NHD: Er det greit å ikke ville jobbe mer?

[double]

Siden du er psykiater, så hopper jeg over å forklare diagnosen min. Jeg har Asperger syndrom. Jeg er alene med tre barn og har vært det stort sett bestandig. De er i alder 7-18 år. De to eldste har AS, men minste er neurotypisk.

Når jeg fikk vite om min autisme ble jeg først veldig glad, men gikk så inn i en depresjon som varte i flere måneder. Jeg kom meg ut av depresjonen og har akseptert at livet mitt aldri vil bli sånn som jeg gikk og ventet på at det skulle.

Jeg har gått skole og jobbet i mange år og hele tiden prøvd å leve opp til andre menneskers forventninger til en som er neurotypisk. Jeg ble sykemeldt på slutten av fjoråret og har gått på rehabiliteringspenger siden januar i år.

Den siste tiden har jeg endelig kommet meg opp på et nivå hvor jeg fungerer tilfredsstillende på nesten alle områder privat. Da mener jeg at jeg nå klarer å gjøre alle de vanlige dagligdagse tingene andre mennesker tar som en selvfølge. Jeg er nå på det funksjonsnivået jeg hadde for 14 år siden.

Jeg regner med at du vet hva en asperger mener med sliten. Sånn har jeg vært i alle disse årene. Det som har holdt meg i gang har vært troen på at jeg en dag skulle slutte å være sliten og klare alt alle andre gjorde. En av årsakene til depresjonen jeg fikk var nettopp det at jeg skjønte dette aldri kom til å skje. Ihvertfall ikke så lenge jeg skulle fortsette å jobbe full tid. Det også førte til tunge tanker.

Jeg forestilte meg til å begynne med at jeg skulle kunne jobbe halv tid og søke om 50% uføretrygd. Nå når jeg er i form og klar i hodet, skjønner jeg at det heller ikke er realistisk. Nå er det ferie, ungene er hjemme og krav og forventninger til meg utenfra er så og si ikke-eksisterende.

Men jeg vet at når skolene starter opp igjen så kommer alle kravene.. med lekser, foreldremøter, kontaktmøter, sosiale ting i forbindelse med skoler og bursdager, mye som skal huskes, ordnes og organiseres. I tillegg krever to av barne ekstra oppfølging + møter med BUP, VOP og ansvarsgruppe.

Jeg vil ikke tilbake på jobb. Jeg er livredd for å havne tilbake i den tilstanden jeg har vært i de siste 14 årene. Aldri mer.. jeg makter det bare ikke. Kan du skjønne det NHD? At jeg ikke orker det livet mer?

Jeg vil gi starten av kreftene mine til barna og hverdagen, så jeg kan gi dem litt ekstra, gjøre noe sammen med dem og gi dem litt mer tid enn akkurat det som er absolutt nødvendig. Jeg vil ikke bruke opp alt på jobb, for så å lete opp noen ekstra krefter jeg egentlig ikke har for å følge opp ungene.

Jeg vil ikke tilbake til en "levende-død"-tilværelse hvor jeg er så sliten at ikke en gang 5 uker ferie er nok hvile. Jeg ønsker meg et liv (for barna) hvor jeg faktisk har krefter til å gjøre noe når det er helg, ferie eller andre fridager. Jeg vil ikke lenger gå rund som en dement å ikke huske noen som helst.

Men så sliter jeg med tanker inni meg. Jeg vet hvordan mange mennesker har lett for å se ned på eller rakke ned på uføretrygdede. Spesielt hvis man har en usynlig funksjonshemming. Også er det de forventlingene fra samfunnet da, om at alle skal ut i jobb og at alt mulig skal prøves før en gir opp.

Også er det problemet med manglende forståelse fra omgivelsene. For hvordan kan jeg nå plutselig bli "arbeidsudyktig" når jeg har klart meg i arbeidslivet i så mange år? Jeg har jobbet i full stilling, tatt meg av ungene alene alle dager i året siden de kom til verden, aldri hatt noen avlastning hverken fra fedre eller gjennom noen instanser. Da må jeg jo være en tøff og ressurssterk dame?

Andre vet jo ikke hvordan jeg egentlig har hatt det. Jeg klager aldri, forteller ikke hvor sliten jeg er, ber aldri om hjelp. Det er bare sånn jeg er. Det mellomste barnet mitt har krevd utrolig mye av meg, mer enn noen klarer å forestille seg. Etter vi fikk diagnosene våre har ting blitt enklere, men hun vil kreve mye ekstra oppfølging i ennå noen år.

Hva mener du jeg bør gjøre NHD? Mener du det er ok å søke om uføretrygd eller mener du det finnes noe bedre alternativ?

Jeg er veldig redd for å ødelegge det fine jeg har nå, men samtidig høres uføretrygd så definitivt og skummelt ut.

[Gjest Revelation 314]

Det er vel mye bedre å prøve seg fram litt, istedet for å prøve å resonnere seg frem til hva som er best. Tror ikke det er mulig å bare plutselig hoppe over på uføretrygd, i alle fall ikke når det er noe psykisk. Jeg antar du ser på asperger som noe psykisk nå. De som er ansvarlige for dette (NAV), pleier vel å "teste" folk før de godkjenner uføretrygd. Jeg ville si dette var en ypperlig sjanse til å prøve seg frem. Du kan jo spørre om 50 % arbeid. Whatever suits you.

Men jeg lurer litt på noe annet! Om jeg kan være frekk nok til å spørre da, hehe. Jeg lurer når du sier at folk ikke "ser" at du har en funksjonshemming, eller at det er noe "anderledes" da. Jeg vet jo det er vanlig å oppleve det slik. Men jeg trodde ikke aspergers syndrom fungerte på den måten. Etter hva jeg har lest så er vel det viktigste kjennetegnet at man sliter med å kommunisere med andre. Og det er vel noe olk veldig fort forstår?

Nei jeg vet ikke noe særlig om dette jeg, jeg bare spør fordi jeg er nysgjerrig.

[Gjest xbellax]

Det er svært forstålig at du ikke vil tilbake. Det som er viktig her er at du stoler på deg selv for kun du vet hva som er best for deg. Uføretrygd er ikke lenger noe man trenger å ha på livstid, tilstanden kan endre seg og du kan kanskje etterhvert ønske å ha litt å gjøre på siden. Hva med Midlertidig Uføre på 4 år, da får du tid til å puste uten en hav av krav og forpliktelser hengende over deg.

[Gjest xbellax]

Det er vel mye bedre å prøve seg fram litt, istedet for å prøve å resonnere seg frem til hva som er best. Tror ikke det er mulig å bare plutselig hoppe over på uføretrygd, i alle fall ikke når det er noe psykisk. Jeg antar du ser på asperger som noe psykisk nå. De som er ansvarlige for dette (NAV), pleier vel å "teste" folk før de godkjenner uføretrygd. Jeg ville si dette var en ypperlig sjanse til å prøve seg frem. Du kan jo spørre om 50 % arbeid. Whatever suits you.

Men jeg lurer litt på noe annet! Om jeg kan være frekk nok til å spørre da, hehe. Jeg lurer når du sier at folk ikke "ser" at du har en funksjonshemming, eller at det er noe "anderledes" da. Jeg vet jo det er vanlig å oppleve det slik. Men jeg trodde ikke aspergers syndrom fungerte på den måten. Etter hva jeg har lest så er vel det viktigste kjennetegnet at man sliter med å kommunisere med andre. Og det er vel noe olk veldig fort forstår?

Nei jeg vet ikke noe særlig om dette jeg, jeg bare spør fordi jeg er nysgjerrig.

Det å "prøve" er også noe av det som kan ta knekken på folk. Det er forventet at man skal prøve, prøve og prøve, til slutt er man så nedkjørt og ødelagt at det tar flere år før man kommer seg på bena igjen. Så iblant er det det beste å trekke inn årene og ta en pause.

[Gjest sm29]

Det er vel mye bedre å prøve seg fram litt, istedet for å prøve å resonnere seg frem til hva som er best. Tror ikke det er mulig å bare plutselig hoppe over på uføretrygd, i alle fall ikke når det er noe psykisk. Jeg antar du ser på asperger som noe psykisk nå. De som er ansvarlige for dette (NAV), pleier vel å "teste" folk før de godkjenner uføretrygd. Jeg ville si dette var en ypperlig sjanse til å prøve seg frem. Du kan jo spørre om 50 % arbeid. Whatever suits you.

Men jeg lurer litt på noe annet! Om jeg kan være frekk nok til å spørre da, hehe. Jeg lurer når du sier at folk ikke "ser" at du har en funksjonshemming, eller at det er noe "anderledes" da. Jeg vet jo det er vanlig å oppleve det slik. Men jeg trodde ikke aspergers syndrom fungerte på den måten. Etter hva jeg har lest så er vel det viktigste kjennetegnet at man sliter med å kommunisere med andre. Og det er vel noe olk veldig fort forstår?

Nei jeg vet ikke noe særlig om dette jeg, jeg bare spør fordi jeg er nysgjerrig.

Man kan få midlertidig ufør uten å testes!

Men det er vel etter anbefaling av både lege og psykolog.

[Gjest aiiaia]

Det er vel mye bedre å prøve seg fram litt, istedet for å prøve å resonnere seg frem til hva som er best. Tror ikke det er mulig å bare plutselig hoppe over på uføretrygd, i alle fall ikke når det er noe psykisk. Jeg antar du ser på asperger som noe psykisk nå. De som er ansvarlige for dette (NAV), pleier vel å "teste" folk før de godkjenner uføretrygd. Jeg ville si dette var en ypperlig sjanse til å prøve seg frem. Du kan jo spørre om 50 % arbeid. Whatever suits you.

Men jeg lurer litt på noe annet! Om jeg kan være frekk nok til å spørre da, hehe. Jeg lurer når du sier at folk ikke "ser" at du har en funksjonshemming, eller at det er noe "anderledes" da. Jeg vet jo det er vanlig å oppleve det slik. Men jeg trodde ikke aspergers syndrom fungerte på den måten. Etter hva jeg har lest så er vel det viktigste kjennetegnet at man sliter med å kommunisere med andre. Og det er vel noe olk veldig fort forstår?

Nei jeg vet ikke noe særlig om dette jeg, jeg bare spør fordi jeg er nysgjerrig.

jeg kjenner flere som har fått uføretrygd uten å bli utprøvd i attføring og lignende først. Kommer helt an på diagnosen din og hva legen skriver.

Psykisk utviklingshemming f.eks, eller alvorlig personlighetsforstyrrelse.

Kanskje faller også Aspergers innen for det en ikke behøver prøve seg noe for å få uføre.

Annerledes om diagnosen "bare er" angst og depresjon.

[double]

Det er svært forstålig at du ikke vil tilbake. Det som er viktig her er at du stoler på deg selv for kun du vet hva som er best for deg. Uføretrygd er ikke lenger noe man trenger å ha på livstid, tilstanden kan endre seg og du kan kanskje etterhvert ønske å ha litt å gjøre på siden. Hva med Midlertidig Uføre på 4 år, da får du tid til å puste uten en hav av krav og forpliktelser hengende over deg.

Takk for svar. Midlertidig ufør (eller hva det heter) hadde kanskje vært det rette for meg. Det er jo mulig at jeg kan takle jobb igjen når ungene er ferdig med skolegang. Når de to største er ute i jobb og minste har blitt eldre.

Den yngste vil jo kunne klare seg selv på en helt annen måte enn de to store, og vil etter hvert kreve mindre av meg. Hun har jo alltid klart en hel masse selv som de andre to har trengt mye hjelp med.

Føles litt ekkelt med tanke på arbeidsplassen min også. De har vært veldig flinke å følge meg opp og gitt hjelp langt utover hva som er vanlig. De forventer jo at jeg skal komme tilbake.. og det gir meg dårlig samvittighet at jeg grubler på det motsatte..

[Gjest kvinne 46]

Forstår så godt at du må vere sliten av å jobbe fullt og samtidig ha åleineansvar for tre barn. Eg har ein gut med Asperger, og han krev ekstra tid og oppmerksomheit. For det er meg han må spørre for å få vite det han lurer på. Eg er veldig glad for at eg nå kan jobbe berre litt, så eg har overskudd til å ta meg av familien.

Håper du får ei ordning som er til det beste for deg og familien.

[Gjest @ppel]

Det er et veldig godt argument at dine barns ve og vel må komme foran arbeidsinnsats, når du ikke klarer begge deler. Du har jo også en diagnose som skaper forståelse i trygdesystemet, skulle jeg tro. Søk uføretrygd du, ta deg av barna, det er det beste du kan gjøre for både samfunnet og dem. Skape best mulig borgere, bedre det enn at de også skal bli mer slitne. Lykke til!

[bouenas]

Veldig godt skrevet, og god beskrivelse av din situasjon!! Er slik jeg gjerne ville ha forklart omverdenen om meg selv også, men vanskelig å forklare slikt med ord. Dette klarte du kjempefint her! Jeg har en revmatisk bindevevssykdom ++, som medfører en slik slitenhet du beskriver her, i tillegg til smertene. Ingen kan se det (bortsett fra når jeg er stiv som en stokk), , og som du klager heller ikke jeg til dem rundt meg. Jeg ser frisk og oppegående ut, og vil tro jeg blir sett på som ekstremt lat, og en samfunnssnylter. For jeg er nemlig uføretrygdet 100%.

Men jeg må rett og slett gi blaffen i hva noen måtte mene. Som du, er jeg også alenemor. Mine fire barn fortjener at jeg er hjemmeværende. Med det mener jeg at jeg hadde ikke sjanse til å følge dem opp ordentlig da jeg var i jobb. Jeg var dønn sliten hele, hele tiden. Slitenhet avler smerter, smerter avler smerter osv. Jeg ble rett og slett mye sykere av å jobbe. Alt presset om å stille opp uansett form, var uutholdelig. Jeg ville så gjerne jobbe, og presset meg selv, i årevis, for å møte forventningene. Karret meg avgårde, selv om jeg knapt klarte å gå. Men det var bare dumt. Forkastelig, egentlig, at jeg tok så mye hensyn til mine kunder og samfunnet generelt. Den lidende part av det var barna og meg selv.

Etter at jeg ble uføretrygdet kan jeg regulere alt etter form -altså graden av smerter og slitenhet. De kreftene jeg har, bruker jeg først og fremst på barna, meg selv, hus og hjem. Deretter kommer alt det andre. Dumsnille meg måtte lære meg å først og fremst ta vare på meg selv, for at jeg kunne GI optimalt. Litt egoisme, rett og slett, på vegner av seg selv og barna. Det er bare sunt. Faktisk VELDIG sunt. For sykdommen min (og din) er reell, og jeg blir aldri bra. Min sykdom er progressiv, dvs at jeg blir verre og verre. Det livet jeg har, skal brukes på dem jeg har kjærest her i verden; barna mine. Jeg skulle jo ønske at jeg kunne jobbet litt innimellom, men det går ikke. Derimot har jeg fått meg en bitteliten freelancejobb på si', som jeg kan utføre når jeg vil. De blir bare glade når de får et bidrag, og det føles godt å yte litt!

Hvem gagner du om du presser deg til å stå på videre i jobben? Ut i fra innlegget ditt har du allerede funnet svaret på det. Ingen vil vel være syke, ingen vil vel bli uføretrygdet. Joda, selvfølgelig fins det unntak også her, men jeg tror ikke hverken du eller jeg hører til den gruppen. Det handler om å akseptere begrensningene sykdommen setter. Om andre ikke kan akseptere det at en blir uføretrygdet, ja så må en gå i seg selv, og finne ut hvor mye det skal bety.

Selv er jeg ikke tøff nok til å vise utad hvor vondt jeg faktisk har. Ingen rundt meg, bortsett fra nærmeste familie, vet at smertene ofte er så sterke at de holder på å ta knekken på meg. Natt og dag. De vet ikke hvor uendelig slitsomt det er. Når jeg er på mitt verste, hverken klarer eller vil jeg ut og treffe folk. Om jeg i det hele tatt kommer meg på bena, bruker jeg krykker, og ser ut som jeg er 170 år. Egentlig skulle jeg bare ha latt masken falle, og nettopp presset meg ut blant folk på disse dagene. Latt dem se at jeg ikke er lat. Men syk.

Nok om meg. Mitt råd, om jeg kan kalle det for det, til deg, er å søke om full uføretrygd. Ikke 50 %, ikke midlertidig. Uføretrygden er uansett ikke mer permanent enn hva DU vil den skal være. Om du etter noen år kjenner at du klarer å arbeide, kontakter du bare NAV, og de vil gledelig hjelpe deg tilbake i yrkeslivet. Selv håper jeg på at jeg kan klare det om noen år. Men viss ikke, har jeg i alle fall den økonomiske sikkerheten i uføretrygden.

Mulig svaret mitt ble noe rotete, men håper du forstår essensen av det. Jeg ønsker deg lykke til videre, og håper du finner styrke til å finne ut hva du vil, og hva du klarer eller ikke klarer. Og at du gjennomfører det du kommer frem til. En slik avgjørelse er aldri lett å ta, men jeg tror du vil få det mye bedre om du aksepterer at sånn er det bare. God klem fra

[Gjest xbellax]

Takk for svar. Midlertidig ufør (eller hva det heter) hadde kanskje vært det rette for meg. Det er jo mulig at jeg kan takle jobb igjen når ungene er ferdig med skolegang. Når de to største er ute i jobb og minste har blitt eldre.

Den yngste vil jo kunne klare seg selv på en helt annen måte enn de to store, og vil etter hvert kreve mindre av meg. Hun har jo alltid klart en hel masse selv som de andre to har trengt mye hjelp med.

Føles litt ekkelt med tanke på arbeidsplassen min også. De har vært veldig flinke å følge meg opp og gitt hjelp langt utover hva som er vanlig. De forventer jo at jeg skal komme tilbake.. og det gir meg dårlig samvittighet at jeg grubler på det motsatte..

Du vil alltid ha dårlig samvittighet i større eller mindre grad, det vil de fleste som er syke. Du skal i samråd med Nav og dine behandlere/leger finne ut hva som er best for _deg_ ikke din arbeidsplass. Midlertidig uføre er en god løsning for mange som er "usikre" mht sin lidelse og sin fremtid. jeg mener å huske tiden for midlertidig er 4 år, kan selvsagt variere noe, men undersøk mulighetene for dette. Som du sier,- ting kan forandre seg. Uføre er ikke lenger det det var -livsvarig.