N.H.D (om å vise takknemlighet)

[Gjest Jente31]

Dette plager meg og er pinlig å spørre om, så jeg håper du vil svare..

Hvordan oppfatter du, som fagperson, at noen smisker?

Synes du jeg har gjort det? Om så skjønt skal jeg virkelig gå noen runder med meg selv hva det gjelder!. Har ved et par anledninger opplevd at noen har sagt det. Vet ikke om jeg bare skal overse det eller om det virkelig er slik folk oppfatter meg/slik jeg er, uten å se det selv.

Derfor spør jeg deg rett ut i stedet i stedet for at det skal plage meg slik det gjør. Jeg får evt tåle "kjeft". Det er viktig for meg å vite også i forhold til andre.

Det har aldri vært min hensikt, det har tvært om holdt meg oppe det siste året, at du og andre har tatt meg på alvor. Jeg vet ikke hvordan jeg skulle holdt ut dette alene, og det har vært viktig for meg å kunne forstå hva som skjedde osv.

Det å vise min store takknemlighet har derfor vært viktig for meg. Jeg er ikke vant til å få, og jeg liker heller ikke å "bare ta".

Dessuten har jeg vært redd for å virke masete osv også, sliter veldig med en "usynlighetsproblematikk", og smileys har ofte vært min måte å vise en usikkerhet på.

Fortsatt god ferie

[Gjest alle bør vise takknemlighet:)]

at noen syns du smisker syns jegikke du skal bry deg om. Å være hyggelig og å smiske er da ikke det samme,og jeg syns det virker som du bare er hyggelig:) Flere skulle vært hyggelige her i verden. Det er iallefall min mening. Det er lov å vise at man er takknemlig uten å bli beskyld for å smiske:) Fortsett sånn du

[Gjest Jente31]

at noen syns du smisker syns jegikke du skal bry deg om. Å være hyggelig og å smiske er da ikke det samme,og jeg syns det virker som du bare er hyggelig:) Flere skulle vært hyggelige her i verden. Det er iallefall min mening. Det er lov å vise at man er takknemlig uten å bli beskyld for å smiske:) Fortsett sånn du

Takk for svar :-)

Jeg har jo fått et godt råd hva negativ kritikk gjelder. Noe må man lære seg å overse. Det er det jeg også prøver på. Men samtidig blir jeg usikker på om det er slik jeg virkelig er osv. Derfor bestemte jeg meg for å hive meg uti dette også, i håp om å få noe ut av det/vokse mer.

Jeg er av samme oppfatning som deg, at å smiske er noe helt annet enn å vise takknemlighet. Men som sagt ble jeg usikker.

[Gjest liten løve]

Hei Må du rulle inn. Sitte å tenke på sånnt tull. Ikke for å være ufin men får litt følelsen av at du gjør deg mer usikker enn du egentlig er.

Å søke andres meninger om absolutt alt fører ikke noe godt med seg. Til slutt klarer du ikke å ta en avgjørelse om hvilke klær du skal ha på uten å spørre andre.

Dette svaret er litt på kanten av "loven om god folkeskikk", men velger å sende det likevell. Har sett usikre folk bli mer og mer usikker. Man blir ikke sikrere i seg selv av å stadig spørre andre.

[Gjest Jente31]

Hei Må du rulle inn. Sitte å tenke på sånnt tull. Ikke for å være ufin men får litt følelsen av at du gjør deg mer usikker enn du egentlig er.

Å søke andres meninger om absolutt alt fører ikke noe godt med seg. Til slutt klarer du ikke å ta en avgjørelse om hvilke klær du skal ha på uten å spørre andre.

Dette svaret er litt på kanten av "loven om god folkeskikk", men velger å sende det likevell. Har sett usikre folk bli mer og mer usikker. Man blir ikke sikrere i seg selv av å stadig spørre andre.

Hei igjen du! :-)

"Ikke for å være ufin men får litt følelsen av at du gjør deg mer usikker enn du egentlig er".

Skjønner at du mener det godt.

Men jeg _er_ faktisk veldig usikker. Tro det eller ei. Jeg er heller ikke ute etter andres meninger i - ett og alt-. Da ville det blitt mange flere spm. Ikke har jeg spurt i egen tråd om jeg smisker heller (før nå). Men. Det har vært et par ganger hvor noen har kommet inn i min tråd og bemerket at jeg smisker. Klart jeg blir usikker da..

Dette har jeg tenkt på i flere mnd, men ikke våget å spørre. Som jeg også skrev, er det pinlig å spørre om sånt. Særlig fordi det også er et par andre som også vet hvem jeg er. Hva måtte de tro om meg liksom. Jeg følte spm ble teit og ubehagelig, men jeg valgte å kaste meg uti det, i håp om å vokse litt på det og få saken utav verden.

Jeg liker egentlig ikke den slags type spørsmål heller "Liker du meg?" liksom. Men for meg handler dette om å bygge meg opp..

Jeg har alltid vært veldig usikker, og pga dette har jeg også alltid fumgert dårlig sammen med andre. Jeg har ikke våget å åpne meg, og hver gang jeg har prøvd har det vært ubehagelig. Det har ført til at jeg er blitt enda mer lukket med årene. Jeg har mao ikke klart å fungere normalt. Kun utad.

Jeg isolerte meg mye frem til jeg var rundt 20. Gikk alttid alene i skolegården, jeg følte meg annerledes og tilsidesatt, men det var jeg selv som var så usikker at jeg ikke klarte å fungere med andre. De gangene jeg var sammen med noen, slet jeg veldig. SPente meg fysisk osv osv.

Til slutt møtte jeg "veggen" fullstendig. utslitt tor jeg. Jeg måtte forsøke å forstå hva som skjer. For jeg trodde det skulle være slik. Det har jeg altså gjort her..

Jeg har ikke fått utviklet meg slik jeg burde, er min teori. Jeg har gått glipp av veldig mye, fordi jeg alltid har levd i min "egen verden". Iallefall så lenge jeg kan huske. Det er en lang historie jeg også har skrevet litt om før.

Jeg går ut ifra at det er derfor nhd anbefalte meg å bli henvist til psykepleier også, så jeg har noen å lufte tankene med. For jeg kan ikke bruke dol i all evig tid heller. Begynner å bli sliten av det også, og jeg føler i tillegg at tiden er inne for å gjøre dette om til praksis.

Vel har det vært konstruktivt det også, men det finnes altså en verden utenfor dol også Men psykepleier har ferie, tankene raser, og jeg forsøker å nyttigjøre meg noen ting i mellomtiden. (PS. har en dagbok som jeg har skrevet en masse ting som jeg skal ta opp med henne når hun kommer tilbake. Det jeg har luftet her på DOL er bare en brøkdel av hva som sliter meg ut:)

Jeg kan faktisk si at jeg var veldig redd rundt påsketider. Jeg trodde virkelig jeg var i ferd med å bli "gal". Jeg våknet om natten av at tankene raste av sted, og jeg var også for sliten til å bruke dol. Jeg trodde jeg begynte å høre stemmer!! Men nhd sa dette kom av at jeg ikke hadde noen å lufte tankene med, og at de derfor "luftet seg selv". Det er blitt mindre av den type plager, for jeg har klart å satt mer ord på ting her på dol. Det har blitt noen innlegg ja. Men det er kansje det eneste som har holdt meg oppe også. Dessuten har jeg skrevet ned masse i denne dagboka. Er det rart jeg er takknemlig

"Å søke andres meninger om absolutt alt fører ikke noe godt med seg. Til slutt klarer du ikke å ta en avgjørelse om hvilke klær du skal ha på uten å spørre andre".

Selvsagt. Akkurat det skjønner jeg også. Det handler om å være selvstendig. Men det må jo være et av mine mål også: tørre å stå for mine meninger og være meg selv b¨åde på godt og vondt.

Vet jeg har hatt noen innlegg særlig nå i det siste, hvor jeg har søkt bekreftelser. Dette for å holde hodet over vannet føler jeg. Det har hjulpet meg. Man kan også kalle det litt støtte terapi.?

"Dette svaret er litt på kanten av "loven om god folkeskikk", men velger å sende det likevell. Har sett usikre folk bli mer og mer usikker. Man blir ikke sikrere i seg selv av å stadig spørre andre".

Det er helt greit. Jeg setter stor pris på ærlig og direkte tilbakemeldinger,så lenge det ikke er ment for å såre. På denne måten får man oogså opp øynene mer.

Setter kjempestor pris på at du sa meningen din.

[Gjest Tommelitenogjeg]

Det du egentlig spør etter er om NHD synes du smisker. For hvis han ikke synes det, da smisker du ikke.

NHD kan synes hva han vil han, det vil fremdeles være noen som synes du gjør det.

Og det vil være de som synes du ikke gjør det.

Så kan du velge da, overse de som synes det, for det er jo ubehagelig å kjenne på.

Og bare ta innover deg de som bare kommer med postive tilbakemeldinger for det gir deg en god følelse.

Men så var det, det da, hvor mange er det som faktisk mener at du smisker, men som velger å si at neida, det gjør du ikke. For ikke å såre, fordi de er oppdratt til å være høflige.

Tøft det selv her inne å komme med en tilbakemelding som sårer.

Når venninen din kommer gående med den styggeste kjolen du noen gang har sett, og hun spør.... Hva synes du?

Hva svarer du? Tør du å være ærlig da? I så fall hører du til fåtallet.

Så har vi gjengen som ikke engang gidder å svare. Ja de kan jo mene hva som helst.

Det jeg prøver å fortelle deg er at du aldri vil få et riktig bilde eller svar på hvordan andre oppfatter deg ved å skrive innlegg som dette.

Og du vil heller ikke føle annet enn et øyeblikks tilfredstillelse når du mottar svar som bekrefter deg.

For det er det du til syvende og siste vil oppnå her, at de som svarer skal styrke selvbildet ditt og si at neida du er så kjekk og bra, og neida du smisker ikke.

Slikt provoser mange, det er bare slik.

Finn heller styrken i deg selv, stol på dine egne valg, og at du er ok som du er.

Noen ganger lurer jeg på om du er på alvor, men har kommet til at du er det.

Det blir litt grenseløst for meg å lese slike innlegg.

De fleste kunne nok av og til ha lyst til å styrke sitt ego ved å fiske etter bekreftelse, men har en sprerre på det.

Du kan velge å si at jeg er av de som du bare skal blåse i å høre på, for jeg synes du smisker, ja jeg gjør det. Det sammen med at du til stadig søker etter bekreftelse.

Men jeg tror ikke du mener det slik, det tror jeg du har rett i. Men uansett så blir det noe unaturlig over det.

Jeg tror faktisk du er usikker, og trenger mye fra de rundt deg.

Du kan velge meg bort, men jeg skriver ikke dette for at du skal bli såret.

Jeg ønsker at du skal finne styrken i deg jeg, og at du skal ha det bra.

Jeg skriver dette for at du kanskje kan se litt på hvordan og hvorfor enkelte reagerer på innleggene dine av og til.

Du kan spørre andre og skrive innlegg her av denne arten i 10 år, du kommer ikke noe nærmere hverken sannheter eller bedring.

Ta i mot om du vil....

Ønsker deg god bedring.

Du er ei tøff jente, vær stolt av deg selv

[Gjest Jente31]

Det du egentlig spør etter er om NHD synes du smisker. For hvis han ikke synes det, da smisker du ikke.

NHD kan synes hva han vil han, det vil fremdeles være noen som synes du gjør det.

Og det vil være de som synes du ikke gjør det.

Så kan du velge da, overse de som synes det, for det er jo ubehagelig å kjenne på.

Og bare ta innover deg de som bare kommer med postive tilbakemeldinger for det gir deg en god følelse.

Men så var det, det da, hvor mange er det som faktisk mener at du smisker, men som velger å si at neida, det gjør du ikke. For ikke å såre, fordi de er oppdratt til å være høflige.

Tøft det selv her inne å komme med en tilbakemelding som sårer.

Når venninen din kommer gående med den styggeste kjolen du noen gang har sett, og hun spør.... Hva synes du?

Hva svarer du? Tør du å være ærlig da? I så fall hører du til fåtallet.

Så har vi gjengen som ikke engang gidder å svare. Ja de kan jo mene hva som helst.

Det jeg prøver å fortelle deg er at du aldri vil få et riktig bilde eller svar på hvordan andre oppfatter deg ved å skrive innlegg som dette.

Og du vil heller ikke føle annet enn et øyeblikks tilfredstillelse når du mottar svar som bekrefter deg.

For det er det du til syvende og siste vil oppnå her, at de som svarer skal styrke selvbildet ditt og si at neida du er så kjekk og bra, og neida du smisker ikke.

Slikt provoser mange, det er bare slik.

Finn heller styrken i deg selv, stol på dine egne valg, og at du er ok som du er.

Noen ganger lurer jeg på om du er på alvor, men har kommet til at du er det.

Det blir litt grenseløst for meg å lese slike innlegg.

De fleste kunne nok av og til ha lyst til å styrke sitt ego ved å fiske etter bekreftelse, men har en sprerre på det.

Du kan velge å si at jeg er av de som du bare skal blåse i å høre på, for jeg synes du smisker, ja jeg gjør det. Det sammen med at du til stadig søker etter bekreftelse.

Men jeg tror ikke du mener det slik, det tror jeg du har rett i. Men uansett så blir det noe unaturlig over det.

Jeg tror faktisk du er usikker, og trenger mye fra de rundt deg.

Du kan velge meg bort, men jeg skriver ikke dette for at du skal bli såret.

Jeg ønsker at du skal finne styrken i deg jeg, og at du skal ha det bra.

Jeg skriver dette for at du kanskje kan se litt på hvordan og hvorfor enkelte reagerer på innleggene dine av og til.

Du kan spørre andre og skrive innlegg her av denne arten i 10 år, du kommer ikke noe nærmere hverken sannheter eller bedring.

Ta i mot om du vil....

Ønsker deg god bedring.

Du er ei tøff jente, vær stolt av deg selv

Tro det eller ei, men takk for et meget godt og konstruktivt svar. Er det noe jeg virkelig har vokst på, så er det slike ærlige og dirkete tilbakemeldinger. Dette er innlegg/svar som ikke sårer men som jeg faktisk suger til meg mer enn du aner. Det har jeg også sagt før.

Jeg har for lengst skjønt at man ikke kommer videre ved bare å bli strøket med hårene/dullet med. Det har så og si aldri vært min hensikt heller, og faktisk kommer disse ordene rett fra hjertet. Og for de som tror jeg tuller; hvorfor skulle jeg gjøre det? Det er ærlige flaue og vanskelige tanker jeg har skrevet om på DOL. tanker jeg _aldri_ har delt med noen i RL. Det har vært vanskelig fo rmeg dette. Men også nødvendig, for i hele tatt klare å komme videre.

Ikke før den senere tid; jeg har åpnet meg for en venninne som vet hvem jeg er her. Og ja, jeg har vært livredd for å miste henne. Hun er psykisk frisk. Ikke alt hun forstår sier hun. Men det er faktisk godt å se at jeg ikke har mistet henne pga dette. Hun er der og støtter opp. Hun sier også at det ikke vises på meg at jeg sliter slik jeg gjør. Og det gjør det ikke.

Dessuten vet nhd navnet mitt. Nei, dette gjør jeg ikke for moro skyld, tidsfordriv eller annet. Jeg har kunn hatt en ting i tankene: å vokse, - fra å være en jente til en kvinne. For det er slik jeg føler meg. Jeg har gått glipp av så mye og har omtrent ikke eksistert før nå. Det er som en del av livet mitt rett og slett er borte. Ikke husker jeg særlig heller! Komplisert. Men. Jeg har mye å lære når det gjelder livet og forholdet til medmennesker, familie venner, og jeg må velomtrent bygges opp fra bunnen av når det gjelder det mentale.

Jeg blir også skremt når jeg ser tilbake på mine første innlegg. Jeg har vært mye lenger nede, og hatt dårligere selvtillit enn jeg selv har vært klar over. Det er derfor tydelig at jeg har vokst. Og det tenker jeg å fortsette med. Det har aldri vært min hensikt at noen skal synes synd på meg eller noe sånt heller. Det er noe jeg ikke er flnk til.

Og det er det som er målet mitt: å kunne være meg selv på godt og vondtt, og tørre å si meningen min, samt stå for den. Jeg vil være _meg_ og ingen andre. Jeg trenger å kunne åpne meg, gradvis.

Det har heller aldri vært min hensikt å fiske etter bekreftelser på at jeg er en kjekk jente o.l. Faktisk har jeg vanskelig for å ta i mot ros. Jeg takler det ikke! Jeg er selvfølgelig takknemlig. Men jeg har store problemer når det gjelder dette. Tro det eller ei. Min hensikt har vært å høre hva som er normalt og ikke i denne verdenen som jeg trolig begynner å leve i for første gang. Det sa jeg også til psykepleier: jeg sliter mye her. Derfor har det å bruke DOL vært veldig greit. Jeg har lært masse her. Samtidig som jeg også har vokst. Men nå er tiden inne for å praksisere dette også i RL. Jeg trenger noen å snakke med ansikt til ansikt. Jeg må møte virkeligheten. Og det gjør jeg nå som jeg får hjelp av psykepleier.

Sannheten er at jeg sliter veldig med selvtilliten. Og at jeg er veldig usikker. Jeg har vært fjern mesteparten av mitt liv. Kansje ikke så rart, når man har opplevd det som jeg har. Det har jo kun dreid seg om en ting: å overleve. Og dette er første gang jeg får hjelp i psykiatrien. Egentlig skulle jeg hatt denne hjelpen for mange år siden. men det er delvis også min feil. Men ja, - jeg trodde livet skulle være slik: et evig slit. Jeg visste ikke av noe annet. Ikke før jeg i fjor høst møtte veggen totalt og begynte å lete etter svar osv her på DOL. Psykepleier sa det hun også, at det er første gang hun har hørt om noen som har jobbet så aktivt på egen hånd, og på den måten kommet langt.

Jeg er stolt av at jeg har klart dette som jeg har klart. Men mest av alt er jeg glad for at det finnes mennesker der ute som har giddet å engasjere seg, og som har tatt meg på alvor. jeg har hatt behov for å forstå. Jeg har ikke trengt noen som skriver hvor flott en jente jeg er. Det ville føltes unaturlig ut også for meg. Det ville ikke vært ekte. Det er slike svar som gir behovstilfredsstillelse der og da, og så tenker man: dette sa h*n sikkert bare for å være hyggelig. FOr er det noe jeg også sliter med, så er det tillit, og det å stole på andre.

Mye surr i surr i mitt svar nå. Det bare fosser ut. folk får bare mene hva de vil om meg. Men for meg har det vært veldig nyttig å få svar på ting som jeg er og har vært usikker på.

Igjen, tusen takk for at du engasjerte deg med et så nyttig svar. Det satte jeg virklig pris på!

[Gjest Jente31]

Det du egentlig spør etter er om NHD synes du smisker. For hvis han ikke synes det, da smisker du ikke.

NHD kan synes hva han vil han, det vil fremdeles være noen som synes du gjør det.

Og det vil være de som synes du ikke gjør det.

Så kan du velge da, overse de som synes det, for det er jo ubehagelig å kjenne på.

Og bare ta innover deg de som bare kommer med postive tilbakemeldinger for det gir deg en god følelse.

Men så var det, det da, hvor mange er det som faktisk mener at du smisker, men som velger å si at neida, det gjør du ikke. For ikke å såre, fordi de er oppdratt til å være høflige.

Tøft det selv her inne å komme med en tilbakemelding som sårer.

Når venninen din kommer gående med den styggeste kjolen du noen gang har sett, og hun spør.... Hva synes du?

Hva svarer du? Tør du å være ærlig da? I så fall hører du til fåtallet.

Så har vi gjengen som ikke engang gidder å svare. Ja de kan jo mene hva som helst.

Det jeg prøver å fortelle deg er at du aldri vil få et riktig bilde eller svar på hvordan andre oppfatter deg ved å skrive innlegg som dette.

Og du vil heller ikke føle annet enn et øyeblikks tilfredstillelse når du mottar svar som bekrefter deg.

For det er det du til syvende og siste vil oppnå her, at de som svarer skal styrke selvbildet ditt og si at neida du er så kjekk og bra, og neida du smisker ikke.

Slikt provoser mange, det er bare slik.

Finn heller styrken i deg selv, stol på dine egne valg, og at du er ok som du er.

Noen ganger lurer jeg på om du er på alvor, men har kommet til at du er det.

Det blir litt grenseløst for meg å lese slike innlegg.

De fleste kunne nok av og til ha lyst til å styrke sitt ego ved å fiske etter bekreftelse, men har en sprerre på det.

Du kan velge å si at jeg er av de som du bare skal blåse i å høre på, for jeg synes du smisker, ja jeg gjør det. Det sammen med at du til stadig søker etter bekreftelse.

Men jeg tror ikke du mener det slik, det tror jeg du har rett i. Men uansett så blir det noe unaturlig over det.

Jeg tror faktisk du er usikker, og trenger mye fra de rundt deg.

Du kan velge meg bort, men jeg skriver ikke dette for at du skal bli såret.

Jeg ønsker at du skal finne styrken i deg jeg, og at du skal ha det bra.

Jeg skriver dette for at du kanskje kan se litt på hvordan og hvorfor enkelte reagerer på innleggene dine av og til.

Du kan spørre andre og skrive innlegg her av denne arten i 10 år, du kommer ikke noe nærmere hverken sannheter eller bedring.

Ta i mot om du vil....

Ønsker deg god bedring.

Du er ei tøff jente, vær stolt av deg selv

Jeg glemte å si til deg at jeg lærte noe veldig nyttig i dag. Jeg kan også forstå at mine innlegg kan virke provoserende. Det har som sagt aldri vært min hensikt. Kansje er jeg søkende etter bekreftelser uten at jeg ser det selv. kansje ikke. poenget er at jeg må tåle at ikke alle liker meg. Det er vel det jeg også strever for. Vet ikke. Ingen kan være "perfekt" og gjøre absolutt alle til lags osv. Skal iallfall tenke grundig igjennom dette. Igen tusen takk. SKulle skrevet mer, men har dårlig tid.

[Gjest Jente31]

Jeg har allerede fått gode svar :-)

[Gjest liten løve]

Hei igjen du! :-)

"Ikke for å være ufin men får litt følelsen av at du gjør deg mer usikker enn du egentlig er".

Skjønner at du mener det godt.

Men jeg _er_ faktisk veldig usikker. Tro det eller ei. Jeg er heller ikke ute etter andres meninger i - ett og alt-. Da ville det blitt mange flere spm. Ikke har jeg spurt i egen tråd om jeg smisker heller (før nå). Men. Det har vært et par ganger hvor noen har kommet inn i min tråd og bemerket at jeg smisker. Klart jeg blir usikker da..

Dette har jeg tenkt på i flere mnd, men ikke våget å spørre. Som jeg også skrev, er det pinlig å spørre om sånt. Særlig fordi det også er et par andre som også vet hvem jeg er. Hva måtte de tro om meg liksom. Jeg følte spm ble teit og ubehagelig, men jeg valgte å kaste meg uti det, i håp om å vokse litt på det og få saken utav verden.

Jeg liker egentlig ikke den slags type spørsmål heller "Liker du meg?" liksom. Men for meg handler dette om å bygge meg opp..

Jeg har alltid vært veldig usikker, og pga dette har jeg også alltid fumgert dårlig sammen med andre. Jeg har ikke våget å åpne meg, og hver gang jeg har prøvd har det vært ubehagelig. Det har ført til at jeg er blitt enda mer lukket med årene. Jeg har mao ikke klart å fungere normalt. Kun utad.

Jeg isolerte meg mye frem til jeg var rundt 20. Gikk alttid alene i skolegården, jeg følte meg annerledes og tilsidesatt, men det var jeg selv som var så usikker at jeg ikke klarte å fungere med andre. De gangene jeg var sammen med noen, slet jeg veldig. SPente meg fysisk osv osv.

Til slutt møtte jeg "veggen" fullstendig. utslitt tor jeg. Jeg måtte forsøke å forstå hva som skjer. For jeg trodde det skulle være slik. Det har jeg altså gjort her..

Jeg har ikke fått utviklet meg slik jeg burde, er min teori. Jeg har gått glipp av veldig mye, fordi jeg alltid har levd i min "egen verden". Iallefall så lenge jeg kan huske. Det er en lang historie jeg også har skrevet litt om før.

Jeg går ut ifra at det er derfor nhd anbefalte meg å bli henvist til psykepleier også, så jeg har noen å lufte tankene med. For jeg kan ikke bruke dol i all evig tid heller. Begynner å bli sliten av det også, og jeg føler i tillegg at tiden er inne for å gjøre dette om til praksis.

Vel har det vært konstruktivt det også, men det finnes altså en verden utenfor dol også Men psykepleier har ferie, tankene raser, og jeg forsøker å nyttigjøre meg noen ting i mellomtiden. (PS. har en dagbok som jeg har skrevet en masse ting som jeg skal ta opp med henne når hun kommer tilbake. Det jeg har luftet her på DOL er bare en brøkdel av hva som sliter meg ut:)

Jeg kan faktisk si at jeg var veldig redd rundt påsketider. Jeg trodde virkelig jeg var i ferd med å bli "gal". Jeg våknet om natten av at tankene raste av sted, og jeg var også for sliten til å bruke dol. Jeg trodde jeg begynte å høre stemmer!! Men nhd sa dette kom av at jeg ikke hadde noen å lufte tankene med, og at de derfor "luftet seg selv". Det er blitt mindre av den type plager, for jeg har klart å satt mer ord på ting her på dol. Det har blitt noen innlegg ja. Men det er kansje det eneste som har holdt meg oppe også. Dessuten har jeg skrevet ned masse i denne dagboka. Er det rart jeg er takknemlig

"Å søke andres meninger om absolutt alt fører ikke noe godt med seg. Til slutt klarer du ikke å ta en avgjørelse om hvilke klær du skal ha på uten å spørre andre".

Selvsagt. Akkurat det skjønner jeg også. Det handler om å være selvstendig. Men det må jo være et av mine mål også: tørre å stå for mine meninger og være meg selv b¨åde på godt og vondt.

Vet jeg har hatt noen innlegg særlig nå i det siste, hvor jeg har søkt bekreftelser. Dette for å holde hodet over vannet føler jeg. Det har hjulpet meg. Man kan også kalle det litt støtte terapi.?

"Dette svaret er litt på kanten av "loven om god folkeskikk", men velger å sende det likevell. Har sett usikre folk bli mer og mer usikker. Man blir ikke sikrere i seg selv av å stadig spørre andre".

Det er helt greit. Jeg setter stor pris på ærlig og direkte tilbakemeldinger,så lenge det ikke er ment for å såre. På denne måten får man oogså opp øynene mer.

Setter kjempestor pris på at du sa meningen din.

Hei:)

Sorry at jeg er så innmari treg å gi tilbakemelding. Har plagdes med soving og hangover så har ikke hatt ork til Dol igjen før nå.

Dette innlegget ble mye til deg, men også mye av det jeg skrev er mere generelle tanker rundt forskjellige ting.

Jeg synes det virker som den usikkerheten din er noe som brer om seg. Før virket du ikke usikker. Du virket som et menneske som sto i en veldig vanskelig livssituasjon med konkrete og tunge avgjørelser som måtte taes og som var usikker. Nå synes jeg ikke lengre graden av usikkerhet står i stil med det som utløser den. Det virker på meg som om usikkerheten din er noe grunnleggende i deg.

Jeg synes det er fint at du har fokus på å handle å tenke konstruktivt. Du skriver at du synes dette er pinlig, men at du gjør det for å vokse på det. Hvis jeg var deg ville jeg tenkt litt mer rundt det. Det er forskjell på å åpne sine pinlige sider hos en behandler og å gjøre det på internett selv om en er anonym.

Innleggene dine blir ikke alltid tatt godt i mot. Og jeg tror kanskje ikke det er så godt for deg. Jeg tror du trenger en stabil og trygg behandler over tid (år) for å bli trygg. For å ha en god plattform å stå på.

Kanskje har du blitt "skadet" i utviklingen. Jeg tror vi alle har våre små "skader", og at vi her inne nok har det i større grad enn andre.

Kanskje sliter mangeav oss med å akseptere oss selv og bli akseptert som den vi er? Kanskje er det fordi enkelte trekk er vanskelig for andre å akseptere. Det er tydeligvis mange som ikke klarer å akseptere en så stor grad av usikkerhet hos en voksent menneske. Andre kan ha andre trekk det er vanskelig for Ola Nordmann å aksepte. Noen aksepterer væremåten. Andre gjør det ikke. Og tilbakemelidingene blir blandede. Og vi blir kanskje enda mer usikre. Og når vi blir enda mer usikker blir det mer og mer viktig og få aksept for sin usikkerhet. Noe en ikke vil få. Utenom hos noen få. Jeg tror derfor det er viktig å jobbe med slike problemer i samarbeid med en terapeut.

Og så snakkes det så mye om at man skal være den man er. Særlig i miljøer der mange sliter psykisk snakkes det mye om det. Andre friske mennesker snakker om hvordan de kan utvikle seg, mens vi som fra før av generelt ofte har et veldig mye mindre fleksibelt handlingsmønster er opptatt av hvordan vi kan fortsette å gå fremtiden i møte uten å utvikle oss en millimeter hva gjelder sosial kompetanse. Ikke rart vi sakte men sikkert sakker ut sosialt.

Jeg tror det er lurt å velge med omhu hvor man spiller ut alle sine sider som menneske. Jeg mener at det er forskjell på åpenhet og lekkasje (et uttrykk jeg har lånt av Finn Skårderud).

Jeg tror vi som sliter psykisk kan ha stor nytte av å løfte blikket og se og lære av hvordan friske mennesker oppfører seg og takler livets forskjellige situasjoner.

[Gjest Jente31]

Hei:)

Sorry at jeg er så innmari treg å gi tilbakemelding. Har plagdes med soving og hangover så har ikke hatt ork til Dol igjen før nå.

Dette innlegget ble mye til deg, men også mye av det jeg skrev er mere generelle tanker rundt forskjellige ting.

Jeg synes det virker som den usikkerheten din er noe som brer om seg. Før virket du ikke usikker. Du virket som et menneske som sto i en veldig vanskelig livssituasjon med konkrete og tunge avgjørelser som måtte taes og som var usikker. Nå synes jeg ikke lengre graden av usikkerhet står i stil med det som utløser den. Det virker på meg som om usikkerheten din er noe grunnleggende i deg.

Jeg synes det er fint at du har fokus på å handle å tenke konstruktivt. Du skriver at du synes dette er pinlig, men at du gjør det for å vokse på det. Hvis jeg var deg ville jeg tenkt litt mer rundt det. Det er forskjell på å åpne sine pinlige sider hos en behandler og å gjøre det på internett selv om en er anonym.

Innleggene dine blir ikke alltid tatt godt i mot. Og jeg tror kanskje ikke det er så godt for deg. Jeg tror du trenger en stabil og trygg behandler over tid (år) for å bli trygg. For å ha en god plattform å stå på.

Kanskje har du blitt "skadet" i utviklingen. Jeg tror vi alle har våre små "skader", og at vi her inne nok har det i større grad enn andre.

Kanskje sliter mangeav oss med å akseptere oss selv og bli akseptert som den vi er? Kanskje er det fordi enkelte trekk er vanskelig for andre å akseptere. Det er tydeligvis mange som ikke klarer å akseptere en så stor grad av usikkerhet hos en voksent menneske. Andre kan ha andre trekk det er vanskelig for Ola Nordmann å aksepte. Noen aksepterer væremåten. Andre gjør det ikke. Og tilbakemelidingene blir blandede. Og vi blir kanskje enda mer usikre. Og når vi blir enda mer usikker blir det mer og mer viktig og få aksept for sin usikkerhet. Noe en ikke vil få. Utenom hos noen få. Jeg tror derfor det er viktig å jobbe med slike problemer i samarbeid med en terapeut.

Og så snakkes det så mye om at man skal være den man er. Særlig i miljøer der mange sliter psykisk snakkes det mye om det. Andre friske mennesker snakker om hvordan de kan utvikle seg, mens vi som fra før av generelt ofte har et veldig mye mindre fleksibelt handlingsmønster er opptatt av hvordan vi kan fortsette å gå fremtiden i møte uten å utvikle oss en millimeter hva gjelder sosial kompetanse. Ikke rart vi sakte men sikkert sakker ut sosialt.

Jeg tror det er lurt å velge med omhu hvor man spiller ut alle sine sider som menneske. Jeg mener at det er forskjell på åpenhet og lekkasje (et uttrykk jeg har lånt av Finn Skårderud).

Jeg tror vi som sliter psykisk kan ha stor nytte av å løfte blikket og se og lære av hvordan friske mennesker oppfører seg og takler livets forskjellige situasjoner.

TAkk for svar. Jeg setter stor pris på at du engasjerer deg. Her kommer noen kommentarer tilbake

"Det virker på meg som om usikkerheten din er noe grunnleggende i deg".

Det har du nok helt rett i (Har aldri lagt skjul på det heller). Kansje ikke så rart heller, når man har levd med vold og under unormale forhold hele sitt liv? Vet det ikke, bare noen tanker..

"Det er forskjell på å åpne sine pinlige sider hos en behandler og å gjøre det på internett selv om en er anonym".

Det forstår jeg også. Derfor har jeg ikke åpnet alle mine pinlige sider..

"Innleggene dine blir ikke alltid tatt godt i mot"

Synes de har blitt tatt godt i mot med noen få unntak..

"Kanskje har du blitt "skadet" i utviklingen"

Kansje, kansje ikke. Kansje er det noe med min personlighet som gir meg problemer. Det har jeg alltid vært åpen for. Poenget er at jeg sliter. Prøver bare å finne svar på hvordan jeg kan få det bedre.

Jeg har ventet ppå DPS i 8 mndr. Jeg har i mellomtiden forsøkt å finne løsninger for å få det bedre selv også. Til det har jeg hatt god hjelp av DOL. Og jeg har kommet langt.Har fått mange svar på ting, og opplevd mye støtte. Jeg skjønner at jeg må endre en del ting når det gjelder meg selv. Både på godt og vondt. Og jeg har også endret på det som har vært skadelig for meg når det gjelder andre ting: bl.a gått utav et vanskelig men nødvendig samliv (og ja, jeg vet at en sak alltid har to sider, men det var likevel nødvendig) og å få min datter utredet på BUP.

"Kanskje sliter mangeav oss med å akseptere oss selv og bli akseptert som den vi er?"

Jeg forstår at jeg ikke er alene om å slite. Men det er ingen andre enn meg selv som kan gjøre noe med det for å få det bedre. Da er man nødt til å være ærlig med seg selv tror jeg.

"Det er tydeligvis mange som ikke klarer å akseptere en så stor grad av usikkerhet hos en voksent menneske."

Hadde satt pris på om du kunne utdypet litt hva du mener med det..

"Jeg mener at det er forskjell på åpenhet og lekkasje"

Kan du utdype dette hva du mener med dette også? (Takker i så fall for det)

"Jeg tror vi som sliter psykisk kan ha stor nytte av å løfte blikket og se og lære av hvordan friske mennesker oppfører seg og takler livets forskjellige situasjoner".

Er det noe jeg alltid har gjort, så er det nettopp dette. Jeg har ikke engang vært klar over at jeg slet psykisk, før jeg begynte å søke informasjon her på DOL. For meg har det alltid vært "normalt" å slite. Derfor var jeg bl.a blind i forhold til det destruktive samlivet også. Det tok litt tid før jeg skjønte hvor alvorlig det var.

Forøvrig har jeg lært noe veldig nyttig i denne og forrige tråd.. At jeg har vært veldig ukonstruktiv den siste tiden. Har vært negativ og søkt støtte men på en hel feil måte. Kansje fordi jeg ikke helt takler å kjenne på at jeg trenger det..