å mangle livslyst

[Gjest tristessa]

i min hverdag, (ufør pga bipolar 2, mor til 4, gift,) har egentlig "alt" greit rundt meg, opplever jeg mer og mer mangel på livslyst, eller helt egentlig opplever jeg dødslengsel. Det er som om alt blir for mye for meg, jeg henger bare med, og har det ikke bra. Jeg går til terapi, og oppleves av andre som om jeg har kommet meg bra av bipolar symptomer,viser ett blidt ansikt utad, mens jeg inni meg er helt alene og ufattelig lei meg, og vil ikke leve mer. Jeg jobber aktivt mot dette, bruker mye tid og krefter på egenutvikling, skal ut i utdanning, og gjør virkelig så godt jeg kan. likevel, innsiden av meg er dyster. Hvordan kan jeg selv øke min livslyst? Må også legge til at jeg lider veldig av beslutningsvegring, vingler ALLTID hit og dit, og dette gjelder fra de enkleste beslutninger, til store viktige beslutninger. Stoler ikke på meg selv, og vil helst slippe bestemme noe-- slippe leve. Jeg har i de siste 9 mnd blitt påført store belastninger, følelsesmessig, og praktiske, som kan forklare noe av mitt tungsinn, men det har egentlig så lenge jeg kan huske ligget i bunn av meg, Det plager meg å godkjenne at jeg er slik, at jeg er misfornøyd med livet mitt, (som egentlig er bedre enn mange andres.) erkjenne at jeg er generelt misfornøyd. Jeg ønsker å være fornøyd, livsglad og et menneske som kan tilføre andre positivitet . Som det er nå, spiller jeg ett spill, leker glad og positiv overfor alle rundt meg, men det koster! Det sliter meg ut å skulle være noe jeg ikke er. Og den jeg egentlig er vil jeg ikke være. Jeg har mulighet til å bruke naturen rundt meg, og gjør det, trener også, men det er ingenting av dette som "gir" meg noe, noe jeg skammer meg over å si. Jeg kan ikke hente styrke og trøst hos min mann, og det synes jeg er forferdelig trist, og det øker min følelse av ensomhet/mislykkethet. Kan du på noe vis hjelpe meg? Råde meg? Er det andre som meg, og hva gjør de?

[Gjest Jente31]

Hei, jeg kjenner meg igjen i en del av det du beskriver, særlig dette her:

"Som det er nå, spiller jeg ett spill, leker glad og positiv overfor alle rundt meg, men det koster! Det sliter meg ut å skulle være noe jeg ikke er".

Har du tatt tak i dette problemet selv? Snakket med noen om det? (gikk du til psykolog sa du? har du tatt det opp der, og jobbet med det - om mulig?)

Kansje du ville fått det bedre med deg selv, om du fikk løst opp i noe av dette ? Da hadde du kansje ikke blitt så sliten. Tror jeg.. For jeg vet det tar på å "spille" glad og fornøyd, når man sliter innvendig..

Vet ikke altså. Bare noen tanker!