er dette en vanlig form for spiseforstyrrelse?

[Gjest sultekunstneren]

Jeg har slitt mye med mat. Men for meg så fungerte sulten som en slags rus. Det handlet ikke så mye om å bli tynn, men å kunne ha kontroll over maten. Når jeg sultet meg så følte jeg at jeg levde. Det var en måte å koble ut alle vonde følelser.

Jeg gjør ikke dette lenger, men ofte savner jeg følelsen av den rusen jeg fikk når jeg sultet meg.

Er denne typen spiseforstyrrelse typisk?

[rose23]

Som jeg kunne ha sagt det selv! Jeg har diagnosen uspesifisert spiseforstyrrelse...

[Gjest sultekunstneren]

Som jeg kunne ha sagt det selv! Jeg har diagnosen uspesifisert spiseforstyrrelse...

Jeg føler ikke at jeg har så mye felles med andre som har anoreksi og spiseforstyrrelser. For dem har fokuset vært å bli tynn, for meg var det å ha kontroll ved å sulte meg. og sulfølelsen var det som drev meg. Jeg følte en mestringsfølelse og følte meg suveren når jeg klarte å sulte meg.

[rose23]

Jeg føler ikke at jeg har så mye felles med andre som har anoreksi og spiseforstyrrelser. For dem har fokuset vært å bli tynn, for meg var det å ha kontroll ved å sulte meg. og sulfølelsen var det som drev meg. Jeg følte en mestringsfølelse og følte meg suveren når jeg klarte å sulte meg.

Det samme gjorde jeg. Følte meg overlegen og som en "superwomen" som kunne være i full jobb selv om jeg ikke hadde spist en smule på to måneder. Skal ganske sterke krefter (og idioti) til å sulte seg så sterkt, men sulten ble en slags rus. Jeg var heller ikke så opptatt av hvordan kroppen min så ut. Ble egentlig mer redd når jeg så hvor tynn jeg var blitt. Til slutt ble jeg innlagt på psykiatrisk. Der var det snakk om å sende meg til en spesialsykehus for spiseforstyrrede, men det var problematisk fordi jeg var ikke typisk anorektiker. Når jeg først spiste kunne jeg like gjerne spise en muffins eller potegull. Kaloriene gav jeg blaffen i, var heller mengden mat som styrte meg.

[frosken]

Jeg føler ikke at jeg har så mye felles med andre som har anoreksi og spiseforstyrrelser. For dem har fokuset vært å bli tynn, for meg var det å ha kontroll ved å sulte meg. og sulfølelsen var det som drev meg. Jeg følte en mestringsfølelse og følte meg suveren når jeg klarte å sulte meg.

Jeg har hørt flere med anoreksi beskrive kjernen i problematikken nettopp på denne måten, så jeg tror det er relativt vanlig.

[Gjest Psyk av alt]

Ja, det er jo angstfordrivende (??), mener ....angst dempende å sulte seg. Dermed en følelse av aufori.

[Gjest balansekunstneren]

Jeg har hørt flere med anoreksi beskrive kjernen i problematikken nettopp på denne måten, så jeg tror det er relativt vanlig.

Mennesker som utvikler anoreksi: er det først og fremst kroppsbildet som fører til at de sulter seg og utvikler sykdommen

Eller har det ingenting med kroppsbildet å gjøre, de sulter seg for å få en rus?

Hva er vanligst blant anorektikere?

[frosken]

Mennesker som utvikler anoreksi: er det først og fremst kroppsbildet som fører til at de sulter seg og utvikler sykdommen

Eller har det ingenting med kroppsbildet å gjøre, de sulter seg for å få en rus?

Hva er vanligst blant anorektikere?

Vet ikke hva som er vanligst, men har kjent en del anorektikere og for dem har den særegne følelsen forbundet med å sulte seg vært helt sentral.

[Gjest balansekunstneren]

Vet ikke hva som er vanligst, men har kjent en del anorektikere og for dem har den særegne følelsen forbundet med å sulte seg vært helt sentral.

Du kan sikkert ha rett i det. Men prater jeg med andre anorektikere så opplever jeg at motivasjonen deres er å bli tynn, at de er villige til å dø for det. Jeg opplever at det er deres kroppsbilde som er/var årsaken til deres anoreksi. Sulten kan også være en pådriver, en rus som de vil dra nytte av. Jeg har ennå ikke møtt noen anorektikere som startet med sulte seg pga rusen de fikk, og hvor rusen var sentralt, og ikke kroppsbildet.

Men jeg har kanskje ikke møtt dem ennå?