og til takle å være litt i bakgrunnen tror jeg og det kan være leit.

Kan det være at mannen din har så dårlig brudd bak seg og dårlig samvittighet, at det andre gjør for datteren aldri kan bli bra nok?

Jeg synes at du skal se på hvilket forhold du har til datteren. Hvis det er bra så skjønner jeg jo ikke helt hva faren skal kritisere deg for.

Av og til må man være trygg på seg selv for å utstråle at man ikke lar seg prille på nesen.

Det er ikke en god følelse at at noen kritiserer deg, og at du begynner å tvile på deg selv.

Mitt råd er hør litt på deg selv også hva du synes. Gå til familierådgivning, der får dere en objektiv person.

Lykke til!