Situasjonsbetinget depresjon

[Gjest Mamma07]

Etter å ha levd med en person med det jeg vil beskrive som et alkoholproblem og kontrollerende adferd, klarte jeg å komme ut av forholdet. I perioden som gikk over noen mnd da fikk jeg noe som legen beskrev som situasjonsbetinget depresjon. Han henviste ikke til psykolog eller foreskrev noe medikament. Jeg gikk allerede i behandling ved Blå Kors, som pårørende. I samme periode kom barnevernet på banen, og barnas far. De mente at situasjon var vedvarende, og at de kunne bevise dette ved uttalelser fra barnas far og min far. Ingen av disse har jeg hatt kontakt med på 8 år De beskriver også at jeg har vært utsatt for omsorgsvikt i egen barndom, også med informasjon fra samme personer. Og at jeg ikke er villig til å innrømme dette, gjør meg til en dårlig omsorgsperson. Er det noe holdepunkt i psykiatrien for at en er ustabil psykisk fordi man opplever en situasjon som krise? Og om man i barndommen har enkelt traumatiske opplevelser, men mest kjærlighet og omsorg, har vårt utsatt for omsorgsvikt? Disse beskyldingen, uten bekreftelse fra lege eller psyolog, gjør meg ganske så sint.