Mitt enslige liv

[Gjest Tilværelsen]

Jeg er en enslig mann i midten av 20 - årene. Jeg har aldri hatt seksuell omgang med noen. Jeg var aldri noen festetype gjennom ungdommen, er det heller ikke nå, og har egentlig hele tiden vært litt isolert. Og ikke minst sky, i alle fall i forhold til jenter. Jeg har heller aldri egentlig kysset noen, kline liksom. Altså førstadiet til sex.

Jeg er veldig sikker på at jeg ikke er homofil. Jeg har normal seksualitet, men jeg tenker at den kanskje blir hemmet av en slags unnvikenhet ovenfor andre mennesker, spesielt damer på min egen alder - altså de jeg tiltrekkes av. Av og til onanerer jeg, da jeg føler det ikke er noen grunn til at ikke gjøre det, og jeg merker at jeg på en eller annen måte oppnår en slags helsemessig gevinst av det.

En merkelig ting er er at jeg var forelsket i en jente for noen år siden, som jeg på en indirekte måte hadde kontakt med. Jeg var bestyrtelig forelsket i henne, hun kunne få meg til å sveve i himmelsk ekstase om hun en dag var i godt humør og var interessert i å prate og være hyggelig. Men hun kunne også få meg til å dette ned til bunnen av havet, da hun faktisk allerede var sammen med en annen gutt. Men her kommer det merkelige: jeg hadde aldri seksuelle fantasier om henne. Om jeg snakket med henne og fikk henne til å le, var det en slags inderlig verking inne i brystet. På en veldig positiv måte. Jeg kjente det egentlig i hele kroppen, det var en slags spent sitring. Slik kan det beskrives. Men som jeg sa så tenkte jeg aldri på henne på en seksuell måte. Med det mener jeg at jeg aldri så for meg henne naken eller fantaserte om at vi hadde sex. Det er rart fordi jeg ellers ofte kunne se for meg jenter med de og de kroppslige formene og proporsjonene, og være ”obs” når det var for eksempel lettkledde jenter i nærheten. En ting er at jeg lurer på hvorfor jeg reagerte slik og slik.

En annen ting er det at jeg fortsatt tenker en del på henne, selv om jeg ikke har sett eller snakket med henne på flere år. Jeg husker episoder som jeg da opplevde som veldig gode. Altså samtaler vi hadde. Når jeg tenker på disse minnene opplever jeg en slags lengsel etter å oppleve mer av dette. Så jeg burde vel egentlig prøve å skaffe kontakter, dra på byen for å treffe folk, være med på sosiale aktiviteter, kort sagt prøve å jobbe mot å treffe noen som får meg til å føle meg slik som jeg gjorde da. Men jeg gjør på en måte faktisk det motsatte av dette. Jeg driter i de gamle vennene mine. Jeg bruker aldri fritiden min sammen med andre, i stedet bruker jeg den til å høre mye på musikk, se film, lage avansert mat, eller løse hjernetrimmende oppgaver av den typen man finner bak i magasiner som Illustrert Vitenskap.

Grunnen til dette er veldig klar for meg. Jeg har alltid veldig liten tro på at jeg noensinne vil treffe noen som får meg til å føle meg slik igjen (altså bli forelsket). Jeg har egentlig veldig lite kommunikasjon med jenter/damer/kvinner, så det er egentlig vanskelig å vite, men jeg tenker veldig ofte negativt om de. Når jeg ser sylslanke, solariumsbrune jenter med gulhvitt (bleket) hår et eller annet sted, får jeg automatisk store fordommer mot de. Jeg tenker egentlig ikke at de guttene/mennene jeg ser er noe bedre, men det er jo ikke de dette handler om. Hva jeg konkret tenker om disse jentene er at de er lite intelligente/intellektuelle og overfladiske, og at de alle sammen er så like på grunn av at de ikke har selvstendige meninger i det hele tatt eller et ønske om å reflektere noe annet enn hva som er populært i sin måte å være på og kle seg, og hvilke tanker man kommuniserer.

Jeg er klar over at det er en slags logisk brist her. Jeg er jo klar over at de fleste mennesker er mye mer personlige og komplekse enn hva man kan observere i det offentlige rom.

Likevel føler jeg, og disse følelsene er korrekte, at jeg har gitt opp håpet. Jeg gidder jo ikke prøve engang.

Men jeg har nå begynt å se det alvorlige og ikke minst sørgelige i dette. I det å leve hele livet alene, ennå man ikke er særlig redd for sin seksualitet (homofile kan jo for eksempel prøve å kjempe i mot). Jeg føler meg egentlig ikke mindreverdig på grunn av dette, noe dere som leser kanskje kan tro. Om jeg skulle få kommentarer på dette av noen, ville jeg bare begynne å se ned på kritikeren. Jeg ville føle meg overlegen på grunn av deres idioti og mangel på refleksjon. Så det dreier seg ikke om min sosiale status i det hele tatt. Det dreier seg neppe om det seksuelle heller. Hvor lenge varer egentlig en orgasme? Det er jo over på 5 sekunder, og etterpå finnes det ikke engang spor etter tanker om nakne damer med vakre kropper.

Det det dreier seg om for meg, er den følelsen jeg fikk oppleve litt av da jeg hadde kontakt med denne jenten for noen år siden. Ingenting i verden kan sammenliknes med det. Om jeg fikk oppleve dette igjen, og personen faktisk likte meg og hadde anledning til å tilbringe tid med meg, så kunne det jo være snakk om at de følelsene for noen år siden som jeg beskriver som utenomjordiske, faktisk bli enda sterkere. Jeg regner ikke med at noe slikt varer veldig lenge, jeg tror det etter hvert går over til en annen type følelse. Men jeg ville jo likevel være glad for den tiden allikevel, for å si det slik.

Jeg syns jeg har et greit liv jeg. Jeg er klar over at andre ville si at jeg levde et patetisk liv, men det er jo feil, og de som sier slike ting er nok ikke reflekterte i det hele tatt, og av en slik karakter at de faktisk sier det fordi de føler de kan forsterke sin egen livskvalitet på den måten. Så jeg er ikke på noen måte inne på tankene at noen jente kan ”redde livet mitt”.

Men allikevel antar jeg at man kan få det ubegripelig fantastisk, i alle fall for en periode. Og det er jo slettes ikke til å kimse av!

Men det er to problemer. Det ene er det jeg allerede har forklart, at jeg ikke har noen tro på å komme over noen slike mennesker. Det andre er et visdomsord som mange andre sier, og det går ut på at det ikke nytter å lete etter kjærligheten – den vil komme til deg.

Så jeg antar at det dette betyr, er at det ikke er så viktig at jeg går på byen og andre typiske steder hvor man letter kommer i kontakt med folk – for menneskene der er sannsynligvis veldig spenningssøkende, men kanskje mindre interessert i hva slags personlighet de man tilbringer tid sammen med faktisk har. Men det vil jo opplagt være lurt å forsøke å bli kjent med flest mulig mennesker via andre kanaler. Det er bare det at jeg rett og slett ikke liker folk flest, og jeg er overbevist om at dette faktisk er noe mer enn dumme fordommer.

Jeg er student, og studerer et teoretisk emne. Jeg antar det vil være en høyere konsentrasjon av ”min type mennesker” der. Det er bare det at jeg også i forhold til mine medstudenter trekker meg unna. Jeg kjenner ingen på studiet mitt. Det er jo faktisk ganske behagelig og lettvint for meg. Men det hjelper meg ikke med tanke på å treffe interessante jenter.

Det er jeg blitt litt lei meg for. Jeg skylder på et slags (veldig) mildt handikap i forhold til å bli kjent med andre mennesker og det å holde på disse i stedet for å bare trekke seg unna om det oppstår noe (egentlig begatellmessig) ubehagelig. Jeg forstår at dette gjelder meg, og jeg finner forklaringen i en vanskelig oppvekst med mobbing, alkoholisert far med påfølgende skilsmisse.

Noen ville sikkert sagt at jeg kanskje kunne dra nytte av en form for psykiatrisk terapi, men jeg har faktisk forsøkt dette… jeg traff flere behandlere, men jeg syns ikke noen av de forstod meg og hva jeg opplevde som problemer. Jeg har også forsøkt gruppeterapi, og siden mine problemer går veldig på det sosiale, så burde jo dette være gunstig. Men i den gruppa jeg var i, var det bare slitne mennesker som åpenbart var veldig syke, og alt de var opptatt av var enten å kritisere psykiatrien eller andre institusjoner de var misfornøyde med. Så psykiatrien fikk jeg ingenting ut av.

Så jeg er blitt litt oppgitt… det virker egentlig ikke som det er noe som helst jeg kan gjøre. Men mange sier jo at livet egentlig ikke er så forferdelig storartet. Så det er kanskje ikke meningen at jeg skal få det noe bedre enn ”greit nok”. Likevel syns jeg det er en trist tanke. Jeg ser på meg selv som et ensomt og annerledes menneske. Og en gang i det forutgående livet opplevde dette mennesket å treffe et annet menneske som faktisk fikk det til å føle noe mer enn ”det er jammen ålreit å snakke med dette mennesket, man får faktisk litt annet tilbake enn historier om helgens begivenheter”. Noe som heller faktisk heller ikke skjer hver dag.

[Gjest I samme båt]

Sånn har jeg det også. Jeg er ei jente. Jeg ønsker meg en kjæreste og etablere familie.

[nick]

Interessant! Du er en smågæern, antisosial, småsnobbete, intelligent, etc, person, som samtidig som du analyserer deg selv også gir nøkkelen for din egen frelse.

Mycket bra!

Les ditt eget innlegg noen ganger så finner du nok ut av det.

[nick]

Sånn har jeg det også. Jeg er ei jente. Jeg ønsker meg en kjæreste og etablere familie.

Match!

Dette må bare bli bra!

[Lillemus]

Match!

Dette må bare bli bra!

*Hehe* To sjelder - en tanke... (to rumper - på en planke..)

[Lillemus]

Match!

Dette må bare bli bra!

Skjelder? Hva i all verden er det? Jeg skulle selvfølgelig skrive "To sjeler - en tanke.."

[Gjest I samme båt]

Match!

Dette må bare bli bra!

Skulle ønske det, ja. Jeg vil etablere familie. Hadde vært fint å fått en match

[double]

Interessant! Du er en smågæern, antisosial, småsnobbete, intelligent, etc, person, som samtidig som du analyserer deg selv også gir nøkkelen for din egen frelse.

Mycket bra!

Les ditt eget innlegg noen ganger så finner du nok ut av det.

Å skrive at han antisosial var vel drøyt.. jeg kan ikke se ut fra det han har skrevet at dette kan stemme.

Eller kanskje du mente "antisosial" som et tenkt sammensatt ord hvor betydningen ligger i det å ikke ønske eller føle behov for å være sosial?

[musikeren]

Skjelder? Hva i all verden er det? Jeg skulle selvfølgelig skrive "To sjeler - en tanke.."

Ja, og i og med at det var "sjelder" du skreiv, og ikke "skjelder", så synes ihvertfall sånne som meg at det er litt ekstra morsomt;-)

[musikeren]

Synes det virker som du mangler både sjølinnsikt og realitetsoppfatning.

[Lillemus]

Ja, og i og med at det var "sjelder" du skreiv, og ikke "skjelder", så synes ihvertfall sånne som meg at det er litt ekstra morsomt;-)

Hva skulle i så fall en "skjel" være?

[double]

Synes det virker som du mangler både sjølinnsikt og realitetsoppfatning.

Hvorfor mener du han mangler selvinnsikt??

[nick]

Å skrive at han antisosial var vel drøyt.. jeg kan ikke se ut fra det han har skrevet at dette kan stemme.

Eller kanskje du mente "antisosial" som et tenkt sammensatt ord hvor betydningen ligger i det å ikke ønske eller føle behov for å være sosial?

Opprinnelig skrev jeg "lett antisosial", men oppgraderte han til "antisosial". Jeg er ikke så smart (jeg drikker øl og spiser pepperkaker. Samtidig) men heter det anti sosial? Er jeg på bærtur med antisosial?

*knask*

[double]

Opprinnelig skrev jeg "lett antisosial", men oppgraderte han til "antisosial". Jeg er ikke så smart (jeg drikker øl og spiser pepperkaker. Samtidig) men heter det anti sosial? Er jeg på bærtur med antisosial?

*knask*

Jepp.. du er langt ute på bærtur med antisosial.. eneste sammenheng jeg har vært borti at det er riktig å bruke ordet er ved antisosial personlighetsforstyrrelse. Hvis du slår det opp skjønner du hva jeg mener med at det blir feil

Drikker bare kaffe i kveld jeg, men *skål* likevel

[Gjest Tilværelsen]

Interessant! Du er en smågæern, antisosial, småsnobbete, intelligent, etc, person, som samtidig som du analyserer deg selv også gir nøkkelen for din egen frelse.

Mycket bra!

Les ditt eget innlegg noen ganger så finner du nok ut av det.

Jeg skjønner godt at jenter ikke ser noe interessant i meg. Jeg trenger ikke noen til å fortelle meg det. Jeg hadde faktisk håpet på et svar som holdt litt høyere standard enn det…

Så du hinter kanskje til at jeg ikke har noe håp og eller at jeg burde forandre meg.

La oss si at jeg var forandret meg da, og ble et mer normalt menneske, i alle fall ryddet opp i mine flatterende særtrekk. Da ville jeg kanskje tiltrekke meg mer oppmerksomhet.

Men hvorfor tror du at det er min uvilje som hindrer meg i dette? Og at det ikke er fordi jeg ikke ser noe poeng i det? Jeg ville antageligvis stille bedre sosialt, ja, men jeg har jo allerede gjort det klart at jeg ikke har noe høyt ønske om dette.

Slik jeg ser det: det å være sosial på en normal måte innebærer egentlig ikke at du opplever flere gode øyeblikk. Det er snakk om å unngå noe man har angst for, nemlig det å være alene. Det å være annerledes og føle seg utstøtt.

Men om man på en eller annen måte har blitt dyttet inn i en situasjon der du faktisk har blitt vant til slike følelser, som opplagt er ganske naturlige i og med at vi fra naturens side er et flokkdyr, så begynner man å se saken på en helt annen måte. Man får mer respekt for det å være ærlig i forhold til sine dypere mer skjulte sider. Man begynner kanskje å føle at det å følge flokken ikke er noe bedre liv enn å ikke gjøre det.

Mennesker er robotiske. Vi programmeres av andre mennesker, spesielt fra de vi ser opp til. Vi søker alle sannheten, men unngår å se at sannheten bare kan komme innenfra.

Så hvorfor skulle jeg forsøke å ”bedre meg”? Jeg vil kanskje på grunn av min natur aldri få det noe bedre enn ”greit nok”, som jeg sier. Men det å ofre den sannhet som kommer fra mitt indre, det vil bare føre til elendighet – selv om jeg fra din, ytre, fugleperspektive, synsvinkel kanskje vil virke mer vellykket og mer lykkelig.

[Gjest Tilværelsen]

Synes det virker som du mangler både sjølinnsikt og realitetsoppfatning.

Så rådet ditt er altså at jeg skal begynne å anse meg selv som gal, og dermed like godt gi opp?

Jeg beklager, jeg kan desverre ikke gjøre det. En annen ting jeg vil legge til er at om man ønsker å beskrive noe, så lønner det seg faktisk å forklare hva man mener, i stedet for bare å slenge ut et par begreper man ikke har noen som helst argumentasjon bak.

[musikeren]

Hva skulle i så fall en "skjel" være?

"Skjel"? Veita faen jeg vel.

Skulle vært morsomt om du for en gangs skyld kunne ta et poeng.

[musikeren]

Så rådet ditt er altså at jeg skal begynne å anse meg selv som gal, og dermed like godt gi opp?

Jeg beklager, jeg kan desverre ikke gjøre det. En annen ting jeg vil legge til er at om man ønsker å beskrive noe, så lønner det seg faktisk å forklare hva man mener, i stedet for bare å slenge ut et par begreper man ikke har noen som helst argumentasjon bak.

Hadde jeg trudd jeg kom noen vei med argumentasjon hos deg, så kunne jeg vel alltids spandert det på deg. Men det trur jeg altså ikke. Det er problemet med de som mangler sjølinnsikt.

[musikeren]

Hvorfor mener du han mangler selvinnsikt??

Det er seint...

[double]

Det er seint...

Du får tenke litt over det og svare i morgen da musikkmannen