NHD: Nevne mistanke om Asperger for voksen sønn?

[Gjest En mor har det ikke bedre enn sine barn har]

Mye stemmer med denne diagnosen, når en ser tilbake på barndommen. Han er i dag voksen, bor for seg selv og studerer. Og fortsatt stemmer mye i hans liv i dag med diagnosen. Interesser, reaksjonsmønster og sosialt liv (eller mangel på sådant). Det ville også forklart mye av vår irritasjon og fortvilelse oppimellom åra, vanskelig å kommunisere med og motivere han. Med påfølgende dårlig samvittighet og maktesløshetsfølelse.

Tror du det vil ødelegge vårt forhold hvis jeg nevner det for han, ber han gå inn på en nettside og se om han kjenner igjen noe? Ja, du kan jo ikke vite det i vårt tilfelle, men har kanskje erfaringer. Kanskje er jeg påvirket av at det ville vært deilig for min del å få en forklaring på at jeg ikke alltid når fram.

Føler meg feig siden jeg rett og slett ikke bare tar dette opp med han. Men er redd det skal være det samme som å si at det livet du lever og den du er er ikke bra nok, faktisk synes jeg det er så ille at jeg tror du feiler noe.

Jeg har sporadisk snakket med andre om dette, både folk i familien, på skolen og lege og psykolog, men har som regel fått som svar at jeg skulle la han være i fred, det kom til å ordne seg og jeg mistenkte dem for å se på meg som en hysterisk mor. Min mann mente at det ville gjøre vondt verre å fronte han med dette. Så jeg utsatte og utsatte siden jeg var alene om å mene at det var noe en burde gjøre noe med. Snakket løselig med sønnen, men han ville iallefall IKKE til psykolog. Ferdig med det.

Slik gikk nå åra. For hver positive hendelse (særlig sosialt) så tentes håpet om at jeg bare VAR en hysterisk mor. Og plutselig en dag var han myndig. Og toget var på en måte gått. Og samvittigheten sa at jeg ikke fikk hjulpet han da jeg skulle fordi jeg hørte på alle andre og ikke fulgte stemmen inni meg.

Det her ble mye lenger enn jeg hadde tenkt. Har du noen tanker om min frustrasjoner, så ville jeg vært veldig takknemlig. Og til slutt, for meg ville det være lettere å skrive til han enn å si det direkte til han. Men vil det føles verre for han kanskje. Du som har studert menneskelige reaksjoner.

Jeg klarer ikke alltid å sortere om jeg ønsker forandring hos han like mye for egne følelsers skyld, som at jeg tror det blir bedre for han. Det her ble vel noe uklart, men vanskelig å forklare.

Takk hvis du orket lese det her.

[minjo]

Et sentralt spørsmål er hva du egentlig tror at du kan oppnå med dette? Hadde det hjulpet sønnen din nå å få vite at han er Asperger? Er han misfornøyd med sitt eget liv? Eller er det først og fremst din samvittighet dette handler om?

[Gjest En mor har det ikke bedre enn sine barn har]

Et sentralt spørsmål er hva du egentlig tror at du kan oppnå med dette? Hadde det hjulpet sønnen din nå å få vite at han er Asperger? Er han misfornøyd med sitt eget liv? Eller er det først og fremst din samvittighet dette handler om?

Det er jo DET jeg er i tvil om, nettopp de spørsmålene du stiller her. Hadde jeg VISST at han hadde fått det bedre, så hadde det jo ikke vært noe problem, da hadde jeg jo bare tatt det opp med han. Det er derfor jeg spør en fagperson. Jeg nevnte jo også tvil om jeg ønsker forandring like mye for egen del som for hans. Jeg vet som sagt ikke, derfor er det nyttig med noen innspill fra NHD.

[soleil]

Jeg tror jeg ville tatt det opp med han, ja. I en samtale der dere snakker om han, hvordan han har det, hvordan han var som liten, kanskje? Prøve å gjøre det på en positiv måte og litt spørrende.. Kanskje har han en del synspunkter selv? Kanskje vil det være godt for han å tenke på at negative ting han sliter med kan forklares medisinsk? At det fins mange andre i samme situasjon?

På den annen side... hvis han har valgt et studie som vil kunne gi han en jobb som passer han så er det kanskje ikke noe vits i å si noe med mindre han trenger spesiell tilrettelegging i studiet, praksis og i forhold til arbeidslivet. Dersom han studerer og ikke får det til, eventuelt ikke kommer i arbeid eller ikke fungerer i arbeid så er det kjempeviktig at han blir utredet i forhold til hans rettigheter i forhold til tilrettelegging i arbeidsliv, studier og eventuelt i forhold til trygdeytelser som attføring og eventuelt uføretrygd.

Selv om en eventuelt får en trygdeytelse så betyr ikke det at en ikke kan jobbe. Det fins arbeidsplasser, ikke bare vernede bedrifter, hvor en kan arbeide og motta delvis lønn og delvis trygd og hvor arbeidsoppgavene kan tilrettelegges for en med spesielle behov eller en som er litt annerledes.

[minjo]

Det er jo DET jeg er i tvil om, nettopp de spørsmålene du stiller her. Hadde jeg VISST at han hadde fått det bedre, så hadde det jo ikke vært noe problem, da hadde jeg jo bare tatt det opp med han. Det er derfor jeg spør en fagperson. Jeg nevnte jo også tvil om jeg ønsker forandring like mye for egen del som for hans. Jeg vet som sagt ikke, derfor er det nyttig med noen innspill fra NHD.

Du skrev ikke mye om sønnen din, bare at han bor for seg selv og studerer. Derfor lurte jeg på hva du ønsket egentlig å oppnå, på hvilken måte kunne det å få en diagnose gjøre livet hans bedre. Håper du får svar fra NHD, og soleil hadde jo og mange gode tanker.

[double]

''Føler meg feig siden jeg rett og slett ikke bare tar dette opp med han. Men er redd det skal være det samme som å si at det livet du lever og den du er er ikke bra nok, faktisk synes jeg det er så ille at jeg tror du feiler noe.''

Jeg vil bare si at det du skriver her, var sånn det var for meg før jeg fikk diagnosen.

Nå man får vite at man har asperger.. først da føler en at en faktisk hører hjemme her på jorden, og da først vet en at det ikke er noe galt med en likevel. For det er ikke noe galt i å ha AS eller være en aspie, vi opplever bare verden på en annen måte enn de neurotypiske.

Men før en vet om dette (som voksen) vil de fleste i mesteparten av sitt liv ha følt at det var noe anderledes, skjønt at man ikke var helt som de andre.. kanskje også i perioder lurt på om man var gal. Mange har også følt seg mislykket, fordi en aldri har strekt helt til, aldri helt klart å bli og være som forventet.

For uansett hvor mye en prøver vil en aldri klare å bli som "resten av verden". Heller ikke etter å ha fått diagnosen stilt, men da har man i det minste en forklaring. Også kan man bli kjent med mange andre voksne mennesker med asperger, andre mennesker som ser verden i samme perspektiv som en selv.

Jeg kan ikke si noe om det er rett eller galt av deg å prate med sønnen din om dette, for jeg har jo ingen anelse om hvordan han er eller hvordan han vil reagere. Det er det du som vet best, eller ihvertfall har størst forutsetning for å kunne vite.. for du er mamma'n hans.

Om du skulle prate med han og han finner ut at han vil ha mer informasjon, kanskje også fra voksne som selv har AS, så er www.bokstavbarna.no et fint sted å treffe noen av oss.

[double]

Hei, fant denne på YouTube.. Hvis du er god i engelsk er det verdt å hørehva han sier:

Det er for øvrig mye bra om AS som ligger ute på YouTube. Kanksje du finner noe som passer å vise sønnen din også?

Det er mye lettere å få med deg "innholdet" i disse videosnuttene enn når en skal lese det. Ellers kan jeg pgså anbefale denne enkle forklaringen på noen av "problemene" ved AS: