Fokus på spiseforstyrrelser mot sin hensikt?

[Gjest Signert]

Dette spørsmålet har jeg stilt meg selv mange ganger. Jeg utviklet spiseforstyrrelser i 9.-10- klasse på ungdomsskolen. På denne tiden var det stort fokus på spiseforstyrrelser på skolen og vi lærte om emnet i flere ulike fag (naturfag, samfunnsfag og engelsk). Som følge av dette ble det mye snakk om slanking blant jentene og de tynneste (som fortsatt hadde "barnekropper") ble fremholdt som idealer. Å sulte seg ble forbundet med selvdisiplin og status.

Det jeg lenge har grublet over, er hvorvidt disse holdningene hadde kommet dersom fokuset på spiseforstyrrelser ikke hadde vært så stort. For min egen del lurer jeg på om jeg i det hele tatt hadde funnet ut hvordan jeg kunne få maten opp av magen etter at den var fortært, hvis jeg ikke hadde lært om det på skolen. Å brekke seg ved putte fingrene i halsen etter et måltid er ikke noe som følger den alminnelige sosialiseringen. Jeg kan vanskelig se hvor jeg ellers skulle lært dette, dersom det ikke var gjennom undervisningen på skolen.

Jeg mener ikke at det er feil å fokusere på spiseforstyrrelser. Imidlertid mener jeg at stoffet blir presentert på en gal måte. Når ungdomsskoleelever får syke mennesker som idealer, er det helt klart noe galt. Er det noen andre som har noen synspunkter på dette?

[Gjest russerjente]

Jeg tror at sånt fungerer mot sin hensikt. Jo mer åpenhet rundt et destruktivt problem, jo mer legalt blir det å ha det. Alle som står frem og forteller om dette, vil som regel fortelle hvordan hverdagen deres er/var. Da kan man som regel ikke unngå å få med seg noen destruktive tips på veien. Bare ved å lese ukeblader og høre folk som forteller om spiseforstyrrelser så har jeg desverre plukket opp mange tips- som jeg håper jeg ikke kommer til å bruke dersom jeg kommer inn i en ond sirkel.

Jeg leste en ungdomsbok om en ung jente som utviklet anoreksi. å lese den boka vil nok måke vei for mange som vil prøve anoreksilivet. Man kommer fortere igang når man hører hva som funker bra for andre.

Jeg er også skeptisk til terapigrupper for de som er rammet av spiseforstyrrelser. Sammen med andre med spiseforstyrrelser vil det finne en identitet. Hvilken identitet skal de skaffe seg hvis målet er å bryte denne sirkelen?