Selvmordstanker/ønsker/planer

[Orio]

Er dette noe det er viktig å fortelle behandleren om? Har det noe å si for behandlingen? Hvilken verdi har det for behandler/behandling å fortelle om det? Sier det egentlig noe som helst om hvordan jeg har det? Eller sier det bare at jeg er en pyse og feiging som trekker meg ved minste tegn til motstand? Hva kan jeg vente at behandler gjør/sier/forholder seg til det hvis jeg sier noe sånn? Hvordan skal jeg si det for å bli hørt og tatt på alvor?

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

"Hvordan skal jeg si det for å bli hørt og tatt på alvor?"

Hva vil du behandler skal gjøre eller ikke gjøre, si eller ikke si for at skal føle at du blir "hørt og tatt på alvor"?

Det er viktig å fortelle om selvmordtanker. Jeg ønsker deretter å finne ut hva som gir disse tankene, deretter å finne alternativer som er bedre enn selvmord.

[Orio]

"Hvordan skal jeg si det for å bli hørt og tatt på alvor?"

Hva vil du behandler skal gjøre eller ikke gjøre, si eller ikke si for at skal føle at du blir "hørt og tatt på alvor"?

Det er viktig å fortelle om selvmordtanker. Jeg ønsker deretter å finne ut hva som gir disse tankene, deretter å finne alternativer som er bedre enn selvmord.

Hva som skal til for at jeg skal føle at jeg blir hørt og tatt på alvor? Vil du ha et svar, eller ville du bare ha meg til å tenke gjennom det?

Jeg vet ikke, ikke helt. Men det er noen ting som må være på plass. Når jeg forteller om selvmordstanker føler jeg meg ikke tatt på alvor når behandler ikke sier noe til det, men bare fortsetter tråden fra forrige time. Hva jeg ønsker/forventer? Kanskje at behandler spør nærmere om tankene, om innholdet. Er det verden-hadde-vært-et-bedre-sted-uten-meg - tanker? Eller er det onsdag-ti-over-halv-fire-skal-jeg-ta-frem-pistolen-og-blåse-hodet-av-meg - tanker? Jeg vil også gjerne at behandler spør om jeg vet hva som har fremkalt tankene, om det har skjedd noe spesielt i det siste eller om det er andre ting som kan ligge bak.