fuck..fuck..fuck..

[Gjest ferri]

stakk av hjemmenifra for en stund siden, psyk.sykepleier ønsket meg lykke til.

Viste ikke hvor jeg skulle gå, så etter en stund satt jeg meg bare ned utenfor en kirke, genialt påfunn hva, ingen som har gjort det før! håpte og kanskje kunne få sove inne litt, blaff av et håp om og kanskje kunne flytte inn i kirka,l ol

Ut kom en "prest" og pratet med meg og overtalte meg til og reise hjem igjen... så her er jeg, hjem kjære hjem......

men nå vil jeg stikke av igjen. Det er bare en teori om et håp for meg igjen. Vil jeg vite hva som er galt med meg? Er det noe galt med meg, eller er jeg bare dum?

Jeg skulle ønske jeg kunne få litt mere hands-on-hjelp. For jeg klarer jo ikke hjelpe megselv ser det ut som. Melder meg ut etter en stund, hvorfor gjør jeg det? Hvorfor etter en tid gir jeg bare faen og legger meg til og sove?

skulle ønske jeg kunne dra et sted hvor jeg kunne være megselv og ha litt privatliv. for nå blir det bare gata igjen. Jeg er dust som ikke klarer og møte opp til timer.. Det er mange grunner, men er noen av dem gode?

nnei jeg vet ikke hva jeg vil her nå jeg.. jeg vil dø, men er redd for det ukjente. Men om det bare var en knapp jeg skulle trykke på, så kanksje jeg hadde klart det. Jeg vil helst bli reddet, bli lykkelig, klare leve som alle dere andre.. men det kommer aldri til og gå, jeg ser det ikke.. Jeg er bare redd for og dø det er det eneste som stopper meg... Jeg snakker ikke med familien, det hadde vært bedre for dem om jeg ikke var her. Men jeg vet ikke helt jeg vil ikke at noen skal være lei seg. Jeg tror ikke det ville vært så ille for dem om jeg døde. Lettelse kanskje.

Men jeg vil ikke at de skal måtte føle skam over meg. De er så veldig opptatt av hva "naboen" mener.. hvis du følger her.. de er en eldre generasjon, hvor flagget skal være strøket liksom..

nei nå startet jeg og babble som alltid... sweetness follows.. sove nå

[bibben]

Hei ferri! Jeg har savnet deg på dol! Det var faktisk nummeret før jeg etterlyste deg på Interpol! Du har vært ute og vandret skjønner jeg. I kaoset. Jeg har ingen god oppskrift til deg utover det å bruke behandlingsapparatet som er der....for deg. Det er mitt beste råd.

Det er veldig leit å høre at du ikke har det bra. jeg har jo tenkt på deg jevnlig siden du stakk )

Jeg forstår ditt ønske om å få ditt eget, om å bli uavhengig. Det er en viktig del av det å være et voksent menneske, det er et viktig steg mot det å opparbeide selvrespekt.

Du vil gjerne leve som alle oss andre skriver du. Da er det klokt å ta en titt på de menneskene rundt deg som du ønsker å "ligne", og å lære noen grep om hva man gjør for å få realisert noen ønsker.

Jeg håper den psykiatriske sykepleieren du har kontakt med vil hjelpe deg med å åpne dører. Hvis du viser henne den samme interesse du har for å komme opp og ut som du viser oss, er sjansene større for at hun vil guide deg til de rette instanser i systemet. Jeg tenker at en dyktig sosionom vil kunne være til god hjelp.

Vel, jeg har ikke mange gode forslag akkurat nå, og ville i grunnen bare utrykke at jeg har sett at du er tilbake på banen, og at jeg er glad for det.

beste hilsner fra meg )

PS. Et sjakktrekk for å bli som alle andre, er å være våken når alle andre er på beina! Sov godt!!!

[frosken]

Du skriver: "skulle ønske jeg kunne dra et sted hvor jeg kunne være megselv og ha litt privatliv. for nå blir det bare gata igjen. Jeg er dust som ikke klarer og møte opp til timer.. Det er mange grunner, men er noen av dem gode?"

Jeg tenker at ingen av grunnene du måtte ha til å ikke møte opp til timeavtaler er gode nok. Psykepleieren og legen har forsøkt å legge opp til en plan som på sikt kan gi deg uavhengighet og en ok hverdag - ditt bidrag i dette opplegget er å møte opp til avtaler. Så enkelt, men samtidig vanskelig, er det.

Slutt å tulle og bestem deg for å bruke all din energi på å følge opp de avtalene dere gjør. Først når du viser en viss behandlingsmotivasjon kan mere intensiv behandling bli aktuelt å forsøke.

[Gjest Jordbærpiken]

Godt å se deg her igjen.

Jeg lurte på hvor det var blitt av deg, savnet deg her, og så virket det så skummelt når du skrev at du stakk.

Uansett. Det er vanskelig å skulle endre noe man har lært seg til å gjøre når ting er vanskelige. Men for å kunne flytte må man vise at man kan klare det. Det starter med å komme seg til psykepleieren. Ta det derifra. Det kan være vanskelg å forholde seg til verden av og til, heller "forsvinne" og ikke forholde seg til det. Men det går ikke den veien man vil da. Men det er vanskelig, jeg skjønner det.

Det er godt å se deg tilbake. Du minner meg om en jeg kjenner som sliter litt med det samme. Han kommer dit en dag. Og jeg tror også du gjør det :-)

Du virker som en fin gutt ut i fra ting du har skrevet her. :-)

Sov godt! :-)