NHD: Hvordan vite om jeg har PTSD?

[Gjest Mildred24]

Jeg har vært innlagt mange ganger pga depresjon og selvmordsfare. Jeg har også vært innlagt en gang pga angst som gjorde at jeg ikke klarte noen ting. Hadde panikkanfall 4/5 ganger i døgnet på det værste.

Jeg har opplevd en del traumatiske ting opp igjennom oppveksten. Blant annet seksuelle overgrep.Jeg klarte meg bra lenge. I 17 års alderen beynte jeg å få angstplager og ett par år senere begynte depresjonene for fullt.

Etter ett drøyt år i behandling fikk jeg bipolar 2 diagnose. I tillegg har jeg angst/panikkangst.

Flere ganger mens jeg har vært innlagt har det skjedd at jeg etter kraftige angstanfall faller helt bort. Klarer ikke svare på spørsmål. Er inne i min egen boble. Nå sist gang var det som om hodet mitt var delt i to hvor den ene delen var til stede, mens den andre delen spillte av en film. Filmen handlet om tidligere overgrep.

Når jeg har vært innlagt har jeg fått veldig lite forståelse for hvordan jeg har det etter slike anfall. Ofte har det blitt sagt at de blir usikre på meg, og usikre på om jeg er til å stole på. Jeg har ikke visste hva jeg skulle svare ettersom jeg ikke har hatt noen forklaring på hva som har skjedd.

Det var først i går kveld det falt meg inn at dette kunne være såkalte flashbacks som jeg har hørt andre snakke om. Det er sjelden jeg opplever å ha slike. Kun etter episoder med veldig kraftige panikkanfall som har vart lenge.

Jeg har derimot ett annet problem som jeg aldri har fortalt til behandler. Det har vært for privat og jeg har ikke sett at det kunne ha noen hensikt. Jeg er ikke i stand til å ha sex med mannen min uten at jeg begynner å gråte. Ofte kan jeg ikke fullføre i det hele tatt. Etterpå orker jeg ikke at han er borti meg. Må bare få på meg noe å dekke meg til med og ligge alene en stund. Kan dette også være en form for slike flashbacks?

Jeg satt å leste diagnosekriteriene i ICD-10 i går kveld og kjente meg igjen i mye. Men det er det kanskje mange som gjør uten at det betyr at de har PTSD?

Jeg har lenge følt at de diagnosene jeg har ikke har forklart hvorfor jeg har det slik som jeg har det. Det var nesten som en brikke som falt på plass. De opplevelsene som jeg har beskrevet, er det dette som er flashbacks eller arter det seg helt annerledes? Er jeg helt på villspor?

[Melba1365380968]

Hei!

For meg høres det ut som du kan ha PTSD. Jeg har det selv, og kjenner meg igjen i det du forteller om film i hodet, splittet hode, å forsvinne helt bort (dissosiere - og det skjer at alvorlig traumatiserte gjør dette, hvem kan vel i en uendelighet holde ut uutholdelige vonde minner, minner som gnager hull i en? Da er det bedre å forsvinne vekk i et "tomrom", "sort hull", intetheten eller hvor man nå enn blir av. Det er visst en av finessene våre høyerestående hjerner har utviklet i forhold til andre dyr).

Hadde jeg vært deg hadde jeg gått til fastlegen min evt hvis du allerede har en psykolog/psykiater, og bedd om hjelp til å finne ut av dette. Du kan ogå søke på nkvts.no, som er et nasjonalt kunnskapssenter for slike reaksjoner. De har regionale kontorer rundt om i landet, og de som jobber der er eksperter på denne type reaksjoner, og kan kanskje hjelpe deg på veien videre.

Lykke til! Jeg håper virkelig du får hjelp. Det er mulig å bli bedre av dette, det har min psykolog nesten lovt meg... Det tar bare veldig mye energi og tid.

Klem fra meg

[Melba1365380968]

Hei!

For meg høres det ut som du kan ha PTSD. Jeg har det selv, og kjenner meg igjen i det du forteller om film i hodet, splittet hode, å forsvinne helt bort (dissosiere - og det skjer at alvorlig traumatiserte gjør dette, hvem kan vel i en uendelighet holde ut uutholdelige vonde minner, minner som gnager hull i en? Da er det bedre å forsvinne vekk i et "tomrom", "sort hull", intetheten eller hvor man nå enn blir av. Det er visst en av finessene våre høyerestående hjerner har utviklet i forhold til andre dyr).

Hadde jeg vært deg hadde jeg gått til fastlegen min evt hvis du allerede har en psykolog/psykiater, og bedd om hjelp til å finne ut av dette. Du kan ogå søke på nkvts.no, som er et nasjonalt kunnskapssenter for slike reaksjoner. De har regionale kontorer rundt om i landet, og de som jobber der er eksperter på denne type reaksjoner, og kan kanskje hjelpe deg på veien videre.

Lykke til! Jeg håper virkelig du får hjelp. Det er mulig å bli bedre av dette, det har min psykolog nesten lovt meg... Det tar bare veldig mye energi og tid.

Klem fra meg

PS: det er jo helt utrolig at de på psykehuset spør om du er til å stole på etter slike anfall. Hvordan i huleste skal man kunne stole på seg selv når hjernen spiller sånne triks? For min del har det resultert i lange tanker om hvem jeg er og hvorfor, og om jeg kan stole på mine egne tanker, og da har min støttende psykolog bedd meg stole på at det en dag vil bli klart. Kanskje det er kaotisk nå, men det vil bli klart. Vi som har PTSD og dissosierer er IKKE gale, vi er psykisk skadde etter lengre tids overbelastning. Et av kriteriene for denne diagnosen er jo at nesten enhver som opplever en belastning av slike dimensjoner vil få en reaksjon.

Man er jo utrolig sårbar i slike situasjoner, og uten at jeg har vært innlagt noen gang, så trodde jeg at de på psykehuset ville vise omsorg og trygghet ovenfor deg når dette skjer, ikke det stikk motsatte. Det hjelper jo overhodet ingenting.

Igjen, lykke til!

[Gjest Mildred24]

PS: det er jo helt utrolig at de på psykehuset spør om du er til å stole på etter slike anfall. Hvordan i huleste skal man kunne stole på seg selv når hjernen spiller sånne triks? For min del har det resultert i lange tanker om hvem jeg er og hvorfor, og om jeg kan stole på mine egne tanker, og da har min støttende psykolog bedd meg stole på at det en dag vil bli klart. Kanskje det er kaotisk nå, men det vil bli klart. Vi som har PTSD og dissosierer er IKKE gale, vi er psykisk skadde etter lengre tids overbelastning. Et av kriteriene for denne diagnosen er jo at nesten enhver som opplever en belastning av slike dimensjoner vil få en reaksjon.

Man er jo utrolig sårbar i slike situasjoner, og uten at jeg har vært innlagt noen gang, så trodde jeg at de på psykehuset ville vise omsorg og trygghet ovenfor deg når dette skjer, ikke det stikk motsatte. Det hjelper jo overhodet ingenting.

Igjen, lykke til!

Jeg tror det kommer av at de ikke greier å se forbi de diagnosene jeg allerede har. De tenker bipolar og panikkangst, og da passer ikke disse andre anfallene inn i den lille boksen de har laget til meg. Resultatet blir at de ikke forstår. Jeg har mange ganger undret meg over at det så utrolig sjelden skjer at de revurderer diagnoser. Det tok over ett og ett halvt år før de forsto at jeg hadde en bipolar depresjon og ikke en unipolar. Ut fra en rekke ting burde de skjønt det i løpet av ihvertfall en måned. Også den gangen var det jeg som måtte lete det opp selv for så å hinte veldig tydelig om hvilken retning de burde tenke. Hadde jeg ikke gjort det hadde jeg sikkert vært like dårlig den dag i dag.

[Gjest 40.000 krenket.]

Be om en utredning med SCID.

Er eneste måten tror jeg om de har satt seg fast i andre diagnoser.