Upassende følelser

[Gjest mr. XYZ]

Jeg har visst følelser for min psykoterapeut jeg.

Lurer på om jeg skal fortsette eller ikke. Jeg får hele tiden så lyst til å flørte med henne, og det er ikke bare bare å late som man er uanfektet...

Når jeg drar fra en time blir jeg så trist... går hele tiden mellom hver time og tenker på hvor fint det skal bli å se henne igjen.

Det er utrolig godt å snakke med henne...

Æsj altså! Det er ÅR siden jeg sist var forelsket. Og jeg merker at jeg er på glid nå!

Hvorfor måtte det være akkurat henne.

[Gjest kaffedama]

Du burde absolutt ta dette opp med psykoterapeuten din.

Og du burde ikke gå dit "bare" for å treffe henne pga forelskelse. Forøvrig har jeg lest (skjønnlitteratur, så jeg vet ikke om det er hold i det...) at det er ganske mange som blir forelsket i terapeuten sin, og at det da ofte handler om helt andre ting.

Men du burde ta det opp med henne. Absolutt.

[Gjest mr. XYZ]

Du burde absolutt ta dette opp med psykoterapeuten din.

Og du burde ikke gå dit "bare" for å treffe henne pga forelskelse. Forøvrig har jeg lest (skjønnlitteratur, så jeg vet ikke om det er hold i det...) at det er ganske mange som blir forelsket i terapeuten sin, og at det da ofte handler om helt andre ting.

Men du burde ta det opp med henne. Absolutt.

Jeg er veldig redd for hva som skjer om jeg forteller det.

Det er ikke "bare" pga at jeg liker henne at jeg går dit. Men det er nok det som gjør at jeg savner det...

Hun kommer sikkert til å be meg finne en annen terapeut om jeg sier dette. Så sett at man vet at dette vil skje, så er det best å ikke fortelle noe.

Jeg er på ingen måte "fornøyd" med å ha et slikt forhold til kjærlighet. Men jeg bare... selv om det på ingen måte hadde vært for å undersøke hva hun føler, så vil det jo føles som et stort nederlag om hun sier hun ikke kan være behandleren min lenger.

[Gjest kaffedama]

Jeg er veldig redd for hva som skjer om jeg forteller det.

Det er ikke "bare" pga at jeg liker henne at jeg går dit. Men det er nok det som gjør at jeg savner det...

Hun kommer sikkert til å be meg finne en annen terapeut om jeg sier dette. Så sett at man vet at dette vil skje, så er det best å ikke fortelle noe.

Jeg er på ingen måte "fornøyd" med å ha et slikt forhold til kjærlighet. Men jeg bare... selv om det på ingen måte hadde vært for å undersøke hva hun føler, så vil det jo føles som et stort nederlag om hun sier hun ikke kan være behandleren min lenger.

Hei :-) Jeg skjønner at du er redd for hva som vil skje, det ville jeg også vært. Det er sterke følelser, forelskelse, og det gjør det jo så vanskelig å "ikke" skulle ha dem, eller "gjøre noe" med ting.

Uansett, så spørs det 1) Hvor mye nytte du har av terapien og 2) Hva som skyldes hva her. Dette er en person du har åpnet deg for, som har tatt imot det du har hatt, møtt deg på en god måte. I tillegg er hun kvinne og du mann. Det ligger godt tilrette for at slike følelser kan komme.

Man kan savne terapen selv om man ikke er forelsket, jeg savner absolutt terapien når jeg får en time uken, da "kjenner" jeg at det er for lite (pr i dag)... det trenger ikke være forelskelsen det altså. Problemet er bare at man må finne ut av hva som er hva, og det kan man ikke gjøre ved å la være å si noe.

Jeg skjønner at det er et stort nederlag. Det er ikke sikkert at det blir utfallet heller. Det kan du ikke vite, kanskje finner dere ut av det, kanskje ikke. Uansett er det ingen heldig situasjon slik som det er i dag. Du har ingen grunn til å skjemmes over å "ha et slikt forhold til kjærlighet". Det er jo ingen skam å bli forelsket! :-) tvert imot betyr det jo at man fungerer normalt! Hvem man blir forelsket i kan man ikke helt styre tror jeg, så skjemmes for dette? Nei det synes jeg ikke du skal.

En annen sak er at det går utover terapien, og det er noe man bør ta opp i en terapisituasjon, uansett utfall. Det er jo ikke et nederlag i forma av at hun ikke liker deg, det gjør hun jo sannsynligvis, man blir jo ikke ofte forelsket i folk som ikke liker deg, men hun er terapeut. Da er det ikke en riktig relasjon. :-)

[Gjest mr. XYZ]

Hei :-) Jeg skjønner at du er redd for hva som vil skje, det ville jeg også vært. Det er sterke følelser, forelskelse, og det gjør det jo så vanskelig å "ikke" skulle ha dem, eller "gjøre noe" med ting.

Uansett, så spørs det 1) Hvor mye nytte du har av terapien og 2) Hva som skyldes hva her. Dette er en person du har åpnet deg for, som har tatt imot det du har hatt, møtt deg på en god måte. I tillegg er hun kvinne og du mann. Det ligger godt tilrette for at slike følelser kan komme.

Man kan savne terapen selv om man ikke er forelsket, jeg savner absolutt terapien når jeg får en time uken, da "kjenner" jeg at det er for lite (pr i dag)... det trenger ikke være forelskelsen det altså. Problemet er bare at man må finne ut av hva som er hva, og det kan man ikke gjøre ved å la være å si noe.

Jeg skjønner at det er et stort nederlag. Det er ikke sikkert at det blir utfallet heller. Det kan du ikke vite, kanskje finner dere ut av det, kanskje ikke. Uansett er det ingen heldig situasjon slik som det er i dag. Du har ingen grunn til å skjemmes over å "ha et slikt forhold til kjærlighet". Det er jo ingen skam å bli forelsket! :-) tvert imot betyr det jo at man fungerer normalt! Hvem man blir forelsket i kan man ikke helt styre tror jeg, så skjemmes for dette? Nei det synes jeg ikke du skal.

En annen sak er at det går utover terapien, og det er noe man bør ta opp i en terapisituasjon, uansett utfall. Det er jo ikke et nederlag i forma av at hun ikke liker deg, det gjør hun jo sannsynligvis, man blir jo ikke ofte forelsket i folk som ikke liker deg, men hun er terapeut. Da er det ikke en riktig relasjon. :-)

Tror du det går ut over terapien da? Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle det... jeg har det jo fint når jeg er hos henne... jeg er jo ikke nervøs i det hele tatt, jeg skjønner meget godt at det ikke kan "føre til noe"...

Jeg drømmer ikke engang om at det skal føre til noe, det er så fjernt for meg... jeg vet liksom ikke hva jeg vil, alt er liksom så bra å sitte hos henne å prate... jeg kunne liksom tenke meg å utvide samtalen til kanskje 5 timer... og kanskje annenhver dag... men jeg vet at det ikke går... noe annet har jeg egentlig ikke lyst til... jeg er overbevist om at om jeg ble kjent med henne som privatperson, så ville hun fremstå som en helt annen person, og jeg ville miste følelsene mine for henne...

Det er MINE følelser jeg er blitt glade i (igjen). De har blusset opp, og jeg syns det er helt herlig... det er trist å gå å savne, men det er liksom en del av pakka...

Det jeg egentlig vil er vel å treffe noen som kan få meg til å føle det samme, på en normal måte! Og under forhold hvor det faktisk er mulig å utvikle det...

Jeg bør kanskje si akkurat dette. Nå er det jo ikke så "farlig" lenger. Jeg er glad jeg valgte å skrive på dette forumet, for jeg hadde ikke funnet ut av dette ellers... om jeg er sikker på at jeg ikke er "ute etter henne", så vil nok hun også være det.

Da går det sikkert bra...

[Gjest kaffedama]

Tror du det går ut over terapien da? Jeg skjønner ikke helt hvorfor det skulle det... jeg har det jo fint når jeg er hos henne... jeg er jo ikke nervøs i det hele tatt, jeg skjønner meget godt at det ikke kan "føre til noe"...

Jeg drømmer ikke engang om at det skal føre til noe, det er så fjernt for meg... jeg vet liksom ikke hva jeg vil, alt er liksom så bra å sitte hos henne å prate... jeg kunne liksom tenke meg å utvide samtalen til kanskje 5 timer... og kanskje annenhver dag... men jeg vet at det ikke går... noe annet har jeg egentlig ikke lyst til... jeg er overbevist om at om jeg ble kjent med henne som privatperson, så ville hun fremstå som en helt annen person, og jeg ville miste følelsene mine for henne...

Det er MINE følelser jeg er blitt glade i (igjen). De har blusset opp, og jeg syns det er helt herlig... det er trist å gå å savne, men det er liksom en del av pakka...

Det jeg egentlig vil er vel å treffe noen som kan få meg til å føle det samme, på en normal måte! Og under forhold hvor det faktisk er mulig å utvikle det...

Jeg bør kanskje si akkurat dette. Nå er det jo ikke så "farlig" lenger. Jeg er glad jeg valgte å skrive på dette forumet, for jeg hadde ikke funnet ut av dette ellers... om jeg er sikker på at jeg ikke er "ute etter henne", så vil nok hun også være det.

Da går det sikkert bra...

Ja :-)

Bra du fannt ut av det. Lykke til