Ensomhet og selvmedlidenhet

[Gjest WhiteFang]

Jeg føler meg enormt ensom. Jeg har ingen venner, ingen å snakke med, ingen å gjøre noe med, ingen å spise med, og ingen å bare være med.

Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor.

Går i butikker flere ganger per dag. Ikke fordi jeg handler så mye, men for å se mennesker... være rundt de...

Men det er egentlig ikke noe særlig det heller... blir deprimert av det...

Føler at de ser på meg som "noe katta har dratt inn"...

Det er jo ikke verdens undergang å ha det slik av og til. Alle vil sikkert oppleve lignende ting. Men jeg ser intet håp for at dette skal forandre seg.

Tvert imot ser jeg for meg at det bare blir verre og verre. Jeg kommer aldri til å få noen venner igjen, jeg kommer aldri til å oppleve kjærlighet.

Mange år har gått, ingenting har forandret seg.

Syns alle ser så lykkelige ut. Jeg tror de er det. Det er fordi de er bedre mennesker enn meg. Det lønner seg ikke å være et dårlig menneske.

Jaja... jeg måtte bare skrive litt av dette. Hva jeg føler. Jeg skulle ønske noen kunne likt meg. Elske meg.

[serenity777]

Jeg pleide også å være en ensom ulv. Helt fra tenårene til noen og tjue. Det er vanskelig å komme inn i det sosiale dersom man har vært uten noen år. Kan råde deg til selvhjelpsgrupper, osv. Dessuten er du sikkert mye bedre og mere attraktiv enn du tror. Folk som er motbydelige, er etter min erfaring ikke klar over det selv, Hehe.

[Carwing]

Har du forsøkt å treffe folk på møte steder på internett? Det er flere av disse. Noen for å finne venner, andre for å finne kjæreste. Er mange som er på jakt etter noen å være sammen med. Sikkert noen som deg også.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Hvor finner en venner?

På arbeid/skole, gjennom felles venner og gjennom fritidsaktiviteter. Har du prøvd dette?