Langt og destruktivt.

[Gjest Jente31]

Hvorfor kan jeg ikke si det som det er:at jeg er dønn sliten og snart ikke orker mer. Men jeg må jo bare orke. Jeg har ikke noe valg. Jeg er så redd for at det skal få konsekvenser, særlig med tanke på barna?. Er så redd for å syte også. Jeg vil ikke belemre noen. Jeg liker ikke å skrive det her heller. Men jeg gjør det likevle nå. Det får bare briste eller bære.

Jeg føler meg som en dårlig mor. Jeg har vært flink, og flyttet ut fra en som er skadelig. Men er det nok da? Jeg er ikke "til stede" for de. Jeg klarer ikke å føle det jeg burde for de. Jeg klarer ikke å stille opp slik jeg burde. Jeg hører ikke altid hva de sier til meg. Jeg svarer i hytt og pine. Jeg slites i stykker av dårlig samvittighet for dette. Jeg klarer jo ikke engang konsntrere meg om en film sammen med de. Jeg er bare fysisk tilstede. Jeg prøver. Virkelig. Er så lei og sliten av å ha det slik. Det er ikke slik jeg vil ha det. Jeg vil så gjerne være der for de..

Hvorfor kan jeg ikke bare slippe noen inn på meg! Hvorfor skammer jeg meg når jeg skriver dette. Hvorfor er jeg så redd for å "miste" den muligheten her på nettet, ja, at dere skal gå lei av meg osv. Dere har jo vært så gode å ha. Det har føltes så trygt og godt. Jeg har hele tiden forsøkt å begrense denne bruken. Også søkt hjelp i RL, så dere skulle slippe å høre mer fra meg. Dere har tatt meg på alvor. Det er det jeg har trengt.

Det har føltes så dumtå ha så mange tanker og problemer. Jeg vill jo heller ikke syte/klage. Mine problemer er jo bare bagateller. Tenker på de som _virkelig_ sliter. Jeg forsøker å gi ros/positive tilbakemeldinger så det ikke blir bare negativt. Men det føles så dumt i ettertid. For jeg er ikke ute etter oppmerkesomhet. Jeg trenger bare å bli tatt på alvor tror jeg. Jeg føler meg som en jente, og jeg vil vokse. Men jeg har jo vokst da. Mye også, ved hjelp av dere.

Det er så mye som skal ut. tror jeg. Når jeg først når tak i det. Som nå. Det er så rart. Det er som om jeg bare kaster opp nå. Mye gørr som plutselig bare kommer ut. Mye innesteng t gørr sikkert.

Jeg kommer sikkert til å angre meg om jeg sender dette. Jeg er heller ikke "flink pike" nå. Jeg er destruktiv. Veldig destruktiv. Det er vel ikke slik dere kjenner meg?!. Og, - hvor bra er det egentlig å blottlegge sjelen sin på nettet på denne måten? Jeg får bare ta konsekvensen av dette. Jeg klarer ikke bære på det mer. Jeg kommer sikkert til å være flau i morgen. Men det er vel slik det skal være, også i en terapi, for å komme videre.

Hva er egentlig meningen med livet? Jeg prøver og prøver og prøver å glede meg over det. Men. Det er vanskelig. Det handler bare om å komme seg gjennom dagen og gjøre det beste ut av det. Jeg er lei. Lei av å hangle. Lei av tankekaoset. Det er aldri stilt der oppe. Lei av å løse konflikter. Lei av å måtte skamme meg over alt. Usikkerheten som tar livet av meg. Smertene.

Det er så hyggelig at folk snakker til meg, bl.a i jobben. Men jeg aner ikke hva jeg skal svare tilbake. Jeg føler meg så teit. Så verdiløs. Hva ser egentlig folk i meg liksom. Jeg er mye bedre på det å smile. Ikke si noe. DA slipper folk å høre hvor dum jeg er. Jeg blir iallefall likt på den måten. Det er slik folk kjenner meg.

Jeg jobber i butikk. Er under opplæring og jeg har _så_ lyst til å stå i kassen, ekspedere og prate med kunder. JEg får lov om jeg vil. Men jeg klarer ikkke. Jeg føler meg så teit. Så dum og rar. Vet jo ikke hva jeg skal si!! Jeg takler mye bedre å være på lageret, selv om ryggen nakke og skuldre gjør vondt. Jeg liker det, fordi dette er noe jeg mestrer.

Jeg prøver å være positiv. Jeg prøver å lete etter ting som gjør livet verdt å leve. Men jeg er også sliten, både fysisk og psykisk. Mitt hode er et eneste stort kaos. Det er et under om jeg klarer å føre en samtale uten å dette ut. Jeg har så lyst til å hjelpe og engasjere meg i andre/andre ting. Men jeg klarer ikke. Hodet er for slitent/fullt, vært det lenge nå. Jeg orker ikke dette "spillet" mer. - Om positive meg. Om jeg virkelig skulle vært meg selv i RL, ville jeg neppe smilt i hele tatt. Det hadde vært godt å slippe det. Men da ville jeg vel blitt avvist..

Jeg er bitter. Bitter på pappan min som ødela så mye for meg. Som gjorde det så jeg gikk glipp av så mye. Jeg blir kvalm av den "stakkarslige" mannen. Han som gjorde så grusomme ting mot mamma. Han som tvang henne med på trekant, og som voldtok henne mens jeg også lå sammen med dem. Han som går i dametruser og bind, og som sikkert tenner på det. Han tror virkelig at han er guds gave til alle kvinnene. Å gud så ekkel han er. Samtidig synes jeg av og til synd på han. Han er jo psyk. Men jeg takler det. Trpr jeg. Jeg holder bare avstand.

Sorry langt og kaotisk innlegg men godt å bare få det ut. Ikke kjeft på meg nå, iallefall (

[frosken]

Et veldig kort svar fra meg ; Rom ble ikke bygget på en dag!

Bruk dol, bruk psykepleieren i den grad hun er tilgjengelig, bruk venner, håp på en ryddig utredning på dps etterhvert, vær ærlig og tydelig på bup (be om samtaler uten datteren din tilstede), og gled deg over at du faktisk er i ferd med å begynne å jobbe igjen :-)

[Gjest xbellax]

Bare en liten kommentar. / Du må slutte å unnskylde deg. Du må slutte å unnskylde at du har det vanskelig.

Du HAR det vanskelig, det er det som er fakta. Dersom du klarer å få noe positivt og nyttig ut av å bruke denne nettsiden er det flott, men ikke unnskyld deg. Ditt liv er for tiden et helvete og de fleste har ikke problemer med å forstå at du sliter. Så, godta det, at akkurat nå har du det vondt, og jobb med nebb og klør for å snu dette.

Og ang det med å ekspedere kunder, vet du, jeg tror du kunne gjort en helvetes god jobb der, jeg tror du er flink med mennesker på den måten der.

[Gjest kvinne 46]

Eg er glad for at du blåser ut. Eg er glad for at du er sint på dette som held deg fanga. Eg har hatt vondt av det du har opplevd i det siste med "avvisning" frå psykepleier. Og ikkje minst å bli lovt jobb, og så viser det seg at den er opptatt. Eg hadde reagert som deg.

Eg klikka her i dag, eg også - på alt rotet. Ungane og mannen heiv seg rundt og rydda; "berre sett deg ned og kvil du mamma", sa minstejenta.

[Gjest twin1]

Hei! Du har det tungt nå. Jeg måtte bare svare deg, fordi jeg kjenner meg så godt igjen ifra tiden før jeg ble innlagt for første gang. Jeg gikk også og smilte til alle, holdt ut, måtte være sterk, kunne ikke vise hvordan jeg hadde det osv.

Nå har jeg gått i terapi i ca 5 år og det er først nå at jeg kjenner smilet kommer ifra hjertet når jeg møter andre mennesker. Før var det noe jeg bare gjorde for å "skjule meg." Ingen måtte "se" inn i meg og hvordan det egentlig sto til. Trodde hele verden ville rase sammen hvis jeg viste mitt sanne jeg. Til slutt raste min verden sammen likevel. Det ble rett og slett for mye press, stress, som du skriver: Tankekaos.

Jeg har hatt god hjelp siden jeg første gang ble innlagt på psyk. Noe som også har hjulpet meg mye er å skrive. Skrive alt som raser i hodet der og da. Så har jeg latt det ligge ei stund, lest det en gang og så brent det i ovnen. Jeg husker jeg satt å så på at jeg brente opp den og den historien. Ble liksom ferdig med den da, ihvertfall for ei stund.

En annen ting, for meg, er at jeg har vært veldig deprimert i disse årene (det ser jeg nå). Jeg tror at når man er deprimert, så er det lett at alt som er galt kommer, fortid som nåtid blir mye verre. Så for meg hjalp det helt klart da jeg fikk lamictal, den fikk meg ut av depresjonen, og nå som jeg føler meg ganske frisk, plager ikke fortiden meg heller ikke så mye lenger. Jeg bryr mere F.......Har også sluttet med medisiner pga bivirkninger hele tiden, "time will show" hvordan dette skal gå!

Som frosken sier så tar det tid å gå i terapi, du må regne med både opp og nedturer i denne prosessen, men det er som regel "lys i tunnelen". Jeg føler meg som et lite eksempel på dette for tiden. Så stå på videre jente 31. Men tillat deg selv å være sliten nå, kjenn på den følelsen og ikke kjemp imot hele tiden. Kanskje trenger du mye hvile? Personlig har jeg sovet 15 timer i døgnet i disse årene, kunne vel ha sovet hele tiden, var helt utmattet, hadde influensa nesten hver dag i 5 år og det er slitsomt. Nå er jeg som sagt mye bedre og det er herlig, slik blir det helt sikkert for deg også igjen, du må våge og tro på det ).

[Gjest Blåbærpiken]

Fikk vondt av deg nå. Er dette den sviende klumpen du har? Dette er de tingene du kan ha nytte av å jobbe med. Å få roet disse tankene- det kan gjøre at alt det andre- det positive og gode du har større. Den gutsen du viser kan få mer plass.

Jeg synes ikke det er dumt du skriver dette. Jeg synes du er tøff nå, som skriver det du sliter med. Alle tankene, følelsene som er så vanskelige.

Kan du forsøke å formidle dette til psykepleieren og dps?

Er du inne i det vanskelige nå? Det du virkelig sliter med, som du forsøker å holde unna?

Det er rom for begge deler. Både den positive og den negative. Verden er nyanser, verden er begge deler.

Dette kan du få hjelp til.

[Gjest bipolar II-diagnose]

''Jeg vill jo heller ikke syte/klage. Mine problemer er jo bare bagateller. Tenker på de som _virkelig_ sliter.''

Sånn tenkte jeg også før. "Tenk på de som -virkelig- sliter." Hvorfor skal deres problemer være viktigere enn dine? Dine problemer er jo like mye problemer som deres, bare annerledes. Du fortjener like mye hjelp. Dine problemer er like viktige og vanskelige for deg, som de andres problemer er for dem.

Syting og klaging gjør man over bagateller som at middagen ikke er god eller skoene er for små. Ikke fordi man har blitt mishandlet.

[Gjest Jente31]

Et veldig kort svar fra meg ; Rom ble ikke bygget på en dag!

Bruk dol, bruk psykepleieren i den grad hun er tilgjengelig, bruk venner, håp på en ryddig utredning på dps etterhvert, vær ærlig og tydelig på bup (be om samtaler uten datteren din tilstede), og gled deg over at du faktisk er i ferd med å begynne å jobbe igjen :-)

I know.. TingTarTid. Men jeg måtte bare få ut litt av kaoset. Det var så godt. Og så så godt å ikke bli sett ned på av den grunn.

Tror faktisk jeg har kommet et steg videre med dette.. Jeg må mao legge igjen maska hjemme når jeg er hos psykepleieren. Jeg har vel ikke helt klart det tenker jeg. Takk for at du hørte på

[Gjest Jente31]

Bare en liten kommentar. / Du må slutte å unnskylde deg. Du må slutte å unnskylde at du har det vanskelig.

Du HAR det vanskelig, det er det som er fakta. Dersom du klarer å få noe positivt og nyttig ut av å bruke denne nettsiden er det flott, men ikke unnskyld deg. Ditt liv er for tiden et helvete og de fleste har ikke problemer med å forstå at du sliter. Så, godta det, at akkurat nå har du det vondt, og jobb med nebb og klør for å snu dette.

Og ang det med å ekspedere kunder, vet du, jeg tror du kunne gjort en helvetes god jobb der, jeg tror du er flink med mennesker på den måten der.

"Og ang det med å ekspedere kunder, vet du, jeg tror du kunne gjort en helvetes god jobb der, jeg tror du er flink med mennesker på den måten der"

Ble litt nysjerrig på hvorfor du tror det.. er det fordi jeg er så flink til å holde maska eller noe sånt?

Nhd har også sagt jeg må slutte å unnskylde meg. Jeg har vel ikke helt skjønt hva han mente med det tenker jeg. Men jeg tror jeg forstår det nå. Det har vel noe med selvtilliten å gjøre tenker jeg?

Vel, takk for ditt øre. Det var trykklettende å få ut litt av gørra.

[Gjest Jente31]

Eg er glad for at du blåser ut. Eg er glad for at du er sint på dette som held deg fanga. Eg har hatt vondt av det du har opplevd i det siste med "avvisning" frå psykepleier. Og ikkje minst å bli lovt jobb, og så viser det seg at den er opptatt. Eg hadde reagert som deg.

Eg klikka her i dag, eg også - på alt rotet. Ungane og mannen heiv seg rundt og rydda; "berre sett deg ned og kvil du mamma", sa minstejenta.

"Eg klikka her i dag, eg også - på alt rotet. Ungane og mannen heiv seg rundt og rydda; "berre sett deg ned og kvil du mamma", sa minstejenta".

Så koselig da. Men er det ikke rart. Noen ganger må man bare blåse ut litt for å få de til å reagere. Jeg også gjorde det når jeg fikk nok av at de aldri hjalp til hjemme.

Ja det var skuffende å ikke få den jobben. Jeg ville så gjerne ha den. Jeg var t.o.m på opplæring en dag. Men men sånn er det.

Kansje psykepleieren skjønte at jeg ikke åpnet meg helt. Kansje ville hun ha meg til å skjønne at hun ikke kan hjelpe meg om jeg ikke gjør det. Iallefall fikk det meg til å tenke. Jeg tenkte lenge på akkurat det.

Tusen takk for et godt hjerte og øre )

[Gjest Jente31]

Hei! Du har det tungt nå. Jeg måtte bare svare deg, fordi jeg kjenner meg så godt igjen ifra tiden før jeg ble innlagt for første gang. Jeg gikk også og smilte til alle, holdt ut, måtte være sterk, kunne ikke vise hvordan jeg hadde det osv.

Nå har jeg gått i terapi i ca 5 år og det er først nå at jeg kjenner smilet kommer ifra hjertet når jeg møter andre mennesker. Før var det noe jeg bare gjorde for å "skjule meg." Ingen måtte "se" inn i meg og hvordan det egentlig sto til. Trodde hele verden ville rase sammen hvis jeg viste mitt sanne jeg. Til slutt raste min verden sammen likevel. Det ble rett og slett for mye press, stress, som du skriver: Tankekaos.

Jeg har hatt god hjelp siden jeg første gang ble innlagt på psyk. Noe som også har hjulpet meg mye er å skrive. Skrive alt som raser i hodet der og da. Så har jeg latt det ligge ei stund, lest det en gang og så brent det i ovnen. Jeg husker jeg satt å så på at jeg brente opp den og den historien. Ble liksom ferdig med den da, ihvertfall for ei stund.

En annen ting, for meg, er at jeg har vært veldig deprimert i disse årene (det ser jeg nå). Jeg tror at når man er deprimert, så er det lett at alt som er galt kommer, fortid som nåtid blir mye verre. Så for meg hjalp det helt klart da jeg fikk lamictal, den fikk meg ut av depresjonen, og nå som jeg føler meg ganske frisk, plager ikke fortiden meg heller ikke så mye lenger. Jeg bryr mere F.......Har også sluttet med medisiner pga bivirkninger hele tiden, "time will show" hvordan dette skal gå!

Som frosken sier så tar det tid å gå i terapi, du må regne med både opp og nedturer i denne prosessen, men det er som regel "lys i tunnelen". Jeg føler meg som et lite eksempel på dette for tiden. Så stå på videre jente 31. Men tillat deg selv å være sliten nå, kjenn på den følelsen og ikke kjemp imot hele tiden. Kanskje trenger du mye hvile? Personlig har jeg sovet 15 timer i døgnet i disse årene, kunne vel ha sovet hele tiden, var helt utmattet, hadde influensa nesten hver dag i 5 år og det er slitsomt. Nå er jeg som sagt mye bedre og det er herlig, slik blir det helt sikkert for deg også igjen, du må våge og tro på det ).

Åh, tusen takk for at du delte din erfaring med meg. Det er godt å høre at du har fått det så bra. Det fortjener du jammen meg, ut ifra det du skriver.

Nhd har gitt meg et stort håp om bedring. Dette er noe jeg klamrer meg fast til når jeg møter motbakken slik jeg har gjort; igjen. Jeg er innstilt på at det vil ta tid. Regner med det kan ta noen år. Det har allerede gått et år, og mye har jeg klart på egenhånd. Det har heller ikke vært gjort på en to tre. Noe har jeg brukt lang tid på å skjønne. Jeg har god nytte av å lese tidligere innlegg, og da går det av og til opp et lys for meg. "Det var slik de mente det ja". Så jeg har stor tro på at lyset i tunnelen finnes. Men når man er så sliten (som du nok sikkert har erfart) så kommer de negative tankene uansett. Jeg beskrev litt av disse. Det var godt å få ut. Psykepleiern har ferie, men jeg skal snakke med henne om dette.

Jeg håper også at jeg kan få en stemningstabilerende medisin. Jeg er så lei av opp og ned turer. Men det er godt å høre andres erfaringer, slik den du deler med meg. Det styker dette håpet. Takk )

[Gjest Jente31]

''Jeg vill jo heller ikke syte/klage. Mine problemer er jo bare bagateller. Tenker på de som _virkelig_ sliter.''

Sånn tenkte jeg også før. "Tenk på de som -virkelig- sliter." Hvorfor skal deres problemer være viktigere enn dine? Dine problemer er jo like mye problemer som deres, bare annerledes. Du fortjener like mye hjelp. Dine problemer er like viktige og vanskelige for deg, som de andres problemer er for dem.

Syting og klaging gjør man over bagateller som at middagen ikke er god eller skoene er for små. Ikke fordi man har blitt mishandlet.

Dette har vært noe av mine problemer hele tiden. Jeg skal ikke synes. Jeg har målt meg opp i mot andre. Tenkt at andre er bedre og fortjener så mye bedre enn meg. Jeg forsto ikke engang hvorfor nhd hjalp meg på mail.. Og hvorfor dere har holtdt ut med meg

Men jeg er utrolig takknemlig. Dette har styrket meg. Jeg jobber også med saken i RL:

Jeg har bl.a hatt besøk av to venninner. De har begge vært hos meg en uke. Jeg ble så overrasket over at de ville være så lenge. _Meg_ liksom.. Hvilken glede har de av det, liksom.

Der kommer selvbildet inn.

Jeg har også blitt bedt om å være fadder av en barndomsvenninne. "What" tenkte jeg. Er det mulig. VIl hun ha meg. Jeg ble så glad at du aner ikke.

Men jeg har skjønt at forholdet jeg har levd i, og oppveksten, har gjort noe med meg. Jeg er vel blitt formet til en veldig usikker person, og fått med meg et tonn av dårlig selvtillit. Dessuten har jeg fått mye mer konttakt med folk etter at jeg flyttet ut. Det er som om ingen gadd komme mens jeg var gift.

Jeg er glad det går an å gjøre noe med det. Og jeg er glad det er noen der ute som gidder å høre på, og som kan løfte meg litt opp igjen når det butter så voldsomt imot. Takk:O)

[Gjest Jente31]

Fikk vondt av deg nå. Er dette den sviende klumpen du har? Dette er de tingene du kan ha nytte av å jobbe med. Å få roet disse tankene- det kan gjøre at alt det andre- det positive og gode du har større. Den gutsen du viser kan få mer plass.

Jeg synes ikke det er dumt du skriver dette. Jeg synes du er tøff nå, som skriver det du sliter med. Alle tankene, følelsene som er så vanskelige.

Kan du forsøke å formidle dette til psykepleieren og dps?

Er du inne i det vanskelige nå? Det du virkelig sliter med, som du forsøker å holde unna?

Det er rom for begge deler. Både den positive og den negative. Verden er nyanser, verden er begge deler.

Dette kan du få hjelp til.

Er dette den sviende klumpen du har?

Ja, det er mulig. Iallefall noe av det kansje.

Jeg synes ikke det er dumt du skriver dette. Jeg synes du er tøff nå, som skriver det du sliter med. Alle tankene, følelsene som er så vanskelige.

Ja, jeg bestemte meg for å trykke på send knappen. Jeg leste ikke engang over det først. Jeg lot det innlegget være "usensurert". Det gjorde faktisk godt. Jeg er flau i dag. Det føles som om jeg har vært på fest, drukket og gjort noe dumt. Angst for dette. Men jeg har skjønt at man må ofre for å oppnå en fordel med sånt.

Kan du forsøke å formidle dette til psykepleieren og dps?

Ja, det skal jeg virkelig gjøre. Jeg skal gjøre mitt beste for å legge igjen masken hjemme neste gang jeg skal til henne. Jeg har forresten skrevet et brev til DPS, et brev jeg jobbet med i mange dager for å få med det viktigste. jeg husker ikke hva jeg skrev, men jeg fikk iallefall brev tilbake om at de så jeg hadde det vanskelig, og at de skulle hjelpe meg så snart som mulig.

Er du inne i det vanskelige nå? Det du virkelig sliter med, som du forsøker å holde unna?

Det er godt mulig. Jeg forsøker å holde mye unna. særlig alt hva faren min gjelder. Det er så vanskelig å møte han. For han virker så stakkarslig, så liten og svak. Han er full av angst (klarer ikkke engang sitte i samme sofa som oss). Det er på en måte synd på han. Men jeg vet han baksnakker oss til mamma. Han er utrolig negativ. Og jeg vet at han er utrolig pervers - har bl.a funnet en kontaktannonse, hvor en 19 åring søker etter eldre menn...........

Det er rom for begge deler. Både den positive og den negative. Verden er nyanser, verden er begge deler.

Veldig kloke ord, som jeg skal ta med meg videre. Takk for et godt svar )

[Gjest xbellax]

"Og ang det med å ekspedere kunder, vet du, jeg tror du kunne gjort en helvetes god jobb der, jeg tror du er flink med mennesker på den måten der"

Ble litt nysjerrig på hvorfor du tror det.. er det fordi jeg er så flink til å holde maska eller noe sånt?

Nhd har også sagt jeg må slutte å unnskylde meg. Jeg har vel ikke helt skjønt hva han mente med det tenker jeg. Men jeg tror jeg forstår det nå. Det har vel noe med selvtilliten å gjøre tenker jeg?

Vel, takk for ditt øre. Det var trykklettende å få ut litt av gørra.

Nei, jeg tenkte ikke på masker eller angst i det hele tatt, jeg tenker at finner du en jobb du trives i vil du gjøre ditt ytterste for å gjøre en god jobb. Slik tror jeg du er.

[Gjest Blåbærpiken]

Er dette den sviende klumpen du har?

Ja, det er mulig. Iallefall noe av det kansje.

Jeg synes ikke det er dumt du skriver dette. Jeg synes du er tøff nå, som skriver det du sliter med. Alle tankene, følelsene som er så vanskelige.

Ja, jeg bestemte meg for å trykke på send knappen. Jeg leste ikke engang over det først. Jeg lot det innlegget være "usensurert". Det gjorde faktisk godt. Jeg er flau i dag. Det føles som om jeg har vært på fest, drukket og gjort noe dumt. Angst for dette. Men jeg har skjønt at man må ofre for å oppnå en fordel med sånt.

Kan du forsøke å formidle dette til psykepleieren og dps?

Ja, det skal jeg virkelig gjøre. Jeg skal gjøre mitt beste for å legge igjen masken hjemme neste gang jeg skal til henne. Jeg har forresten skrevet et brev til DPS, et brev jeg jobbet med i mange dager for å få med det viktigste. jeg husker ikke hva jeg skrev, men jeg fikk iallefall brev tilbake om at de så jeg hadde det vanskelig, og at de skulle hjelpe meg så snart som mulig.

Er du inne i det vanskelige nå? Det du virkelig sliter med, som du forsøker å holde unna?

Det er godt mulig. Jeg forsøker å holde mye unna. særlig alt hva faren min gjelder. Det er så vanskelig å møte han. For han virker så stakkarslig, så liten og svak. Han er full av angst (klarer ikkke engang sitte i samme sofa som oss). Det er på en måte synd på han. Men jeg vet han baksnakker oss til mamma. Han er utrolig negativ. Og jeg vet at han er utrolig pervers - har bl.a funnet en kontaktannonse, hvor en 19 åring søker etter eldre menn...........

Det er rom for begge deler. Både den positive og den negative. Verden er nyanser, verden er begge deler.

Veldig kloke ord, som jeg skal ta med meg videre. Takk for et godt svar )

Poenget er at i terapien, så kan man få jobbet med det som enda ikke er så lett å handtere. Det som fungerer, det trenger man jo ikke jobbe med. Og hvis man er helt ærlig på de vanskelige tingene, ja da får man rett behandling for det.

Men man må starte der. Ikke være "flink pike", for da skjønner de ikke hva man sliter med.

Den klumpen har jeg hatt i 6 år, til i fjor. Da forsvannt den mirakuløst nok av seg selv. Jeg fikk en følelse av verdi, jeg er -like mye verdt- som alle andre. Så kom alle følelsene mine, det var en følelsesklump jeg hadde. Midt i brystregionene, den svidde. Av og til stor, av og til liten.

Hvis man tenker at andre er bedre, graderer man menneskeverd, over/under. Ingen er bedre eller dårligere. Alle er vi like mye verdt.

Heldigvis :-)

Du må være ærlig, og hvis du ikke er "med på" det som sies i terapien, bør du også si det, ikke smil og si "ok". Da skapes ingen endring, hvis du ikke kan "stå inne" for det.

Det å bli indre styrt, det er en lang prosess. Ikke så påvirkelig for det utenifra.

Lykke til :-)

[Gjest Jente31]

Poenget er at i terapien, så kan man få jobbet med det som enda ikke er så lett å handtere. Det som fungerer, det trenger man jo ikke jobbe med. Og hvis man er helt ærlig på de vanskelige tingene, ja da får man rett behandling for det.

Men man må starte der. Ikke være "flink pike", for da skjønner de ikke hva man sliter med.

Den klumpen har jeg hatt i 6 år, til i fjor. Da forsvannt den mirakuløst nok av seg selv. Jeg fikk en følelse av verdi, jeg er -like mye verdt- som alle andre. Så kom alle følelsene mine, det var en følelsesklump jeg hadde. Midt i brystregionene, den svidde. Av og til stor, av og til liten.

Hvis man tenker at andre er bedre, graderer man menneskeverd, over/under. Ingen er bedre eller dårligere. Alle er vi like mye verdt.

Heldigvis :-)

Du må være ærlig, og hvis du ikke er "med på" det som sies i terapien, bør du også si det, ikke smil og si "ok". Da skapes ingen endring, hvis du ikke kan "stå inne" for det.

Det å bli indre styrt, det er en lang prosess. Ikke så påvirkelig for det utenifra.

Lykke til :-)

Tusen takk for kjempenyttige ord. Disse skal jeg virkelig ta med meg vider. Jeg har tenkt masse på dette temaet den siste tiden. Jeg skal virkelig jobbe md saken.

Det styrker håpet å se at andre har fått det til. Jeg er så glad på din vegne. Jeg skal klare dette også. Men jeg skal ta tiden til hjelp.. Det er så godt å vite at man kan ventilere her på nettet og at det finnes så mange utrolig flotte mennesker her.

Klem

[Gjest Jente31]

Nei, jeg tenkte ikke på masker eller angst i det hele tatt, jeg tenker at finner du en jobb du trives i vil du gjøre ditt ytterste for å gjøre en god jobb. Slik tror jeg du er.

Tusen takk:-)