Gå til innhold

Redd, lei meg og provosert


Anbefalte innlegg

Gjest mij

Tusen takk for at du svarte, gjør ingenting at du ikke har lest boka. Du svarer jo på akkurat det jeg går og tenker på!

Godt å få noen trøstende ord nå:)

Det jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg før første fødsel, er at det er DU som styrer hvordan du vil ha det. Innenfor grensene av hva som er medisink forsvarlig, selvfølgelig.

Du er i din fulle rett til å ha både ønsker og krav, og jordmor skal hjelpe deg gjennom fødsel via dine ønsker så langt det lar seg gjøre.

Og en annen ting - noe du antakelig vet altfor godt - ja, det er vondt å føde. Jeg vil overhodet ikke skremme deg, men smertene kan til tider ta litt overhånd, slik at du føler du mister kontrollen. Dette var ikke jeg klar over, og det skremte meg veldig under fødsel! Derfor har jeg lyst å si det til deg - det er normalt, men ikke få panikk, kroppen jobber for deg. Og det varer ikke evig :-)

Før andre fødsel var jeg ganske vettskremt, men etter hvert som det nærmet seg termin ble jeg såpass lei av magen at jeg bare ville ha det hele overstått. Likevel tryglet jeg hvert menneske jeg møtte på føden om å få epidural. Det rakk jeg aldri, så jeg måtte gjennom smertene en gang til. MEN denne gangen var jeg mer forberedt på hvordan det ville bli, istedet for å bli redd klarte jeg å la kroppen jobbe for meg.

Når du skal presse - prøv å gjøre det med munnen lukket, hvis ikke går all luft og kraft ut av deg på et øyeblikk. Hyling er "bortkastet" siden du ikke får brukt kraften til å presse. Prøv å hyle med munnen lukket :-)

Og til sist - husk at fødselen varer relativt kort tid, det er greit å forberede seg litt på det som kommer etterpå, særlig amming. Dette er ikke nødvendigvis enkelt selv om det er naturlig, for noen er det kjempevanskelig. Så det er fint å ha lest litt ammeteknikker og hvordan det hele fungerer på forhånd.

Sånn! Jeg aner jo ikke om dette vil være relevant for deg, men som sagt - jeg skulle ønske noen hadde sagt disse tingene til meg før jeg fødte førstemann.

;-)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

  • Svar 42
  • Opprettet
  • Siste svar

Mest aktive i denne tråden

  • dolores83

    17

  • jubalong70

    3

  • cecily

    3

dolores83

Og når du er ferdig med fødselen regner vi med at du kommer inn her og forteller hvor fantastisk det hele var. Det er kjempevondt, men en smerte med mening :-)

Selvfølgelig;)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
dolores83

Helt enig med deg.

Og hun som fikk keisersnitt uten at det var medisinsk begrunnet, fikk selvsagt all verdens komplikasjoner, mens hun som skulle ha setefødsel (om jeg ikke huslet feil) og tvilte litt på om hun skulle tørre å føde vaginalt, fikset det som ingenting.

Jeg synes jeg hører forfatteren lese med en nedlatende holdning, som til et uvitende barn.. Jeg kan ikke si jeg anbefaler hennes bøker.

Sant det, akkurat det tenkte jeg faktisk ikke på da jeg leste det.

Tenker jeg skal skaffe meg litt flere bøker, og så kommer jeg nok til å spørre og grave her inne også:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
dolores83

Jeg synes helsepersonell ofte glemmer en viktig ting: Selv om det for de er dagligdags å overvære fødsler, så er det noe helt spesielt for de som skal føde. Det er ikke dagligdags, kanskje er man redd og kanskje er det uutholdelig vondt for den som opplever det.

Selv gikk jeg for epidural. Og så snart jeg fikk det, så gikk alt annet som en lek, på tross av noen komplikasjoner. Det var også fordi det var skiftbytte og jeg fikk en særdeles hyggelig jordmor som visste når hun måtte oppmuntre meg til å yte det aller siste jeg hadde av krefter.

Jeg håper og tror du blir møtt med respekt og omsorg når det er din tur :)

Tusen takk, det håper jo jeg også, for jeg vet med meg selv at jeg kommer til å trenge all den støtte og omsorg jeg kan få. Heldigvis har jeg en helt fantastisk mann å støtte meg til!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
jubalong70

Jeg fikk en helt annen opplevelse av å lese bøkene hennes. Jeg fikk en slag ro fordi jeg skjønte at det ikke måtte være en helt grusom opplevelse. Jeg grudde meg noe aldeles forferdelig til første fødsel. Syntes det var fullstendig naturstridig at en unge skulle komme ut av det bittelille hullet.

Nå ble det ingen fødsel på meg første gang. BArnet lå i seteleie, og det var ikke aktuelt for meg å være førstegangsfødende med barn i seteleie. Så hun kom ut som en nydelig keisersinne.

Andremann ble unnfanget mye tidligere enn vi hadde tenkt. Og jeg leste veldig mye om livmorruptur etter keisersnitt osv. Men så satte fødselen i gang, og det hele gikk så utrolig bra. Riene startet i uke 34, og vi ville ha henne der inne så lenge som mulig. Men selv ved 2 forsøk på å stoppe fødselen, sluttet ikke riene. Så da lot vi det bare være. Det tok lang tid før jeg fikk åpning, men jeg følte likevel at jeg hadde kontroll over smertene hele tiden.

Jeg pustet, visualiserte og smilte meg gjennom rier. Så satte endelig pressriene inn, og verdens skjønneste lillesøster kom til verden.

Da var jeg urkvinne da!!! Jeg følte meg som verdens sterkeste, selv om bena skalv under meg etter 70 timer med rier og ingen søvn.

1 time etter fødselen sa jeg til alle jeg kunne at dette skulle jeg gjøre igjen!

Og det gjorde jeg noen år senere. Den fødselen var helt anderledes, og jeg var nok mer preget av smerter den gangen. Likevel - det er en slik fantastisk følelse å kjenne hva kvinnekroppen klarer. Det finnes krefter i oss som jeg ikke ante fantes før jeg født. Og da snakker jeg kanskje mest om psykiske og mentale krefter.

Alle fødsler er forskjellige. Alle reagerer forskjellig på smertene og de følelsene som kommer underveis. Det viktigste tror jeg er å ikke være redd for sine egne reaksjoner. Det er faktisk helt greit å hylskrike, klamre seg til noen, banne, gråte, klynke osv. Men ikke glem at kroppen din klarer det den skal gjennom :)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
dolores83

Det jeg skulle ønske noen hadde fortalt meg før første fødsel, er at det er DU som styrer hvordan du vil ha det. Innenfor grensene av hva som er medisink forsvarlig, selvfølgelig.

Du er i din fulle rett til å ha både ønsker og krav, og jordmor skal hjelpe deg gjennom fødsel via dine ønsker så langt det lar seg gjøre.

Og en annen ting - noe du antakelig vet altfor godt - ja, det er vondt å føde. Jeg vil overhodet ikke skremme deg, men smertene kan til tider ta litt overhånd, slik at du føler du mister kontrollen. Dette var ikke jeg klar over, og det skremte meg veldig under fødsel! Derfor har jeg lyst å si det til deg - det er normalt, men ikke få panikk, kroppen jobber for deg. Og det varer ikke evig :-)

Før andre fødsel var jeg ganske vettskremt, men etter hvert som det nærmet seg termin ble jeg såpass lei av magen at jeg bare ville ha det hele overstått. Likevel tryglet jeg hvert menneske jeg møtte på føden om å få epidural. Det rakk jeg aldri, så jeg måtte gjennom smertene en gang til. MEN denne gangen var jeg mer forberedt på hvordan det ville bli, istedet for å bli redd klarte jeg å la kroppen jobbe for meg.

Når du skal presse - prøv å gjøre det med munnen lukket, hvis ikke går all luft og kraft ut av deg på et øyeblikk. Hyling er "bortkastet" siden du ikke får brukt kraften til å presse. Prøv å hyle med munnen lukket :-)

Og til sist - husk at fødselen varer relativt kort tid, det er greit å forberede seg litt på det som kommer etterpå, særlig amming. Dette er ikke nødvendigvis enkelt selv om det er naturlig, for noen er det kjempevanskelig. Så det er fint å ha lest litt ammeteknikker og hvordan det hele fungerer på forhånd.

Sånn! Jeg aner jo ikke om dette vil være relevant for deg, men som sagt - jeg skulle ønske noen hadde sagt disse tingene til meg før jeg fødte førstemann.

;-)

Du skulle bare visst hvor glad jeg er for alle svarene deres her inne. Det hjelper å høre at andre også har grudd seg, men kommet gjennom likevel. Jeg tviler jo egentlig ikke på at det skal gå på et vis, ungen _må_ jo faktisk ut på en eller annen måte;)

Uansett så er det godt å få gode råd og litt trøst, og jeg skal absolutt følge rådet ditt og lese mer om amming, og barnestell generelt. Dessuten er jeg så heldig å ha en venninne som jobber som sykepleier på nyfødtintensiven på et stort sykehus, så jeg har en å spørre som er både venn og fagperson samtidig:)

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

dolores83

Jeg fikk en helt annen opplevelse av å lese bøkene hennes. Jeg fikk en slag ro fordi jeg skjønte at det ikke måtte være en helt grusom opplevelse. Jeg grudde meg noe aldeles forferdelig til første fødsel. Syntes det var fullstendig naturstridig at en unge skulle komme ut av det bittelille hullet.

Nå ble det ingen fødsel på meg første gang. BArnet lå i seteleie, og det var ikke aktuelt for meg å være førstegangsfødende med barn i seteleie. Så hun kom ut som en nydelig keisersinne.

Andremann ble unnfanget mye tidligere enn vi hadde tenkt. Og jeg leste veldig mye om livmorruptur etter keisersnitt osv. Men så satte fødselen i gang, og det hele gikk så utrolig bra. Riene startet i uke 34, og vi ville ha henne der inne så lenge som mulig. Men selv ved 2 forsøk på å stoppe fødselen, sluttet ikke riene. Så da lot vi det bare være. Det tok lang tid før jeg fikk åpning, men jeg følte likevel at jeg hadde kontroll over smertene hele tiden.

Jeg pustet, visualiserte og smilte meg gjennom rier. Så satte endelig pressriene inn, og verdens skjønneste lillesøster kom til verden.

Da var jeg urkvinne da!!! Jeg følte meg som verdens sterkeste, selv om bena skalv under meg etter 70 timer med rier og ingen søvn.

1 time etter fødselen sa jeg til alle jeg kunne at dette skulle jeg gjøre igjen!

Og det gjorde jeg noen år senere. Den fødselen var helt anderledes, og jeg var nok mer preget av smerter den gangen. Likevel - det er en slik fantastisk følelse å kjenne hva kvinnekroppen klarer. Det finnes krefter i oss som jeg ikke ante fantes før jeg født. Og da snakker jeg kanskje mest om psykiske og mentale krefter.

Alle fødsler er forskjellige. Alle reagerer forskjellig på smertene og de følelsene som kommer underveis. Det viktigste tror jeg er å ikke være redd for sine egne reaksjoner. Det er faktisk helt greit å hylskrike, klamre seg til noen, banne, gråte, klynke osv. Men ikke glem at kroppen din klarer det den skal gjennom :)

Tusen takk for langt og fint svar. Jeg skjønner jo hva du sier, men det er så vanskelig å tro på at alt skal gå bra, om du skjønner. Jeg har ikke lyst til å hyle, svette, kaste opp og det som verre er, jeg har ikke lyst til å bli så stygg (vær så snill å ikke misforstå meg når jeg sier dette, det er vanskelig å si hva jeg tenker uten samtidig å såre alle som har født tidligere hvis du skjønner...)

Jeg er en sånn type som hater å be om hjelp, hater å se svak ut. Jeg vil klare meg selv, og det går jo ikke. Ser ikke helt for meg å føde barnet mitt hjemme alene, for å si det sånn:P Vil gjerne slippe det!

Fornuften sier meg jo at kvinner har klart dette til alle tider, og det er ingen grunn til at akkurat jeg skulle være noe unntak, men så kommer panikken snikende innimellom og ødelegger hele greia:) MEN, jeg har fortsatt lenge igjen av svangerskapet, forhåpentligvis blir jeg så lei av å være gravid til slutt at jeg bare vil ha ungen ut.

Takk igjen for gode ord!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
jubalong70

Tusen takk for langt og fint svar. Jeg skjønner jo hva du sier, men det er så vanskelig å tro på at alt skal gå bra, om du skjønner. Jeg har ikke lyst til å hyle, svette, kaste opp og det som verre er, jeg har ikke lyst til å bli så stygg (vær så snill å ikke misforstå meg når jeg sier dette, det er vanskelig å si hva jeg tenker uten samtidig å såre alle som har født tidligere hvis du skjønner...)

Jeg er en sånn type som hater å be om hjelp, hater å se svak ut. Jeg vil klare meg selv, og det går jo ikke. Ser ikke helt for meg å føde barnet mitt hjemme alene, for å si det sånn:P Vil gjerne slippe det!

Fornuften sier meg jo at kvinner har klart dette til alle tider, og det er ingen grunn til at akkurat jeg skulle være noe unntak, men så kommer panikken snikende innimellom og ødelegger hele greia:) MEN, jeg har fortsatt lenge igjen av svangerskapet, forhåpentligvis blir jeg så lei av å være gravid til slutt at jeg bare vil ha ungen ut.

Takk igjen for gode ord!

Jeg skjønner deg kjempegodt. Og man er definitivt IKKE vakker mens man føder!!!

Men det som er så rart er at når man er i gang så endrer man seg faktisk. Man bryr seg ikke om hva man gjør og hvordan man ser ut. Det eneste som teller er det man holder på med.

Jeg husker at under den første vaginale fødselen min så sier plutselig jordmor: "Nå skal jeg tørke bort litt avføring her." Sånn et lite sekund tenkte jeg at dette er jo helt utrolig pinlig. Men så kom det en ny ri, og så var det glemt.

Under siste fødsel så kom faren til ei venninne av eldstedatteren vår inn (han er gynekolog) for å kjenne på meg og så ta vannet. Jeg syntes det var sinnsykt flaut å ligge der og hylskrike i smerte og vite at om et par uker kom jeg til å treffe ham på skolen.

Men det gikk nå det også :) Jeg snakket med ham på en bursdag et par uker etter fødselen, og sa jeg syntes det var så flaut slik jeg hadde vært. Men han sa med et smil, og løy sikkert, at han hadde dårlig hukommelse.

Uansett så er jo dette jobben deres. De ser det hver eneste dag. Men for oss er det jo noe veldig uvant.

Hmmm, nå "snakket" jeg meg helt bort her. Men poenget mitt er at når du er i gang med fødselen så bryr du deg ikke noe om hva du sier, gjør eller ser ut. Du bryr deg bare om å komme deg videre, og få den ungen ut. Og når det er gjort, så er du så full av endorfiner at du ikke skjenker fødselen mange tanker. (Det kommer tilbake noe senere.)

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Gjest ja, anonym i dag

Har ikke lest boken som omtales her. Men har lest noen av svarene du har fått. Og det er bare fra kvinner som fødselen har gått greit på.

Jeg er en av dem som aldri skal føde igjen. Fordi alt som kunne gå galt -gikk galt.

Men jeg vil ikke fortelle deg hva. Det er ingen vits å skremme noe mer for de som er gravide og som er redde for fødselen.

Med innlegget mitt vil jeg bare komme med et motinnlegg mot alle som har hatt en flott opplevelse av en fødsel.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
dolores83

Har ikke lest boken som omtales her. Men har lest noen av svarene du har fått. Og det er bare fra kvinner som fødselen har gått greit på.

Jeg er en av dem som aldri skal føde igjen. Fordi alt som kunne gå galt -gikk galt.

Men jeg vil ikke fortelle deg hva. Det er ingen vits å skremme noe mer for de som er gravide og som er redde for fødselen.

Med innlegget mitt vil jeg bare komme med et motinnlegg mot alle som har hatt en flott opplevelse av en fødsel.

Takk for at du svarte, du også. Det er leit å høre at du hadde en så vond opplevelse, håper det går bra med deg nå.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Nikki

Tusen takk for langt og fint svar. Jeg skjønner jo hva du sier, men det er så vanskelig å tro på at alt skal gå bra, om du skjønner. Jeg har ikke lyst til å hyle, svette, kaste opp og det som verre er, jeg har ikke lyst til å bli så stygg (vær så snill å ikke misforstå meg når jeg sier dette, det er vanskelig å si hva jeg tenker uten samtidig å såre alle som har født tidligere hvis du skjønner...)

Jeg er en sånn type som hater å be om hjelp, hater å se svak ut. Jeg vil klare meg selv, og det går jo ikke. Ser ikke helt for meg å føde barnet mitt hjemme alene, for å si det sånn:P Vil gjerne slippe det!

Fornuften sier meg jo at kvinner har klart dette til alle tider, og det er ingen grunn til at akkurat jeg skulle være noe unntak, men så kommer panikken snikende innimellom og ødelegger hele greia:) MEN, jeg har fortsatt lenge igjen av svangerskapet, forhåpentligvis blir jeg så lei av å være gravid til slutt at jeg bare vil ha ungen ut.

Takk igjen for gode ord!

Jeg er litt sånn som deg - litt kontrollfreak som aldri ber om hjelp og som hater å fremstå som svak.

Det som hjalp meg veldig, var å skaffe meg så mye info som mulig på forhånd. Både om hva som skjer med kroppen i de ulike fasene, hva jeg kunne forvente av smerter og andre "kroppslige" opplevelser, samt om hva sykehuset hadde å tilby. Jeg var bla. på omvisning på fødeavdelingen, slik at jeg visste hva slags smertelindring de tilbød, hvilke rutiner de hadde osv.

I tillegg brukte jeg mye tid sammen med mannen min på å prate om hvordan jeg ville ha det. Jeg har nemlig en lei tendens til å reagere med å bli sint dersom jeg føler at jeg ikke mestrer situasjonen eller føler meg svak. Ved å ha pratet med ham på forhånd, så kunne han være sterk for meg, og han kunne lese mine signaler.

Det gikk faktisk veldig bra - men jeg må innrømme at jeg vel aldri har følt meg så hjelpesløs og liten. Veldig godt da at mannen min kunne ta kontrollen uten at jeg måtte _be_ om hjelp!

Lenke til innlegg
Del på andre sider
dolores83

Jeg skjønner deg kjempegodt. Og man er definitivt IKKE vakker mens man føder!!!

Men det som er så rart er at når man er i gang så endrer man seg faktisk. Man bryr seg ikke om hva man gjør og hvordan man ser ut. Det eneste som teller er det man holder på med.

Jeg husker at under den første vaginale fødselen min så sier plutselig jordmor: "Nå skal jeg tørke bort litt avføring her." Sånn et lite sekund tenkte jeg at dette er jo helt utrolig pinlig. Men så kom det en ny ri, og så var det glemt.

Under siste fødsel så kom faren til ei venninne av eldstedatteren vår inn (han er gynekolog) for å kjenne på meg og så ta vannet. Jeg syntes det var sinnsykt flaut å ligge der og hylskrike i smerte og vite at om et par uker kom jeg til å treffe ham på skolen.

Men det gikk nå det også :) Jeg snakket med ham på en bursdag et par uker etter fødselen, og sa jeg syntes det var så flaut slik jeg hadde vært. Men han sa med et smil, og løy sikkert, at han hadde dårlig hukommelse.

Uansett så er jo dette jobben deres. De ser det hver eneste dag. Men for oss er det jo noe veldig uvant.

Hmmm, nå "snakket" jeg meg helt bort her. Men poenget mitt er at når du er i gang med fødselen så bryr du deg ikke noe om hva du sier, gjør eller ser ut. Du bryr deg bare om å komme deg videre, og få den ungen ut. Og når det er gjort, så er du så full av endorfiner at du ikke skjenker fødselen mange tanker. (Det kommer tilbake noe senere.)

Jaja, det som skjer det skjer :-/

Tenke positivt nå:P

Lenke til innlegg
Del på andre sider
dolores83

Jeg er litt sånn som deg - litt kontrollfreak som aldri ber om hjelp og som hater å fremstå som svak.

Det som hjalp meg veldig, var å skaffe meg så mye info som mulig på forhånd. Både om hva som skjer med kroppen i de ulike fasene, hva jeg kunne forvente av smerter og andre "kroppslige" opplevelser, samt om hva sykehuset hadde å tilby. Jeg var bla. på omvisning på fødeavdelingen, slik at jeg visste hva slags smertelindring de tilbød, hvilke rutiner de hadde osv.

I tillegg brukte jeg mye tid sammen med mannen min på å prate om hvordan jeg ville ha det. Jeg har nemlig en lei tendens til å reagere med å bli sint dersom jeg føler at jeg ikke mestrer situasjonen eller føler meg svak. Ved å ha pratet med ham på forhånd, så kunne han være sterk for meg, og han kunne lese mine signaler.

Det gikk faktisk veldig bra - men jeg må innrømme at jeg vel aldri har følt meg så hjelpesløs og liten. Veldig godt da at mannen min kunne ta kontrollen uten at jeg måtte _be_ om hjelp!

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du skriver om å bli sint når jeg ikke føler at jeg er på topp av situasjonen, ja. Samboeren min er heldigvis veldig god til å "lese" signalene mine, og vi har allerede snakka litt om det som skal skje og hvordan jeg vil ha det, så jeg både håper og tror at han vil bli til stor hjelp. Han er klar over at han kan komme til å måtte ta over mye av kommunikasjonen med "omverdenen", for det kan nok bli et problem for meg.

Tusen takk for svaret ditt!

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

mumitrollet

Har også lest boka. Nå har jeg født før, der det meste gikk galt. I dag er både ungen og jeg restituert, men ikke f... om jeg skal ha noen vaginal fødsel neste gang (i september). Keisersnitt på meg denne gang. Det kan umulig ta lengre tid å komme seg etter et kesersnitt enn jeg (og ungen) bukte på å komme oss etter forrige fødsel.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
cecily

Jeg har aldri noensinne vært mer superkvinne enn da jeg fødte og i tiden etterpå. Jeg huske jeg var så uendelig stolt av meg selv og hva jeg hadde gjort.

Fødselen var smertefull, men jeg kan med hånden på hjertet si at den var fantastisk likevel. Smerten var ikke fantastisk, men opplevelsen som helhet var det.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
cecily

Selvfølgelig;)

Den floskelen der betyr nå noe for meg. Før min egen fødsel syntes jeg det omtrent var det mest intetsigende som kunne sies.

For meg hjalp det utrolig mye å forberede meg mentalt på hva som skulle skje. Jeg leste masse på forhånd, var på kurset sykehuset arrangerte og tenkte utrolig mye på fødsel da det nærmet seg. Jeg kunne ikke akkurat si at jeg gledet meg, men jeg var forberedt.

Alt dette hjalp meg svært mye da jeg fødte. Jeg klarte å holde meg konsentrert og til stede. Jeg ble aldri redd, mannen og jordmor var fantastiske. Ja, det var skitvondt, men jeg har aldri båret smerter med slik letthet som jeg gjorde der og da.

Nå syns jeg utrolig synd på meg selv om jeg får vondt et sted, og fatter ikke hvordan jeg tok fødselen så lett som jeg faktisk gjorde. Etterriene for eksempel, de tok jeg smertestillende mot, mens jeg ikke fikk noe under fødselen.

Det tok meg et minutt før jeg tenkte at dette ønsker jeg faktisk å gjøre igjen.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
cecily

Du skulle bare visst hvor glad jeg er for alle svarene deres her inne. Det hjelper å høre at andre også har grudd seg, men kommet gjennom likevel. Jeg tviler jo egentlig ikke på at det skal gå på et vis, ungen _må_ jo faktisk ut på en eller annen måte;)

Uansett så er det godt å få gode råd og litt trøst, og jeg skal absolutt følge rådet ditt og lese mer om amming, og barnestell generelt. Dessuten er jeg så heldig å ha en venninne som jobber som sykepleier på nyfødtintensiven på et stort sykehus, så jeg har en å spørre som er både venn og fagperson samtidig:)

Som supplement til det fine mij sier over her, ikke vær redd for å lage lyd.

Jeg hadde vært helt stille under åpningsriene, men da jeg skulle presse kom det helt automatisk skikkelig presselyd. Jeg kunne ikke latt være om jeg hadde forsøkt.

Kroppen er fantastisk. Den jobber med deg, ikke mot deg. Og kroppen din er ikke noe utenfor, den er del av hele deg og du skal ikke være redd for det den gjøre under fødselen. - De tankene der hjalp meg mye.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
Åsemor

Jeg syns Gro Nylander skriver veldig dillete så jeg har ikke vært noen stor fan av bøkene hennes, men de har allikevel vært veldig greie å lese gjennom altså.

Ellers brukte jeg mye av forrige svangerskap på å lese fødehistorier på diverse nettsider.

Lenke til innlegg
Del på andre sider
emin

Jeg synes boka er veldig bra jeg, og det sier jeg selv om jeg hadde et mareritt av en fødsel sist gang.

Egentlig et under at jeg tør å gå gjennom dette flere ganger.

Lenke til innlegg
Del på andre sider

Bli med i samtalen

Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.

Gjest
Skriv svar til emnet...

×   Du har limt inn tekst med formatering.   Lim inn uten formatering i stedet

  Du kan kun bruke opp til 75 smilefjes.

×   Lenken din har blitt bygget inn på siden automatisk.   Vis som en ordinær lenke i stedet

×   Tidligere tekst har blitt gjenopprettet.   Tøm tekstverktøy

×   Du kan ikke lime inn bilder direkte. Last opp eller legg inn bilder fra URL.

Laster...

×
×
  • Opprett ny...