Tenker dere på døden?

[Gjest D*lilith]

Tenker dere mye på døden og hvordan det blir etterpå,eller lever dere mer i nuet?

[pekkaline]

Nei jeg kan ikke gå å tenke på døden, men har en forestilling om hvordan det vil bli etter døden har inntruffet. Jeg har lest endel "nær døden opplevelser", og de er bare fine (høres dumt ut sikkert?) Jeg prøver å leve i nuet, men man kan føle at ting stopper opp litt innimellom. Sånn er det nok for de fleste tror jeg. Som ved sykemeldinger og grunner til det.

[Gjest melmøll]

Jeg tenker ikke så mye på døden. Hva som skjer etter man har dødd er det jo umulig å vite, men før eller siden vil man oppleve det. Jeg velger å tro at det verste med å dø er det at man mister noen man er glad i og at de mister deg. Jeg ser for meg at når man er død så har man bare en god følelse. Man har ingen tanker, bekymringer, savn eller begrep om tid, kun en god følelse av å hvile. Sånn håper jeg det er.

[meg__123!]

Jeg tenker en del på døden ja. Er livredd for å dø, for jeg aner jo ikke hvordan det er.

[Gjest D*lilith]

Nei jeg kan ikke gå å tenke på døden, men har en forestilling om hvordan det vil bli etter døden har inntruffet. Jeg har lest endel "nær døden opplevelser", og de er bare fine (høres dumt ut sikkert?) Jeg prøver å leve i nuet, men man kan føle at ting stopper opp litt innimellom. Sånn er det nok for de fleste tror jeg. Som ved sykemeldinger og grunner til det.

Er ikke dumt det å lese om "nær døden opplevelser",det har jeg lest mye om også

[Gjest D*lilith]

Jeg tenker en del på døden ja. Er livredd for å dø, for jeg aner jo ikke hvordan det er.

Tror det blir fint å dø jeg

[Gjest D*lilith]

Jeg tenker ikke så mye på døden. Hva som skjer etter man har dødd er det jo umulig å vite, men før eller siden vil man oppleve det. Jeg velger å tro at det verste med å dø er det at man mister noen man er glad i og at de mister deg. Jeg ser for meg at når man er død så har man bare en god følelse. Man har ingen tanker, bekymringer, savn eller begrep om tid, kun en god følelse av å hvile. Sånn håper jeg det er.

Jeg tror det blir som man håper og tror på,så du får nok masse ro og hvile

[Gjest melmøll]

Jeg tror det blir som man håper og tror på,så du får nok masse ro og hvile

Ja, kanskje det blir som man ønsker ja, det var en fin tanke. Idet jeg skrev det med hvile så tenkte jeg mest på de som dør gamle eller syke. Unge folk som dør brått i ulykker og lignende har sikkert andre "ønsker" for hvordan døden skal være.

Jeg synes det høres veldig slitsomt ut å begynne på et nytt liv med en gang man er død, så om det er et liv etter døden så håper jeg man får en lang og god hvilestund først :-)

[Platina]

Nei, jeg tenker lite på døden. Er ikke redd for å dø, men heller for å ha mye vondt før jeg dør.

Det eneste jeg tenker på er at det ville vært forferdelig for ungene mine.

[Gjest Aviaana]

Jeg tenker en del på døden når jeg hører om folk som er døde. Særlig når jeg leser "trekningslista" hver dag. Da kommer tankene opp, men de forsvinner heldigvis fort igjen.

[Mista nikket]

Når jeg leser dødsannonser og ser det er personer rundt min egen alder gjør jeg det. Tenker at det er alt for tidlig. Tenker på å ikke oppleve barnebarns oppvekst og ting rundt mine barn.

[Gjest D*lilith]

Når jeg leser dødsannonser og ser det er personer rundt min egen alder gjør jeg det. Tenker at det er alt for tidlig. Tenker på å ikke oppleve barnebarns oppvekst og ting rundt mine barn.

Håper du får et godt og langt liv

[Line]

Jeg har tenkt endel på den det siste året, etter at jeg mistet ei god venninne i september i fjor, ei venninne går på cellegift, tanta til mamma døde, og dagen hun ble begravet tok tremenningen min livet sitt. I helga døde en nabo av meg plutselig.

Klart man tenker litt på det, men det er ikke altoppslukende. Jeg er mer flink til å ta avstand fra sånt i jobben min, enn når det kommer på nært hold. På jobb blir det liksom "huffda, er h*n død nå", og så prater man om noe annet kort tid etterpå.

Man må leve i nuet

[Gjest mer tidligere]

Ikke så mye nå, mer tidligere. Har levd farlig - vært ute for en lang rad livsfarlige nestenulykker og kommet fra dem på merkelig vis uten en skramme hver gang. Kunne sitte igjen med inntrykk av at jeg hadde englevakt.

Slike nestenulykker førte til at jeg tenkte mye på hva som eventuelt skjer etter døden. På den tiden leste jeg om en mann som levde nær Gud, han opplevde mye godt. Da innså jeg at jeg hadde tapt mye på å være likegyldig til barndomstroen. Og var den sann, så kunne jeg tape enda mer. I følge denne mannens beretninger kunne man vinne mye å tro. Dette var begynnelsen på en årelang søken etter nærhet til Gud. Jeg gav ikke opp, god forandring kom etter hvert.

På den tiden leste jeg en bok om døden og livet etterpå. (Raymond A. Moody: Livet etter livet: hva som skjer etter "døden", en bok med en del nær-døden-beretninger.). Jeg ble overbevist om at beretningene i boken var sanne. De bidrog til å gi mer "kjøtt på bena" til barndomstroen. Og de bidrog til min søking. En god den annen litteratur ble lest også. Mange år gikk. En dag var jeg innom en gudstjeneste der de bad for alle som kom. Jeg hadde ikke ventet noe skulle skje, men da tok jeg feil. Da jeg ble bedt for, ble jeg helt utslått og hjelpesløs av glede. Klarte ikke å komme meg hjem med egen hjelp. Det ble mitt livs kraftigste opplevelse og satt sterkt i meg i årevis etterpå. Det som hadde begynt med undring over utfall av nestenulykker og fundering omkring temaer knyttet til døden, førte til slutt til at barndomstroen fikk liv.

[Åsemor]

Hvis jeg tenker på det at jeg skal dø, tenker jeg ikke på hvordan det blir for meg, men for de rundt meg. Tenker på stakkars jenta mi som skal vokse opp uten snille og gode mammaen sin, mannen min som blir enkemann og alenepappa for en periode, tenker på mamma som mister datra si før hun dør selv, osv. Hvordan jeg får det har jeg ikke tenkt noe over, og har ikke lyst til å gjøre det heller.

[Gjest D*lilith]

Jeg har tenkt endel på den det siste året, etter at jeg mistet ei god venninne i september i fjor, ei venninne går på cellegift, tanta til mamma døde, og dagen hun ble begravet tok tremenningen min livet sitt. I helga døde en nabo av meg plutselig.

Klart man tenker litt på det, men det er ikke altoppslukende. Jeg er mer flink til å ta avstand fra sånt i jobben min, enn når det kommer på nært hold. På jobb blir det liksom "huffda, er h*n død nå", og så prater man om noe annet kort tid etterpå.

Man må leve i nuet

Ja livet går inn på en...man kan dø av det..plutselig...bør vel leve i nuet ja

[Gjest D*lilith]

Ikke så mye nå, mer tidligere. Har levd farlig - vært ute for en lang rad livsfarlige nestenulykker og kommet fra dem på merkelig vis uten en skramme hver gang. Kunne sitte igjen med inntrykk av at jeg hadde englevakt.

Slike nestenulykker førte til at jeg tenkte mye på hva som eventuelt skjer etter døden. På den tiden leste jeg om en mann som levde nær Gud, han opplevde mye godt. Da innså jeg at jeg hadde tapt mye på å være likegyldig til barndomstroen. Og var den sann, så kunne jeg tape enda mer. I følge denne mannens beretninger kunne man vinne mye å tro. Dette var begynnelsen på en årelang søken etter nærhet til Gud. Jeg gav ikke opp, god forandring kom etter hvert.

På den tiden leste jeg en bok om døden og livet etterpå. (Raymond A. Moody: Livet etter livet: hva som skjer etter "døden", en bok med en del nær-døden-beretninger.). Jeg ble overbevist om at beretningene i boken var sanne. De bidrog til å gi mer "kjøtt på bena" til barndomstroen. Og de bidrog til min søking. En god den annen litteratur ble lest også. Mange år gikk. En dag var jeg innom en gudstjeneste der de bad for alle som kom. Jeg hadde ikke ventet noe skulle skje, men da tok jeg feil. Da jeg ble bedt for, ble jeg helt utslått og hjelpesløs av glede. Klarte ikke å komme meg hjem med egen hjelp. Det ble mitt livs kraftigste opplevelse og satt sterkt i meg i årevis etterpå. Det som hadde begynt med undring over utfall av nestenulykker og fundering omkring temaer knyttet til døden, førte til slutt til at barndomstroen fikk liv.

Takk for at du delte den historien,den var jo fantastisk

[Gjest D*lilith]

Hvis jeg tenker på det at jeg skal dø, tenker jeg ikke på hvordan det blir for meg, men for de rundt meg. Tenker på stakkars jenta mi som skal vokse opp uten snille og gode mammaen sin, mannen min som blir enkemann og alenepappa for en periode, tenker på mamma som mister datra si før hun dør selv, osv. Hvordan jeg får det har jeg ikke tenkt noe over, og har ikke lyst til å gjøre det heller.

Mange kloke tanker der ja...

[Mista nikket]

Håper du får et godt og langt liv

Takk for det :-)

[Gjest trultemor26]

Jeg tenker ofte på døden ja, spesielt nå etter jeg fikk barn. Jeg tenker ikke noe særlig på at jeg kan dø når som helst, mer det at jeg skal dø en gang. En dag kommer jeg til å dø. Den tanken er helt forderdelig. Barna mine kommer også til å dø en dag. Grusomt å torturere meg selv med slike tanker. Det virker så absurd, døden, samtidig som jeg VET at det er bitende fakta.

*grøss*