Kjære, gode hunden våres

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

døde sent søndag kveld.

Han var en halvt Flat Coated Retriver (andre halvdelen vet jeg ikke), på snart 1 1/2 år, sprudlende, glad og snill godgutt. Torsdag morgen pep han intenst, jeg trodde han var tissetrengt. Noe han også var, da han tisset på kjøkkengulvet. Jeg tok ham ut i hagen, og gikk for å tørke/vaske opp. Da jeg åpnet døren for å rope på ham, kom han ikke. Jeg letet etter ham i 2 timer, da kom han tuslende fra skogen. Han var litt lut i holdningen, noe jeg trodde skyldtes at han var litt flau over å først ha tisset på kjøkkengulvet, for deretter å ha vært borte i 2 timer. De kommende timene virket hunden helt ok, men beveget seg senere enn vanlig. Han var med oss i hagen - det var nydelig vær, og vi ryddet i hagen.

Plutselig begynte han å rygge, bakover. Hodet beveget han på en merkelig måte, fra side til side. Beina hannes var litt geléaktige. Jeg hadde mobilen i lomma, og ringte sporenstreks til dyrlegen. Da jeg hadde presantert meg, hørte dyrlegen tydelig på stemmen min hvor bekymret jeg var, noe han sa med én gang. Jeg forklarte symptomene, og han trodde hunden hadde en ryggprolaps. Han ville jeg skulle gå på apoteket, så skrev han ut smertestillende til hunden, som jeg hentet. Dyrlegen holder til en time unna, og siden klokka nå var 16, mente han vi trygt kunne se det an til neste morgen.

Hunden sov godt på medisinene, og virket bedre da han et par timer senere stod opp. Han var glad og fornøyd, men noe redusert, noe jeg trodde skyldtes restene fra "dopen" han hadde fått. I 23 - tiden om kvelden ble han akutt dårlig. Han fikk masse epileptiske anfall, og fullstendig endret adferd (rygget i full fart bakover, krasjet i veggen, flere ganger). Han pep og hadde tydelig vondt. Jeg ringte dyrlegens vakttelefon, men kom til en dame som ikke hadde greie på noenting. Hun var nok stordyr-vetrinær. Hun forstod ingenting av symptomene, og ante ikke hva jeg kunne gi ham av medisiner. Jeg ringte nærmeste storby, og fikk da en trøtt dame på tråden, som ikke klarte å tenke. Hun måtte ringe giftinformasjonssentralen, og jeg var på nettet, for å finne ut hvilke medisiner han kunne få, til vi ventet på morgen - og åpningstid. Til slutt (ringte henne flere ganger) kom vi frem til et preperat han kunne få (menneskemedisin som kan brukes på dyr), og dette fikk jeg fra vakthavende lege. Da sov han tungt og godt. Men bare i to timer, og da han våknet, ble tilstanden hans gradvis forverret. Jeg forsøkte selvsagt hele veien så godt jeg kunne å trøste ham, holde rundt ham, berolige ham, men det var som om jeg ikke nådde inn. Hunden hadde nok med seg selv, konsentrerte seg om å holde smertene i sjakk. Når jeg nå tenker tilbake, tror jeg han allerede da var gått inn i forstadiet til koma.

Timene til åpningstid kl. 8 var grusomme. Så forferdelig lange. Vi fikk komme til med det samme, men pga kjøretid, gikk det enda en time før vi kom til. Jeg bar hunden inn. Dyrlegen (som er flink), forstod ingenting. Men dopet ham ned, gav ham stor dose antibiotika, kortison, intravenøs væske, og tok en rekke blodprøver. De var stort sett normale, men forhøyede hviter kunne tyde på infeksjon. Han mistenkte hjernehinnebetennelse, og behandlet ut i fra det. Vi ble sendt videre (jeg insisterte) videre til nærmeste storby, tre timer unna. Der tok de CT av hodet, for å se etter mulige svulster og/eller blødning. Alt var fint der også. De kunne ikke ha ham der (jeg hadde håpt han kunne bli innlagt). Vi ble sendt hjem igjen den lange veien. Jeg fikk med meg masse sprøyter som jeg skulle gi hunden, både "dop", antibiotoka - og hydrokortison og krampestillende i tablettform. Avliving var ikke utveien her, mente de - jeg kunne fint hjelpe ham igjennom denne akutte fasen, mente de. Det ble noen fæle døgn, masse anfall hos hunden, og så godt som ingen søvn. Jeg ringte til flere vetrinærer, i hele norges land, også til vetrinærhøyskolen i Oslo. INGEN kunne ta i mot oss - det var helg!!!! Fortvilesen ble bare dypere og dypere, og på lørdags formiddag ringte jeg 3 forkjellige vetrinærer, for jeg ville avlive ham. (Ville selvsagt ikke, men han var så syk). INGEN av dem hadde tid til å avlive ham, engang, ihvertfall ikke før utpå søndagen!!

Jeg vurderte å gi ham alle "dop"- sprøytene jeg hadde fått med meg - på én gang, men var usikker på om dosen ville være stor nok til at han døde. Jeg var livredd for å gi ham alt dette, og skape nye problemer (større pustevansker osv) for ham. Så jeg turde ikke. Selv om jeg så gjerne ville la ham slippe mer. Det var FRYKTELIG! Jeg fortsatte å ringe rundt, gren av fortvilelse. På lørdags kvelden kom jeg endelig i kontakt med landets beste nevrolog-dyrlege. Han var kjempefin i tlf, men/og bad meg holde ut til søndag. Han ville gjerne ta i mot ham da. Inntil det, måtte jeg holde hodet kaldt, og "tåle" å se hvor syk han var. "Bare tenk på mennesker som har hjernebetennelse, de er også skikkelig syke". Han mente altså at det var det det var, og at jeg med å fotsette den gode behandlingen, fint kunne hjelpe ham igjennom den akutte fasen.

På søndag bar jeg hunden ut i bilen på ny, og kjørte i fire timer, til denne dyrlegen. Han undersøkte nøye, og konkluderte med sannsynlig hjernebetennelse, evt forgiftning. Han satte igang behandling, øket dosene ytterligere, og sa vi måtte håpe på det beste. Han mente vi hadde gode muligheter for å redde hunden, men han kunne ikke garantere noe. Hunden var fremdeles i fasen mellom våken tilstand og koma. Vi fikk ikke ordentlig kontakt med ham, men han reagerte på lyder, og klarte å gå noen skritt, før han falt på gulvet. Jeg fikk ikke bli der over natten, men betalte villig for nattevakt på klinikken. Jeg rundet da 10.000 i utlegg for å få ham frisk, men det får så være. Han fikk med seg dynen vår, og ble lagt i et stort bur, på klnikken. Jeg tok et tårevått farvel med vår kjære hund, da jeg ikke visste om han ville overleve natten. Jeg hilste fra alle barna (som fikk tatt farvel med ham før vi reiste), og ba ham om å fotsette å være sterk og tapper. Noe han i høyeste grad var. Jeg fotalte (igjen) hvor utrolig glade vi alle var i ham, og at vi visste han var glad i oss alle også. Så måtte jeg gå. Jeg strigren, og satte meg i bilen for å summe meg litt, før jeg kjørte. Jeg kjørte på to røde lys, og var ingen sjåfør som hadde noe på veien å gjøre. Jeg stoppet, og med tåre-oppløst ansikt, gikk jeg og kjøpte meg en matbit. Mat og søvn var mangelvare siden torsdag, men jeg brydde meg ikke om annet enn å hjelpe/redde hunden vår.

Tre timer senere ringte dyrlegen. Hunden var død. Han hadde fått pusteproblemer, og de forsøkte å hjelpe ham med et medikament som skulle lette pusten. Men hjertet stoppet.

Jeg ble helt knust. Barna lå hos mine foreldre (som de hadde gjort hele helgen, fordi vi reiste så mye), og de sov. Jeg fikk altså ikke fortalt dem det, før neste morgen. De ble også helt knust, og orket ikke gå på skolen. Vi har mistet hunder tidligere, men dette var spesielt tungt. Jeg gråter mye, og sliter med masse tanker og tusen spørsmål. Kunne han overlevd om vi fikk bedre hjelp? Burde jeg ha forsøkt å avlive ham selv? Visste han om/kjente han at jeg gjorde mitt ytterste for å hjelpe ham? Hva feilte det ham egentlig, og hadde han dødd uansett? Osv. Jeg er SJELEGLAD for at det ikke var noen av barna som ble så syke. Da hadde verden garantert gått fullstendig under.

Jeg leverte ham til obduksjon. Må vite noen svar på alle spørsmålene mine. Ulempen med det, er at vi ikke får ham hel hjem. Vi ville gjerne begrave ham, og ha en seremoni. De kan imidlertid kremere ham, og sende oss en urne, med restene av ham oppi. En grusom tanke. Og jeg aner ikke hvordan jeg skal forklare det til barna. Vet ikke om jeg orker å fortelle de akkurat den biten. Tenker at jeg kan begrave ham (i urnen), mens ungene er på skolen (altså avtale det med de først), og ha en seremoni etter at han har komt i graven.

Vi har en fin sten som vi vil bruke til gravminne. Er det noen som vet hvilken tusj vi kan bruke til å skrive på stenen med? Som helst tåler vann osv?

Dette ble langt. Men viktig for meg å få det ut enda en gang. Det var en vond opplevelse, og jeg er vierkelig nedfor. Takk til de som eventuelt orket å lese det hele.

[Zummer]

off, dette var helt forferdelig trist. Jeg har en flat coated selv, en nydelig gutt på 5 måneder, verdens beste hund i mine øyner.. Hopper som en kengeru og dunker hodet overalt:) Ville bare si at du gjorde nok alt i din makt, mer enn mange andre ville gjort tror jeg... Kondulerer med tapet ditt.

[morsan]

Uff, så trist og leit å høre om hunden din. Det er kjempetrist å miste en hund, og ekstra ille under slike dramatiske omstendigheter.

Jeg tror jeg ville ha begravd urnen med barna til stede.

[Juneau]

Å fy så tragisk - en så ung hund. Stakkars liten - og stakkars deg og familien.... Håper dere finner ut av hva det var som skjedde. Jeg håper aldri jeg kommer til å oppleve noe sånt med mine to hunder.

[Mista nikket]

Vondt å lese. Men du bør vite at du gjorde alt du kunne for hunden din. Tror det vil gjøre godt for deg å få vite hva han døde av. Ikke minst er det fint for veterinærene å få vite hva det er. Kanskje de kan redde andre hunder med de samme symptomene.

[Hope]

off, dette var helt forferdelig trist. Jeg har en flat coated selv, en nydelig gutt på 5 måneder, verdens beste hund i mine øyner.. Hopper som en kengeru og dunker hodet overalt:) Ville bare si at du gjorde nok alt i din makt, mer enn mange andre ville gjort tror jeg... Kondulerer med tapet ditt.

Kondolerer...og sender en varm klem til deg. har tårer i øynene, over den varme og omsorg du viste hunden din - og for at han døde...Han har det mye bedre nå, tross alt.

vet hvor tøft det er å miste et dyr man er gla i. Selv sørget jeg lenge sist gang.Gi eg lov og tid til å sørge. Håper også u vil få noen klare svar etterhvert.

Ha en så god dag som du kan. Klem fra Hope

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

Vondt å lese. Men du bør vite at du gjorde alt du kunne for hunden din. Tror det vil gjøre godt for deg å få vite hva han døde av. Ikke minst er det fint for veterinærene å få vite hva det er. Kanskje de kan redde andre hunder med de samme symptomene.

Tusen takk for fint svar.

Jeg tenker også som du sier at dyrlegene muligens kan klare å redde andre hunder med tilsvarende symptomer, dersom vi får vite hva som feilte ham. Og det er godt å vite at jeg gjorde hva jeg kunne for ham. Men lurer stadig på om jeg kunne ha gjort mer. Blir "godt" å få svar fra obduksjonen.

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

Å fy så tragisk - en så ung hund. Stakkars liten - og stakkars deg og familien.... Håper dere finner ut av hva det var som skjedde. Jeg håper aldri jeg kommer til å oppleve noe sånt med mine to hunder.

Tusen takk for fint svar.

Jeg håper heller ikke at du eller andre opplever lignende. Det var fryktelig vondt. Og ER. Håper det ikke tar så lang tid før vi får obduksjonsrapporten.

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

Uff, så trist og leit å høre om hunden din. Det er kjempetrist å miste en hund, og ekstra ille under slike dramatiske omstendigheter.

Jeg tror jeg ville ha begravd urnen med barna til stede.

Tusen takk for fint svar.

Ja det er ekstra ille når det var så dramatisk. Vondt å være hjelpeløst vitne.

Vil vurdere det du sier om å begrave ham (i urnen) med barna tilstede.

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

off, dette var helt forferdelig trist. Jeg har en flat coated selv, en nydelig gutt på 5 måneder, verdens beste hund i mine øyner.. Hopper som en kengeru og dunker hodet overalt:) Ville bare si at du gjorde nok alt i din makt, mer enn mange andre ville gjort tror jeg... Kondulerer med tapet ditt.

Tusen takk for fint svar.

Og takk for at du sier jeg gjorde det jeg kunne. Godt å høre. Jeg tror det selv også, men lurer veldig på om jeg kunne ha gjort mer. Ser frem til å få vite, når vi får obduksjonsrapporten.

Håper du får mange gode år med din Flat.

[Gjest trultemor26]

Uff, så forferdelig!!

Jeg har også mistet hunder, den ene av dem pga hjerneblødning.

Det er forferdelig trist å miste et dyr man er glad i, det blir jo som et familiemedlem. Og når dyret er sykt og har det vondt i tillegg gjør det ekstra ille.

Jeg kom til å tenke på da jeg leste historien din at han kanksje ble bitt av en huggorm eller annet da han var borte i skogen?

Får håpe dem finner ut av hva det var som feilte han.

Klem fra meg.

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

Kondolerer...og sender en varm klem til deg. har tårer i øynene, over den varme og omsorg du viste hunden din - og for at han døde...Han har det mye bedre nå, tross alt.

vet hvor tøft det er å miste et dyr man er gla i. Selv sørget jeg lenge sist gang.Gi eg lov og tid til å sørge. Håper også u vil få noen klare svar etterhvert.

Ha en så god dag som du kan. Klem fra Hope

Tusen takk for et nydelig svar. Gråter igjen, jeg nå.

Ja, han var vår øyensten, denne hunden. Han var virkelig verdt all hjelp, varme og omsorg han fikk. Håper på én måte at han kjente omsorgen, at han følte jeg prøvde å gjøre alt for å hjelpe ham. Han lå i sengen min, og jeg la meg inntil ham for å dele min varme, i tillegg til dyne. Siste natten var han så dårlig at jeg tok dynene ned i stuen, så lå jeg på stuegulvet med ham. Men søvn ble det lite av, jeg forsøkte å trøste ham igjennom det. Og gav ham sprøyter hele døgnet. Er glad de yngste barna sov hos mine foreldre hele helgen, at de slapp å se hvor dårlig han var hele tiden. De så han jo litt om dagene, men da sørget jeg for at de kom når han sov av medisinen.

Vi trenger nok tid på å bearbeide dette, det var svært dramatiske fire dager. Jeg er glad han har det godt nå, men det er likevel så vondt.

Ser frem til obduksjonsrapporten, blir "godt" å få noen svar.

Tusen takk for den gode klemmen, den trengte jeg.

[Gjest midia]

Oij for ei uke du har hatt!!

Vi hadde også en hund som ble akutt syk og vi måtte også ringe et annet sted enn vår lokale veterinær da de kan bare om kyr har vi intrykk av.

Hunden fikk epilepsi anfall som varte og rakk, i over 1 time ristet han.

Vi visste ikke at det var epilepsi den gang, vi trodde de ,men når det varte så lenge så ble vi usikre.

Vi fikk komme tidlig en morgen til veterinær og det ble tatt røntgen og diverse prøver.

de fant ut at det var epilepsi og så fikk vi en ny bekymring og det var hjertefeil.

Et år senere var hunden så utslitt av hjertefeilen at vi lot ham slippe mer.

Vi har ikke noe gravsted etter han.

Det var synd at hunden deres måtte lide så mange dager før han fikk slippe, og at de medisinerte gjennom telefonen til en så alvorlig syk hund er uforståelig, men det er vel sånn det gjøres her i Norge

Håper dere får et fint gravsted til ham ihvertfall.

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

Uff, så forferdelig!!

Jeg har også mistet hunder, den ene av dem pga hjerneblødning.

Det er forferdelig trist å miste et dyr man er glad i, det blir jo som et familiemedlem. Og når dyret er sykt og har det vondt i tillegg gjør det ekstra ille.

Jeg kom til å tenke på da jeg leste historien din at han kanksje ble bitt av en huggorm eller annet da han var borte i skogen?

Får håpe dem finner ut av hva det var som feilte han.

Klem fra meg.

Tusen takk for ditt fine svar, og hjertelig takk for den gode klemmen, som jeg trengte.

Huggorm har jeg ikke tenkt på, det kan jo virkelig være en mulighet. At ikke jeg tenkte på det, og heller ikke dyrlegene! Da kunne han jo ha fått en motgift. Jeg spurte om de kunne gi ham motgifter for eventuelle forgiftninger, men da måtte de vite hvilken forgiftning det var. Det er så tidlig på året, at huggorm var det ingen som tenkte på. Jeg leste nylig i avisen (nå etterpå) at huggormene var kommet frem tidlig i år. Så det kan absolutt være en mulighet, ja. Blir de så syke, på den måten, av huggormbitt, altså? Uff, ja. Jeg har også stilt meg selv så utrolig mange spørsmål om hva det kunne være. Blir egentlig en lettelse å få svar, selv om det muligens kan komme frem ting vi burde ha tenkt på. Som huggorm.

Må ha vært fælt for deg å miste hunden din i hjerneblødning. En får liksom ikke forberedt seg når det skjer så fort. Ja, de blir familiemedlemmer, og vi blir så utrolig glade i de. De minste ungene har spurt om vi får ny hund, men jeg vet ikke enda. Har selvsagt veldig lyst, men tror vi bør vente litt. Gi oss tid til å sørge over denne tapre hunden vår.

[Goliath]

Jeg føler med deg. Det var vondt å lese, og jeg kunne føle din fortvilelse. Det er ofte håpløst å ha ansvaret for noe(n) som er svært syke, og samtidig føle seg maktesløs overfor de som kanskje kunne hjelpe - men som ikke reagerer som man håper/forventer.

Du gjorde i hvert fall alt du kunne, og det var veldig leit at resultatet ble som det ble.

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

Oij for ei uke du har hatt!!

Vi hadde også en hund som ble akutt syk og vi måtte også ringe et annet sted enn vår lokale veterinær da de kan bare om kyr har vi intrykk av.

Hunden fikk epilepsi anfall som varte og rakk, i over 1 time ristet han.

Vi visste ikke at det var epilepsi den gang, vi trodde de ,men når det varte så lenge så ble vi usikre.

Vi fikk komme tidlig en morgen til veterinær og det ble tatt røntgen og diverse prøver.

de fant ut at det var epilepsi og så fikk vi en ny bekymring og det var hjertefeil.

Et år senere var hunden så utslitt av hjertefeilen at vi lot ham slippe mer.

Vi har ikke noe gravsted etter han.

Det var synd at hunden deres måtte lide så mange dager før han fikk slippe, og at de medisinerte gjennom telefonen til en så alvorlig syk hund er uforståelig, men det er vel sånn det gjøres her i Norge

Håper dere får et fint gravsted til ham ihvertfall.

Tusen takk for ditt nydelige svar.

Ja, det er fortvilende at jeg selv måtte ta ansvaret for en så akutt syk hund. Ubegripelig at Norge mangler sykehus for dyr. Og ja, det har vært veldig slitsomt. Jeg brukte opp alle "reserver" jeg hadde, for å yte mitt aller beste for vovsen vår. Det er jeg glad for nå, selv om jeg tror det vil ta tid å komme ovenpå igjen.

Tragisk at du opplevde slik sykdom hos din hund. Grusomt å se de lide, og miste kontrollen over egne bevegelser. Noen dyr kan jo leve greit med epilepsi, når de får god medisinering. Men når hunden deres i tillegg fikk hjertefeil, og ble sliten, var det nok riktig avgjørelse dere tok. Leit at dere ikke har gravsted til ham. Han kjenner nok likevel kjærligheten.

Hunden vår hadde epileptiske annfall nesten kontinuerlig, disse fire dagene. Han fikk fred da jeg dopet ham med sprøyter, noe jeg gjorde veldig ofte. Han hadde også perioder da han var rolig, og så ut som at han var på bedringens vei. Men så startet anfallene igjen, og jeg gav ham nye sprøyter. Siden jeg gav ham sprøytene så ofte, avpasset/reduserte jeg dosene. De virket raskt, heldigvis, og gav ham en noenlunde jevn beroligene effekt, istedenfor veldig svingende. Han reagerte også negativt (pusteproblemer), når jeg i begynnelsen gav ham så mye som dyrlegene sa, derfor reduserte jeg kraftig på dosene, og gav ham de heller oftere.

Vi har en svær stein i hagen vår 4-5 meter høy, og bred. Bak denne ligger vår forrige hund, og ved siden av henne skal han få ligge.

[Gjest skriver ikke under med mitt faste nick i dag]

Jeg føler med deg. Det var vondt å lese, og jeg kunne føle din fortvilelse. Det er ofte håpløst å ha ansvaret for noe(n) som er svært syke, og samtidig føle seg maktesløs overfor de som kanskje kunne hjelpe - men som ikke reagerer som man håper/forventer.

Du gjorde i hvert fall alt du kunne, og det var veldig leit at resultatet ble som det ble.

Tusen takk for nydelig svar.

Så godt å få trøst. Tusen takk.

[pekkaline]

Huff!!! Kondolerer. Dette var forferdelig trist lesing...... Tungt for dere alle.

Jeg ser på forklaringen din. Jeg mener å ha sett på hunders oppbygging av kroppen at det er ganske likt med mennesker? Jeg funderer bare her, men tenker på nyresvikt.Hunden gikk baklengs også.....

"da han tisset på kjøkkengulvet. Jeg tok ham ut i hagen, og gikk for å tørke/vaske opp. Da jeg åpnet døren for å rope på ham, kom han ikke. Jeg letet etter ham i 2 timer, da kom han tuslende fra skogen. Han var litt lut i holdningen, noe jeg trodde skyldtes at han var litt flau over å først ha tisset på kjøkkengulvet, for deretter å ha vært borte i 2 timer. De kommende timene virket hunden helt ok, men beveget seg senere enn vanlig"

Det hjelper vel lite å fundere, men jeg håper at du får et svar. Du har gjort alt som stod i din makt og mere til. Kommer du tilbake med svar på obduksjonen til oss?

Trøsteklem

[Gjest trultemor26]

Tusen takk for ditt fine svar, og hjertelig takk for den gode klemmen, som jeg trengte.

Huggorm har jeg ikke tenkt på, det kan jo virkelig være en mulighet. At ikke jeg tenkte på det, og heller ikke dyrlegene! Da kunne han jo ha fått en motgift. Jeg spurte om de kunne gi ham motgifter for eventuelle forgiftninger, men da måtte de vite hvilken forgiftning det var. Det er så tidlig på året, at huggorm var det ingen som tenkte på. Jeg leste nylig i avisen (nå etterpå) at huggormene var kommet frem tidlig i år. Så det kan absolutt være en mulighet, ja. Blir de så syke, på den måten, av huggormbitt, altså? Uff, ja. Jeg har også stilt meg selv så utrolig mange spørsmål om hva det kunne være. Blir egentlig en lettelse å få svar, selv om det muligens kan komme frem ting vi burde ha tenkt på. Som huggorm.

Må ha vært fælt for deg å miste hunden din i hjerneblødning. En får liksom ikke forberedt seg når det skjer så fort. Ja, de blir familiemedlemmer, og vi blir så utrolig glade i de. De minste ungene har spurt om vi får ny hund, men jeg vet ikke enda. Har selvsagt veldig lyst, men tror vi bør vente litt. Gi oss tid til å sørge over denne tapre hunden vår.

Jeg syntes bare det du skrev kunne likne på en forgiftning av noe slag, uten at jeg aner åssen en hjernehinnebetennelse utarter seg. Siden han hadde vært ute i skogen og begynte å oppføre seg rart etterpå, tenkte jeg tanken huggorm etc.. Men han tissa jo inne først. Er det noe som har skjedd før f.eks?

Den hunden vi mistet i hjerneblødning ble syk først, så avlivet vi den. Ville ikke at den skulle lide mer da den hadde mistet mye pels, var blitt helt skakk, gikk skjevt og ikke klarte å løfte benet for å tisse uten å falle overende. Stakkars.

Uff, man blir så glad i disse dyra!

[jubalong70]

Stakkars dere. De som aldri har hatt hund vet ikke hvordan hunden blir et familiemedlem, og det er like trist når de blir syke og dør.

Så leit at han måtte lide slik. Jeg tror ikke det hadde vært riktig av deg å prøve å avlive ham selv med medisinene. Som du skriver, det er ikke sikkert det hadde vært nok - og da hadde du bare gjort vondt verre.

Jeg velger å tro at han skjønte at dere gjorde deres beste. Det var nok godt for ham å få lov til å slippe når han gjorde det, og det med den kjente lukten av den kjære familien sin under seg.

Jeg synes du skal fortelle om kremeringen og la ungene være med på å begrave urna. Barn forstår så mye mer enn vi tror, hvis vi bare forklarer og er tilstede for spørsmål. Vet du ikke svarene, så sier du at du ikke vet. Det går bra det også.