dumme dumme vanilje

[Gjest Happiness]

Jeg vet at du er der ute og det betyr uendelig mye for meg. Men jeg rett og slett suger på vennskap, fordi jeg ikke vet hvor mine grenser er, eller hvor andres grenser er.

Skulle vært en bok der all info et menneske trenger å vite står.

Men jeg prøver, hver dag, å bry meg om de få rundt meg. Stort sett så mislykkes jeg, fordi jeg ikke vet åssen man skal oppføre seg i denne verdenen.

Kjære vanilje.

Jeg vet heller ikke så mye om hvordan man skal være i denne verdenen. Og synes det er svært vanskelig og skremmende, siden jeg nå har måttet begynne slik på nytt. Føler sterkt at jeg ikke vet hvordan man oppfører seg, sosiale koder og alt slikt. Vet ikke hvor grensene mine går. Hva som er vanlig. Og føler at det livet jeg har levd gjør meg så annerledes. Jeg har som du brukt all denne tiden og energien på ting som andre ikke vet noe om. Og det innebærer at jeg ikke har brukt tid og energi på det andre har brukt sin på. Det er vanskelig å leve med akkurat det.Det er som om jeg ikke har levd i denne verdenen. Og det er så hardt å begynne å gjøre det nå.

Men kanskje det ikke er så farlig? Kanskje det ikke gjør så mye om vi er litt rar? Ikke sikkert vi er det heller. Problemet vårt er vel at vi ikke helt vet. Vet hva som er normalt og akseptabelt. Innerst inne i oss har vi noen instinkter tror jeg. Og jeg har i det siste halve året begynt å følge dem. Kanskje er jeg litt rar, men jeg har et mer aktivt liv enn noen gang. Folk liker mennesker som er litt merkelige også) Jeg vet at jeg gjør det. Jeg liker folk som er annerledes, originale, genuine. Ekte. Interessante. Og det er faktisk mennesker der ute som setter stor pris på den erfaringen slike som oss har med seg. Den er så dyrekjøpt. Mye annet kan alle lære seg, men det du har med deg er noe som ikke så mange mennesker kan få tilgang til. Og du kan bruke det til noe godt. Du gjør det allerede her inne.

[vanilje]

Kjære vanilje.

Jeg vet heller ikke så mye om hvordan man skal være i denne verdenen. Og synes det er svært vanskelig og skremmende, siden jeg nå har måttet begynne slik på nytt. Føler sterkt at jeg ikke vet hvordan man oppfører seg, sosiale koder og alt slikt. Vet ikke hvor grensene mine går. Hva som er vanlig. Og føler at det livet jeg har levd gjør meg så annerledes. Jeg har som du brukt all denne tiden og energien på ting som andre ikke vet noe om. Og det innebærer at jeg ikke har brukt tid og energi på det andre har brukt sin på. Det er vanskelig å leve med akkurat det.Det er som om jeg ikke har levd i denne verdenen. Og det er så hardt å begynne å gjøre det nå.

Men kanskje det ikke er så farlig? Kanskje det ikke gjør så mye om vi er litt rar? Ikke sikkert vi er det heller. Problemet vårt er vel at vi ikke helt vet. Vet hva som er normalt og akseptabelt. Innerst inne i oss har vi noen instinkter tror jeg. Og jeg har i det siste halve året begynt å følge dem. Kanskje er jeg litt rar, men jeg har et mer aktivt liv enn noen gang. Folk liker mennesker som er litt merkelige også) Jeg vet at jeg gjør det. Jeg liker folk som er annerledes, originale, genuine. Ekte. Interessante. Og det er faktisk mennesker der ute som setter stor pris på den erfaringen slike som oss har med seg. Den er så dyrekjøpt. Mye annet kan alle lære seg, men det du har med deg er noe som ikke så mange mennesker kan få tilgang til. Og du kan bruke det til noe godt. Du gjør det allerede her inne.

Du har helt rett.

Jeg aner ikke hvordan folk ser på meg, eller hvordan min oppførsel virker på andre. Jeg tror jeg litt for lett føyer meg andre fordi jeg ikke vil bli oppfattet som sær eller vanskelig.

Også hukommelsen da...en tidligere klassekamerat holder på å klikke når jeg ikke husker noen av de vi har gått på skole med. Alt er tomt, husker ingenting.

[vanilje]

Du mislykkes ikke her! Men vil ikke krangle om d her!

klissvåt og svett ekkel nettklem ;-)

hehe, regner det??

Nei du har rett, vi kan krangle om det en annen gang

[Gjest Happiness]

Du har helt rett.

Jeg aner ikke hvordan folk ser på meg, eller hvordan min oppførsel virker på andre. Jeg tror jeg litt for lett føyer meg andre fordi jeg ikke vil bli oppfattet som sær eller vanskelig.

Også hukommelsen da...en tidligere klassekamerat holder på å klikke når jeg ikke husker noen av de vi har gått på skole med. Alt er tomt, husker ingenting.

Jeg husker heller ikke mye fra barndommen. Selv om jeg egntlig ikke hadde det sååå traumatisk. Uansett må energien min ha gått til bestemte ting den trengte å sysselsette seg med. Jeg husker ofte ikke mennesker jeg har gått på skole med i ni år. Har opplevd mang en pinlig stund rundt dette.

Jeg har gått for den varianten å være ærlig på at jeg ikke vet hva som er normalt. Man finner ut veldig mye underveis ved spørring og korrigering. Og da tenker jeg ikke på å korrigere seg etter omgivelsene til enhver tid. Men finne ut hvordan andre opplever og tenker gjennom å spørre, og korrigere i en blanding av deres tilbakemelding og en magefølelse på hvor mine grenser og lyster går. Vet ikke om det gav mening.

Jeg tror for å være helt ærlig at jeg er mer sjarmerende nå, merkelig og rar som jeg sikkert er, enn den skyggen jeg har fremstått som i lange tider, av frykt for å være merkelig.(Veldig skummelt og si, som du sikkert forstår bedre enn de fleste.) Å være merkelig, hvis vi er det da, er slett ikke det verste en kan være. Jeg har kommet frem til at folk rundt meg også er temmelig forskjellige og litt merkelige. Og hvem bestemmer hva og hvordan det er best å være.

[vanilje]

Jeg husker heller ikke mye fra barndommen. Selv om jeg egntlig ikke hadde det sååå traumatisk. Uansett må energien min ha gått til bestemte ting den trengte å sysselsette seg med. Jeg husker ofte ikke mennesker jeg har gått på skole med i ni år. Har opplevd mang en pinlig stund rundt dette.

Jeg har gått for den varianten å være ærlig på at jeg ikke vet hva som er normalt. Man finner ut veldig mye underveis ved spørring og korrigering. Og da tenker jeg ikke på å korrigere seg etter omgivelsene til enhver tid. Men finne ut hvordan andre opplever og tenker gjennom å spørre, og korrigere i en blanding av deres tilbakemelding og en magefølelse på hvor mine grenser og lyster går. Vet ikke om det gav mening.

Jeg tror for å være helt ærlig at jeg er mer sjarmerende nå, merkelig og rar som jeg sikkert er, enn den skyggen jeg har fremstått som i lange tider, av frykt for å være merkelig.(Veldig skummelt og si, som du sikkert forstår bedre enn de fleste.) Å være merkelig, hvis vi er det da, er slett ikke det verste en kan være. Jeg har kommet frem til at folk rundt meg også er temmelig forskjellige og litt merkelige. Og hvem bestemmer hva og hvordan det er best å være.

Jeg har prøvd på det å spørre om hvordan folk oppfatter meg, men oftest skjønner ikke folk problemstillinga.

Det jeg vet er at jeg har en utrolig sær form for humor og at jeg virkelig kan være spydig. Men er jo klar over det, men det skaper mange misforståelser.

Vet ikke, har vel noe med å ha et desperat ønske om å være såkalt normal. Ja, med noen særegenheter, men ikke så mange at folk skygger unna.

[Gjest Happiness]

Jeg har prøvd på det å spørre om hvordan folk oppfatter meg, men oftest skjønner ikke folk problemstillinga.

Det jeg vet er at jeg har en utrolig sær form for humor og at jeg virkelig kan være spydig. Men er jo klar over det, men det skaper mange misforståelser.

Vet ikke, har vel noe med å ha et desperat ønske om å være såkalt normal. Ja, med noen særegenheter, men ikke så mange at folk skygger unna.

Å være normal er egentlig å godta at en er en original. Da er en mest normal. Ikke lett i praksis alltid.

Jeg prøver å unngå store spørsmål om hvordan folk oppfatter meg. Jeg vet forsåvidt noe om det sånn i det store og hele. Jeg vet jeg ofte fremstår på en annen måte enn det jeg føler inne i meg. Man kan ikke se min dårlige selvfølelse på utsiden visstnok. Men jeg prøver å spørre om ting som går på relasjoner med andre. Om det og det er greit å gjøre. Hva de synes om ulike ting, ikke meg i min helhet.

Det er så skummelt å skulle bygge opp et nytt nettverk. Det skumleste jeg har gjort noensinne. Hardt arbeid på alle måter. Men det går faktisk an.

Mennesker man møter er potensielle venner. Det prøver jeg å minne meg selv om. At de kan være noe annet vet jeg godt, men prøver ikke ha fokus på det.

Vi har lov å være tydelige. Uenige med andre. Det også er skummelt. Det er mange i verden som har det slik som oss. Er usikre og redde.

Jeg fikk melding fra ei jente som var med på et "prosjekt" jeg var med på etter jul. Jeg har ikke møtt henne siden. Lurte på om jeg ville være med på middag og konsert på lørdag. Jeg har takket ja, men er egentlig ganske redd. Det er så uvant for meg å gjøre slikt. Jeg kjenner ikke henne noe særlig eller de andre som er med. Kommer helt sikkert til å føle meg klønete, men må bare hoppe i det. Må bare prøve, skal jeg komme meg ut fra denne boblen jeg har levd i.

[goliane]

Jeg har prøvd på det å spørre om hvordan folk oppfatter meg, men oftest skjønner ikke folk problemstillinga.

Det jeg vet er at jeg har en utrolig sær form for humor og at jeg virkelig kan være spydig. Men er jo klar over det, men det skaper mange misforståelser.

Vet ikke, har vel noe med å ha et desperat ønske om å være såkalt normal. Ja, med noen særegenheter, men ikke så mange at folk skygger unna.

Hei

Hva er det egentlig å være normal?

Er det ikke bra at vi er forskjellige?

Det ville være kjedelig hvis alle var like!

For meg er du ei trivelig jente (ung dame), en god venn og samtalepartner og et omsorgsfullt medmenneske. Du er dessuten en super katte"mamma".

Ved siden av PC'n min ligger Tara pusekatt og sover i en rosemalt skål.

Hun og sønnen Basse hilser til deg og dine firbeinte små.