Fortelle slekta?

[Gjest thixo]

Torsdag var det klart for slektstreff. Vi var vel en 40 stk til sammen, de fleste etterkommere av min mormor, altså folk jeg kjenner godt.

Litt bakgrunnsinfo:

Mine fettere og kusiner har hatt empatiske og støttende foreldre, og har følgelig blitt glade og utadvendte. Jeg har ikke vært like heldig, og de har nok tenkt sitt om meg oppigjennom årene når det har stått på som verst. Min mor er "snille tante K." for dem, og det har sikkert virket på dem som om jeg var en bortskjemt sutreunge for alt jeg vet. Mot meg har hun også alltid vært snill i perioder, men ellers skadelig. Jeg sliter enda med dette, og kommer med all sannsynlighet til å gjøre det i årevis. Da jeg fremdeles bodde hjemme og var på mitt mest nedtrykte, var hun den bekymrede mor (helt uten evne til å se sin egen rolle i min tilstand), og var veldig åpen om at jeg gikk til psykolog. Alt jeg husker fra lignende treff i barndommen var at jeg selv satt der med bøyd hode og følte meg mindreverdig og skamfull mens hun lo og hygget seg, eller at jeg gråt og fortvilte ("slo meg vrang"), og minner om hvor vondt det var å være vitne til den gode, konstante omsorgen mine kusiner og fettere fikk fra sine mødre. Jeg har aldri hatt noen mulighet til å vokse og utvikle meg, men like fullt fått bøtter med kritikk og kjeft for det av henne.

Torsdag gikk greit nok, jeg er fremdeles veldig usikker og sky og tar meg selv i å se bort på henne for bekreftende blikk, men hun inkluderte meg og alt gikk fint; jeg turte å være litt frempå og se andre i øynene og andre selvfølgeligheter. (Skulle ikke tro jeg var voksen, jeg høres jo ut som et barn her jeg skriver, men.) Jeg synes i utgangspunktet det er ekkelt å møte slektningene mine; føler hun har utlevert meg til dem og føler meg mindreverdig, selv om jeg vet jeg ikke burde.

På fredag kom de gamle følelsene opp for fullt. Det ble rett og slett utløst av noe så lite som at hun tok den tonen hvor hun begynner å kritisere meg for noe, og så (for ikke å kjefte i andres nærvær) blir iskald og avvisende og sier "det er ikke noe" når jeg spør henne om hva det er, enda jeg vet av erfaring at det alltid er et eller annet når hun begynner sånn. Helst noe overflatisk noe, noe jeg har glemt, noe jeg har gjort feil, og annet som jeg kanskje burde kunne men som jeg ikke kan fordi jeg aldri har hatt noen forutsetning for å lære det. Så, hun satt der og lo og hygget seg, samtidig som hun var iskald mot meg - denne gangen fordi jeg visstnok hadde sovet for lenge i forhold til de andre. Jeg følte meg som et barn igjen, så avvist, at tårene begynte å komme, og det å sitte der blant alle de trygge menneskene som hygger seg med tårer i øynene på den måten var for jævlig (og akk så velkjent), og jeg måtte gå for meg selv og prøve å stoppe det, men hver gang jeg returnerte til de andre kom det opp igjen. Det samme har skjedd hver bidige gang jeg er sammen med mamma på noe, og det føles så håpløst.

(Er dette noe forståelig i det hele tatt?)

Jeg er så lei av å bli sett på som et følelsesmessig vrak, selv om det sikkert er det jeg er?, og orker bare ikke at de nok en gang skal se det, og tenke sitt, og mine tanter og onkler skal prise seg lykkelig over at de ikke fikk vanskelige barn. Lei av å skamme meg og å reagere som en liten unge.

Samtidig vil jeg ikke kutte kontakten med slekta. Jeg har begynt å vurdere hva jeg selv kan gjøre med situasjonen. Bør jeg snakke med noen av dem, fortelle hvordan min opplevelse er, så de kan høre det fra andre enn bare en side, eller vil det være illojalt av meg å utlevere min egen mor til søskenene/niesene/nevøene hennes? Jeg husker konfirmasjonstalen min, da ble det fremhevet at jeg var så heldig som hadde så mange voksne rundt meg, men jeg føler ikke jeg har noe forhold til noen av dem. Er på mange måter også skuffet for at ingen av dem grep inn da jeg var barn. Vet ikke hvordan de ser på saken, og vil for all del ikke bomme fullstendig på en eventuell samtale og bli enda mer skamfull i deres nærvær senere.

Råd?

[vanilje]

Egentlig ikke så mange råd...

Har en ganske liten slekt og en mor som alle synes er helt fantastisk. Jeg satt ofte da jeg var liten og ønsket at jeg hadde tanten min som mor.

Det er kun jeg og søskene mine som vet hvordan moren våres egentlig er. Jeg har sagt litt om det trøblet dette har ført med seg for meg til noen venner og slekt av henne, men de tror meg ikke, eller prøver å bagatellisere. De ser bare hvordan hun virker på utsiden..

Så har ikke noe særlig med råd, men for min egen del har jeg det helt klart mye bedre når jeg ikke har kontakt med moren min. Vet ikke om det er aktuelt for deg, men jeg skjønner deg veldig på hvor slitsomt dette må være for deg.

[isprinsessen]

Jeg tror det hadde vœrt godt for deg selv å ikke lenger se etter godkjenning i din mors øyne. Det skulle hun ha gitt deg for lenge siden! Men nå er det på tide at du finner ut hvem du vil vœre, om du vil akseptere deg for hva du er, til tross for at du ikke har hatt det lett igjennom oppveksten. Alle ønsker vi hadde en skikkelig varm mor som har vœrt der igjennom hele oppveksten og støttet oss når vi trengte det, og en som vi kunne snakke med om alt. Det er veldig få som har det. Og det er heller ikke lett å vœre den moren heller. (ingen unnskyldinger på hennes vegne). I et familieselskap blir man alltid minnet på om sine feil og mangler og vi vil jo så gjerne bli akseptert og elsket at dem. Tingen er den, at det kanskje ikke er så mange i familien din som kjenner deg slik du er. Du har en fasade som du har opprettholdt fordi det var den du ble "tildelt". Hvis du virkelig ønsker at noen i familien din skal kjenne den virkelige deg, er det kanskje lurt å nœrme deg en på din egen alder, eller en som du føler deg litt mer fortrolig med. Det er ikke lurt å buse ut med alt som du har på hjertet med en gang. Fortell litt etter litt.Og fortell det du føler deg ok med at andre får vite.

Det er så rart at man må kle på seg et ansikte og vœre en helt annen i slike sammenhenger og å late som ting er ok. Det er vel litt typisk norsk?

Jeg skulle ønske at vi kunne vœre våre egne venner noen ganger, med det mener jeg at det er så lett å gi seg selv bank fordi vi føler at vi ikke er gode nok i forskjellige sammenhenger. I de fleste tillfeller er vi gode nok. Mer enn gode nok.

Jeg følte meg som en fremmed i familien min, men faktisk fant jeg en god venn i min egen kusine! Og vi kan snakke sammen om ting som ikke bare er fryd og gammen.

Så begynn i det små, en kusine eller fetter. Kanskje får du en god venn du kan dele familie-hemmeligheter med du også.