Prata med psykologen hans i dag.....

[Orio]

Jeg har fulgt med på innleggene dine. Du skriver mye om det ansvaret du føler for mannen din, det har jeg full forståelse for. Men du har et annet, mye viktigere ansvar, overfor barna deres. De kan ikke selv velge, men er prisgitt de valgene som dere voksne tar. Ditt ansvar er å gi dem en så god og trygg oppvekst som mulig, det får de ikke ved å vokse opp med en psykotisk far.

Jeg har tidligere rådet deg til å ta kontakt med fastlegen, og det vil jeg gjenta nå. Der kan du få støtte fra en fagperson som er på "din" side, psykologen er helt tydelig på din manns side. Det er kanskje lettere å si nei hvis legen støtter deg i det? Du kan også be h*n ta kontakt med psykologen som behandler din mann, og fortelle at det ikke er aktuelt at han kommer hjem til dere/at dere blir boende sammen.

Du kan også ta kontakt med fylkesmannen og få seperasjonspapirer. Uansett, en ting er sikkert, sånn som situasjonen er nå har han ingenting hjemme sammen med deg og barna å gjøre.

[frosken]

Har du klart å finne en samtalepartner for deg selv? Fastlegen? Familiekontor?

Det er sikkert begrenset hvor lenge sykehuset er villig til å ha din ektefelle innlagt. Du må vel enten ta ut separasjon raskt, eller midlertidig godta at han flytter hjem inntil dere har funnet ut av hva dere skal gjøre.

Merker at jeg reagerer på en del av svarene du har fått i denne tråden. Ikke slk at jeg er uenig i den konklusjonen de fleste trekker, men i argumentasjonen. En del fremstiller dette som et valg som skal være lett å ta, men jeg ser for meg at det er alt annet enn lett. Du sier du har vært sammen med mannen siden du var 16 år, dere har på et eller annet tidspunkt hatt det godt sammen, og så sent som i vinter gledet du deg til sommerferien sammen med ham og barna. Det må være vondt å evt. skulle innse at oddsene for et godt ekteskap er såpass dårlige, at du av hensyn til barna og deg selv bør ta ut separasjon og la ham ta ansvar for sitt liv så godt som han klarer.

Tror jeg ville ha tatt ut separasjon hvis jeg var deg, og så bedt om jevnlige samtaler på familiekontoret i tiden som kommer slik at dere kan finne ut av hva slags samværsordning det skal være for barna, avtale andre praktiske ting, få avklaret best mulig hvorfor separasjon er nødvendig osv. osv. Synes enten familiekontor eller psykiatri bør kunne bidra mer enn "normalt" siden situasjonen er såpass spesiell.

Håper du har noen som både kan diskutere disse tingene med deg og hjelpe deg til å få gjort det som må gjøres av praktiske ting. Dersom du bor i Oslo-området, kan det kanskje være en ide å be om hjelp fra jurk (gratis juridisk rådgivning for kvinner),

Fant ikke deres egen hjemmeside i farten, men du kan se her http://www.baby.no/rettigheter/jurk/jurk/

[Gjest Wita]

Har du klart å finne en samtalepartner for deg selv? Fastlegen? Familiekontor?

Det er sikkert begrenset hvor lenge sykehuset er villig til å ha din ektefelle innlagt. Du må vel enten ta ut separasjon raskt, eller midlertidig godta at han flytter hjem inntil dere har funnet ut av hva dere skal gjøre.

Merker at jeg reagerer på en del av svarene du har fått i denne tråden. Ikke slk at jeg er uenig i den konklusjonen de fleste trekker, men i argumentasjonen. En del fremstiller dette som et valg som skal være lett å ta, men jeg ser for meg at det er alt annet enn lett. Du sier du har vært sammen med mannen siden du var 16 år, dere har på et eller annet tidspunkt hatt det godt sammen, og så sent som i vinter gledet du deg til sommerferien sammen med ham og barna. Det må være vondt å evt. skulle innse at oddsene for et godt ekteskap er såpass dårlige, at du av hensyn til barna og deg selv bør ta ut separasjon og la ham ta ansvar for sitt liv så godt som han klarer.

Tror jeg ville ha tatt ut separasjon hvis jeg var deg, og så bedt om jevnlige samtaler på familiekontoret i tiden som kommer slik at dere kan finne ut av hva slags samværsordning det skal være for barna, avtale andre praktiske ting, få avklaret best mulig hvorfor separasjon er nødvendig osv. osv. Synes enten familiekontor eller psykiatri bør kunne bidra mer enn "normalt" siden situasjonen er såpass spesiell.

Håper du har noen som både kan diskutere disse tingene med deg og hjelpe deg til å få gjort det som må gjøres av praktiske ting. Dersom du bor i Oslo-området, kan det kanskje være en ide å be om hjelp fra jurk (gratis juridisk rådgivning for kvinner),

Fant ikke deres egen hjemmeside i farten, men du kan se her http://www.baby.no/rettigheter/jurk/jurk/

En del fremstiller dette som et valg som skal være lett å ta.

Det er forskjell på å si at det -er- enkelt og at det -burde- være enkelt.

Ut fra svaret til NHD, mener jeg at det burde være enkelt. Ikke dermed sagt at det er enkelt.

[Gjest sjokoladeplaten]

En del fremstiller dette som et valg som skal være lett å ta.

Det er forskjell på å si at det -er- enkelt og at det -burde- være enkelt.

Ut fra svaret til NHD, mener jeg at det burde være enkelt. Ikke dermed sagt at det er enkelt.

Nei, det er jammen ikke lett! Jeg vakler fra minutt til minutt. Og selv om psykiateren her sier at prognosene er dårlige, så er han jo ikke min manns behandler. Så han kan jo ta feil......

[Gjest sjokoladeplaten]

Har du klart å finne en samtalepartner for deg selv? Fastlegen? Familiekontor?

Det er sikkert begrenset hvor lenge sykehuset er villig til å ha din ektefelle innlagt. Du må vel enten ta ut separasjon raskt, eller midlertidig godta at han flytter hjem inntil dere har funnet ut av hva dere skal gjøre.

Merker at jeg reagerer på en del av svarene du har fått i denne tråden. Ikke slk at jeg er uenig i den konklusjonen de fleste trekker, men i argumentasjonen. En del fremstiller dette som et valg som skal være lett å ta, men jeg ser for meg at det er alt annet enn lett. Du sier du har vært sammen med mannen siden du var 16 år, dere har på et eller annet tidspunkt hatt det godt sammen, og så sent som i vinter gledet du deg til sommerferien sammen med ham og barna. Det må være vondt å evt. skulle innse at oddsene for et godt ekteskap er såpass dårlige, at du av hensyn til barna og deg selv bør ta ut separasjon og la ham ta ansvar for sitt liv så godt som han klarer.

Tror jeg ville ha tatt ut separasjon hvis jeg var deg, og så bedt om jevnlige samtaler på familiekontoret i tiden som kommer slik at dere kan finne ut av hva slags samværsordning det skal være for barna, avtale andre praktiske ting, få avklaret best mulig hvorfor separasjon er nødvendig osv. osv. Synes enten familiekontor eller psykiatri bør kunne bidra mer enn "normalt" siden situasjonen er såpass spesiell.

Håper du har noen som både kan diskutere disse tingene med deg og hjelpe deg til å få gjort det som må gjøres av praktiske ting. Dersom du bor i Oslo-området, kan det kanskje være en ide å be om hjelp fra jurk (gratis juridisk rådgivning for kvinner),

Fant ikke deres egen hjemmeside i farten, men du kan se her http://www.baby.no/rettigheter/jurk/jurk/

Takk for svar. Det er jo ikke bare å ta ut seperasjon heller. Vi har jo ikke noe annet sted å bo. Det føles jo også grusomt brutalt. som å sparke en som ligger nede.

[trissie]

Nei, det er jammen ikke lett! Jeg vakler fra minutt til minutt. Og selv om psykiateren her sier at prognosene er dårlige, så er han jo ikke min manns behandler. Så han kan jo ta feil......

Jeg synes det er håpløst av en psykiater å uttale seg så kategorisk. Han har kun forholdt seg til den ene parts fortvilelse.

Jeg har hørt om slike tilfeller før som faktisk har endt meget godt når psykosen har kommet brått og brutalt.

Selvfølgelig er jeg enig i det punktet der resten av familiens liv og helse er viktigst, men det er også et menneske man snakker om her, og som sikkert har hatt det vondt selv.

Jeg har fulgt saken din og har stor medfølelse, men jeg har faktisk vært litt irritert over at andre mer håpløse tilfeller har projisert sin egen elendighet over på deg. Jeg opplever nesten at det har økt din håpløshet og fortvilelse.

Dessverre er det ofte slik at de som sliter har en egen evne til å grave hverandre ned i stedet for å gi trøst og oppløftende vinklinger.

Det er tross alt forskjell på langvarig vold, voldstendenser og en psykose. Det betyr mye for deg, at du følger din egen følelse og ikke andres.

[Mirabell]

Nei, det er jammen ikke lett! Jeg vakler fra minutt til minutt. Og selv om psykiateren her sier at prognosene er dårlige, så er han jo ikke min manns behandler. Så han kan jo ta feil......

Jeg har lest tråden her, og jeg syns noe av det viktigste som NHD skrev var:

''Alle har selv et ansvar for å holde seg i live. Du har også et ansvar for barnas helse.''

Hans helse er ikke først og fremst ditt ansvar, det er det din og barnas helse som er. Sett utenfra, bør valget været lett å ta, men selvsagt tungt og vanskelig å følge (hvis du forstår hva jeg mener).

Lykke til! *trøsteklem*

[Gjest Wita]

Jeg synes det er håpløst av en psykiater å uttale seg så kategorisk. Han har kun forholdt seg til den ene parts fortvilelse.

Jeg har hørt om slike tilfeller før som faktisk har endt meget godt når psykosen har kommet brått og brutalt.

Selvfølgelig er jeg enig i det punktet der resten av familiens liv og helse er viktigst, men det er også et menneske man snakker om her, og som sikkert har hatt det vondt selv.

Jeg har fulgt saken din og har stor medfølelse, men jeg har faktisk vært litt irritert over at andre mer håpløse tilfeller har projisert sin egen elendighet over på deg. Jeg opplever nesten at det har økt din håpløshet og fortvilelse.

Dessverre er det ofte slik at de som sliter har en egen evne til å grave hverandre ned i stedet for å gi trøst og oppløftende vinklinger.

Det er tross alt forskjell på langvarig vold, voldstendenser og en psykose. Det betyr mye for deg, at du følger din egen følelse og ikke andres.

Det er ikke snakk om å grave noen ned. Veldig skjelden jeg råder noen til å gå fra partneren sin. Kun i tilfeller der det virker å ikke være noe håp (som i jente 31 sitt tilfelle) og i tilfeller som dette hvor en psykiater antyder at mannen kan være farlig.

Jeg har stor sans for dine innlegg i samlivsspørsmål. Det har jeg virkelig, men noen ganger virker du litt for overivrig og jeg synes du skal være litt mer forsiktig i visse tilfeller.

[Gjest Wita]

Nei, det er jammen ikke lett! Jeg vakler fra minutt til minutt. Og selv om psykiateren her sier at prognosene er dårlige, så er han jo ikke min manns behandler. Så han kan jo ta feil......

Han kan selvsagt ta feil. Alle kan ta feil. Blir bare litt skremt av svaret hans. Han sa det jeg tenkte, men som jeg ikke turde si.

Det er jo skjelden at noe alvorlig skjer, men så leser man skrekkhistorier av og til...

Nei, jeg vet ikke hva du skal gjøre. Du kjenner mannen best. Du har ihvertfall ikke noe ansvar for han og det virker som det kun er det som holder deg igjen fra seperasjon. Du har ikke ansvar for han og det vet du vel innerst inne.

[trissie]

Det er ikke snakk om å grave noen ned. Veldig skjelden jeg råder noen til å gå fra partneren sin. Kun i tilfeller der det virker å ikke være noe håp (som i jente 31 sitt tilfelle) og i tilfeller som dette hvor en psykiater antyder at mannen kan være farlig.

Jeg har stor sans for dine innlegg i samlivsspørsmål. Det har jeg virkelig, men noen ganger virker du litt for overivrig og jeg synes du skal være litt mer forsiktig i visse tilfeller.

Nå tror jeg ikke vi diskuterer samme sak, eller?

Ikke har jeg fortalt henne hva HUN bør gjøre, heller ikke kommentert direkte HENNES sak.

Mitt innlegg er ment å stille spørsmålstegn ved at våre subjektive meninger skal være viktigere og riktigere enn en behandlers vurdering.

Jeg har ikke på noen måte ivret for trådstarter å dra med mannen noe sted. Jeg har kun oppfordret til litt mer objektivitet, kanskje lytte litt mer til egne følelser og unngå de som "graver" henne ned.

Jeg står fast på at elendighet har tendens til å grave med elendighet.

Det jeg ønsket var å gi litt trøst, unngå ensidigheten i svarene.

Stort sett er mine innlegg skrevet med utgangspunkt å skape balanse i svarene. Det er sjelden jeg har en bestemt mening om hva som er riktigst, ikke sant?

Det er alltid trist at avgjørelser tas uten motforestillinger.

Forresten er jeg lite imponert over at en psykiater kan kritisere den behandlende parten så ukritisk etter bare den ene parts innspill.

Kall det gjerne overivrig *O*.

[frosken]

Takk for svar. Det er jo ikke bare å ta ut seperasjon heller. Vi har jo ikke noe annet sted å bo. Det føles jo også grusomt brutalt. som å sparke en som ligger nede.

Hva med å kontakte f.eks. jurk - eller advokat om du har råd til det - og få klarhet i den praktiske og økonomiske situasjonen?

Jeg forestiller meg at det kanskje ville være lettere for deg om dere i det minste ikke skal bo sammen de kommende månedene, og så kan du jo bruke separasjonsåret til å tenke deg om. Se om han blir frisk, kjenne på egne følelser når den vanskelige perioden er kommet mer på avstand osv. osv.

Jeg skjønner at det må kjennes som å sparke en som allerede ligger nede. Samtidig har jeg liten tro på at det er konstruktivt for dere å bo sammen så lenge du har såpass sterke negative følelser i forhold til ham. Sannsynligvis vil han fange opp noe rundt dine negative følelser, og kanskje vil det føre til enda flere vrangforestillinger hos ham om utroskap ol. Han vil merke at noe "er galt" og kanskje feiltolke det ut i fra sin sårbarhet i forhold til psykoser.

Jeg tenker at det mest ansvarlige og hensynsfulle du kan gjøre mot dere alle er å sørge for at dere bor fra hverandre de nærmeste månedene.

Har du energi nok til å orke å ta tak i denne situasjonen? Hvis ikke, så prøv å finne noen som kan undersøke ting sammen med deg.

Til slutt, så tror jeg at du kan komme til å måtte akseptere at han flytter hjem inntil dere har funnet andre løsninger. Dersom sykehuset mener han er ferdigbehandlet, så er det sikkert begrenset hvor lenge de vil gi ham plass. Det vil være en fordel om sykehuset vet at han evt. flytter hjem til en separasjonsprosess; det kan påvirke deres holdning i forhold til hvorvidt han bør skrives ut nå eller litt senere.

Tror det er mange som føler seg berørt av din livssituasjon for tiden. Jeg ser ingen lette løsninger; dere vil i allefall på kort sikt bli rammet av dette alle sammen.

[PieLill]

Han kan selvsagt ta feil. Alle kan ta feil. Blir bare litt skremt av svaret hans. Han sa det jeg tenkte, men som jeg ikke turde si.

Det er jo skjelden at noe alvorlig skjer, men så leser man skrekkhistorier av og til...

Nei, jeg vet ikke hva du skal gjøre. Du kjenner mannen best. Du har ihvertfall ikke noe ansvar for han og det virker som det kun er det som holder deg igjen fra seperasjon. Du har ikke ansvar for han og det vet du vel innerst inne.

Selvfølgelig har man et asvar for en mentalt syk mann. En man har delt mange år med, også gode.

Men dette ansvaret må veies opp mot andre man også har ansvar for, både barn og seg selv. Man må også sette en grense for hvor langt ansvaret for mannen strekker seg. Det er ikke et ubegrenset ansvar.

Til sist må man vurdere hva man kan oppnå til hvilken pris, og sette grenser også på dette området.

Men ansvar har man selvfølgelig. Det blir alt for enkelt og si man ikke har det. Man kan ikke løpe fra sitt ansvar. Men må må prioritere beinhardt og erkjenne sine begrensninge i hva man kan gjøre og tåle.

Ikke enkelt.

mvh

[PieLill]

Har du klart å finne en samtalepartner for deg selv? Fastlegen? Familiekontor?

Det er sikkert begrenset hvor lenge sykehuset er villig til å ha din ektefelle innlagt. Du må vel enten ta ut separasjon raskt, eller midlertidig godta at han flytter hjem inntil dere har funnet ut av hva dere skal gjøre.

Merker at jeg reagerer på en del av svarene du har fått i denne tråden. Ikke slk at jeg er uenig i den konklusjonen de fleste trekker, men i argumentasjonen. En del fremstiller dette som et valg som skal være lett å ta, men jeg ser for meg at det er alt annet enn lett. Du sier du har vært sammen med mannen siden du var 16 år, dere har på et eller annet tidspunkt hatt det godt sammen, og så sent som i vinter gledet du deg til sommerferien sammen med ham og barna. Det må være vondt å evt. skulle innse at oddsene for et godt ekteskap er såpass dårlige, at du av hensyn til barna og deg selv bør ta ut separasjon og la ham ta ansvar for sitt liv så godt som han klarer.

Tror jeg ville ha tatt ut separasjon hvis jeg var deg, og så bedt om jevnlige samtaler på familiekontoret i tiden som kommer slik at dere kan finne ut av hva slags samværsordning det skal være for barna, avtale andre praktiske ting, få avklaret best mulig hvorfor separasjon er nødvendig osv. osv. Synes enten familiekontor eller psykiatri bør kunne bidra mer enn "normalt" siden situasjonen er såpass spesiell.

Håper du har noen som både kan diskutere disse tingene med deg og hjelpe deg til å få gjort det som må gjøres av praktiske ting. Dersom du bor i Oslo-området, kan det kanskje være en ide å be om hjelp fra jurk (gratis juridisk rådgivning for kvinner),

Fant ikke deres egen hjemmeside i farten, men du kan se her http://www.baby.no/rettigheter/jurk/jurk/

Veldig godt og konstruktivt innlegg. Tror du treffer helheten i situasjonen bedre enn alt annet som er skrevet her.

mvh

[Gjest Wita]

Nå tror jeg ikke vi diskuterer samme sak, eller?

Ikke har jeg fortalt henne hva HUN bør gjøre, heller ikke kommentert direkte HENNES sak.

Mitt innlegg er ment å stille spørsmålstegn ved at våre subjektive meninger skal være viktigere og riktigere enn en behandlers vurdering.

Jeg har ikke på noen måte ivret for trådstarter å dra med mannen noe sted. Jeg har kun oppfordret til litt mer objektivitet, kanskje lytte litt mer til egne følelser og unngå de som "graver" henne ned.

Jeg står fast på at elendighet har tendens til å grave med elendighet.

Det jeg ønsket var å gi litt trøst, unngå ensidigheten i svarene.

Stort sett er mine innlegg skrevet med utgangspunkt å skape balanse i svarene. Det er sjelden jeg har en bestemt mening om hva som er riktigst, ikke sant?

Det er alltid trist at avgjørelser tas uten motforestillinger.

Forresten er jeg lite imponert over at en psykiater kan kritisere den behandlende parten så ukritisk etter bare den ene parts innspill.

Kall det gjerne overivrig *O*.

"Jeg har ikke på noen måte ivret for trådstarter å dra med mannen noe sted. Jeg har kun oppfordret til litt mer objektivitet, kanskje lytte litt mer til egne følelser og unngå de som "graver" henne ned."

Jeg forstår godt hva du mener. Det er en tendens her inne i samlivsspørsmål. Det har jeg også lagt merke til.

Men noen ganger er det nødvendig og i dette tilfellet har jeg oppfattet det slik at det var nødvendig. Ikke for å grave ned, men til å ta en beslutning til å komme seg ut av noe som virker håpløst.

"Jeg står fast på at elendighet har tendens til å grave med elendighet"

Svært ofte ja, men i noen tilfeller skal man ikke være for positiv heller.

"Det jeg ønsket var å gi litt trøst, unngå ensidigheten i svarene"

Tja, jeg vet ikke hvor lurt det er akkurat i dette tilfellet. Jeg bare svarte ut i fra hvordan jeg tenkte da jeg leste dette og det har ikke noe med å gjøre som du antyder at jeg svarer ut i fra egne erfaringer. Jeg har det veldig godt, men ble skremt av hva NHD skrev. kanskje fordi han skrev det jeg selv tenkte.

"Stort sett er mine innlegg skrevet med utgangspunkt å skape balanse i svarene. Det er sjelden jeg har en bestemt mening om hva som er riktigst, ikke sant?"

Jeg vet og jeg er nesten alltid enig i det du skriver:)

"Det er alltid trist at avgjørelser tas uten motforestillinger"

Det kommer helt an på saken og hvor alvorlig det virker.

"Forresten er jeg lite imponert over at en psykiater kan kritisere den behandlende parten så ukritisk etter bare den ene parts innspill"

Det var sikkert skremmende for sjokoladeplaten, men kanskje han tenkte at han måtte være ærlig isteden for å angre i ettertid?

"

"Kall det gjerne overivrig *O*."

Beklager, vet at du mener det godt:)

[Gjest Wita]

Selvfølgelig har man et asvar for en mentalt syk mann. En man har delt mange år med, også gode.

Men dette ansvaret må veies opp mot andre man også har ansvar for, både barn og seg selv. Man må også sette en grense for hvor langt ansvaret for mannen strekker seg. Det er ikke et ubegrenset ansvar.

Til sist må man vurdere hva man kan oppnå til hvilken pris, og sette grenser også på dette området.

Men ansvar har man selvfølgelig. Det blir alt for enkelt og si man ikke har det. Man kan ikke løpe fra sitt ansvar. Men må må prioritere beinhardt og erkjenne sine begrensninge i hva man kan gjøre og tåle.

Ikke enkelt.

mvh

Jeg tror du skjønner hva jeg mener.

Hun er ikke ansvarlig for et eventuelt selvmord.

Hun skal først og fremst skåne seg selv og barna.

[Gjest Jente31]

Hei, jeg vil bare si til deg at det er lett for oss utenforstående, som hverken kjenner deg eller deres forhold og alt rundt dette, å dømme.

Jeg tror de fleste av oss ikke er ute etter å dømme, men øsnker å forholde oss til de rene fakta.

Valget er ditt og ingen andres.

Velger du å bli må du ta konsekvensene av det. Og, som jeg har skjønt, så er det hverken lett eller trygt å leve med en som er slik.

Velger du å gå, så må du ta konsekvensene av det også. Og det er som du bl.a sier; dårlig samvittighet, for å sparke (forlate) en som allerede ligger nede osv. Jeg forstår deg så godt på dette området. Derfor har min hensikt vært å få deg til å fokusere på, og ta hensyn til barna og deg.

Min ex var ikke psykotisk (men voldelig). Så jeg vil tro du har et langt vanskeligere valg enn det jeg hadde. Dessuten er din situasjon mye mer kritisk. BUrde derfor ikke blandet meg så mye inn. Men jeg blir berørt av dette. For jeg vet hvor vanskelig det er når man dras mellom dårlig samvittighet, og det å stå ovenfor et vanskelig valg..

Har du et sted du kunne vært, slik at du hadde fått tenke mer klart feks? Se på det som en slags pause? Få litt mer avstand, og kjenne etter hva du virklelig vil.. ? Forhøre deg litt mer osv. før du må ta et endelig valg..?

Det er bare et vel ment forslag.

Ønsker deg masse lykke til uansett hva du velger jeg :-)

[Gjest sjokoladeplaten]

Hei, jeg vil bare si til deg at det er lett for oss utenforstående, som hverken kjenner deg eller deres forhold og alt rundt dette, å dømme.

Jeg tror de fleste av oss ikke er ute etter å dømme, men øsnker å forholde oss til de rene fakta.

Valget er ditt og ingen andres.

Velger du å bli må du ta konsekvensene av det. Og, som jeg har skjønt, så er det hverken lett eller trygt å leve med en som er slik.

Velger du å gå, så må du ta konsekvensene av det også. Og det er som du bl.a sier; dårlig samvittighet, for å sparke (forlate) en som allerede ligger nede osv. Jeg forstår deg så godt på dette området. Derfor har min hensikt vært å få deg til å fokusere på, og ta hensyn til barna og deg.

Min ex var ikke psykotisk (men voldelig). Så jeg vil tro du har et langt vanskeligere valg enn det jeg hadde. Dessuten er din situasjon mye mer kritisk. BUrde derfor ikke blandet meg så mye inn. Men jeg blir berørt av dette. For jeg vet hvor vanskelig det er når man dras mellom dårlig samvittighet, og det å stå ovenfor et vanskelig valg..

Har du et sted du kunne vært, slik at du hadde fått tenke mer klart feks? Se på det som en slags pause? Få litt mer avstand, og kjenne etter hva du virklelig vil.. ? Forhøre deg litt mer osv. før du må ta et endelig valg..?

Det er bare et vel ment forslag.

Ønsker deg masse lykke til uansett hva du velger jeg :-)

Hei. Takk for svar igjen! Jeg er i grunn ikke redd han. synes mest synd på han. Jeg er jo glad i han også! Ellers ville jeg ikke ha fått to barn med han. Jeg blir mest rådet til å flytte fra han, og det er det jeg drømmer om å gjøre også. Men en stor del av meg forteller meg det motsatte. Det der med "i gode og onde dager" hva om de gode dagene kommer tilbake?

Jeg tror ikke han vil gjøre meg eller barna noe. Men selvfølgelig, hvis han blir virkelig psykotisk igjen, er det jo ikke han som handler, men sykdommen.

Ungene vil bli knust ved en skillsmisse. Særlig den eldste. Hun er skikkelig pappajente. Men barn innfinner seg jo med situasjonen, og hun vil jo komme til å ha masse kontakt med han fremdeles. De fleste barn takler etterhvert et slikt brudd på en grei måte, i hvert fall etter en tid.

Så er det meg, da. Jeg føler mer og mer at jeg vil ha mitt eget liv. Jeg ser for meg leiligheten min, livet som enlig og hvordan jeg skal leve det....selv om jeg vil bli mye dårligere økonomisk stilt. Det spiller liten rolle, jeg kan leve på mindre enn jeg gjør nå.

I helgen må vi prate sammen, finne ut av hvordan i hvert fall høsten skal bli. Planlegge. Jeg må ta noen valg som er vanskelige. Hvis jeg ikke velger, er det også et valg.

det er godt at dere på dol har tatt seg tid til å svare meg så langt.

[Gjest sjokoladeplaten]

Hva med å kontakte f.eks. jurk - eller advokat om du har råd til det - og få klarhet i den praktiske og økonomiske situasjonen?

Jeg forestiller meg at det kanskje ville være lettere for deg om dere i det minste ikke skal bo sammen de kommende månedene, og så kan du jo bruke separasjonsåret til å tenke deg om. Se om han blir frisk, kjenne på egne følelser når den vanskelige perioden er kommet mer på avstand osv. osv.

Jeg skjønner at det må kjennes som å sparke en som allerede ligger nede. Samtidig har jeg liten tro på at det er konstruktivt for dere å bo sammen så lenge du har såpass sterke negative følelser i forhold til ham. Sannsynligvis vil han fange opp noe rundt dine negative følelser, og kanskje vil det føre til enda flere vrangforestillinger hos ham om utroskap ol. Han vil merke at noe "er galt" og kanskje feiltolke det ut i fra sin sårbarhet i forhold til psykoser.

Jeg tenker at det mest ansvarlige og hensynsfulle du kan gjøre mot dere alle er å sørge for at dere bor fra hverandre de nærmeste månedene.

Har du energi nok til å orke å ta tak i denne situasjonen? Hvis ikke, så prøv å finne noen som kan undersøke ting sammen med deg.

Til slutt, så tror jeg at du kan komme til å måtte akseptere at han flytter hjem inntil dere har funnet andre løsninger. Dersom sykehuset mener han er ferdigbehandlet, så er det sikkert begrenset hvor lenge de vil gi ham plass. Det vil være en fordel om sykehuset vet at han evt. flytter hjem til en separasjonsprosess; det kan påvirke deres holdning i forhold til hvorvidt han bør skrives ut nå eller litt senere.

Tror det er mange som føler seg berørt av din livssituasjon for tiden. Jeg ser ingen lette løsninger; dere vil i allefall på kort sikt bli rammet av dette alle sammen.

Hei Frosken

Takk for svaret ditt. Jeg synes dere er så snille og svarer så fint og smart alle sammen her

Jeg må tak tak i dette denne helgen, tror jeg. Jeg tror han kommer hjem til uka, og da må han også være klar over mine følelser. Men det kommer nok ikke som et sjokk på han. Han kommer nok til å få mer næring til utroskapstankene når jeg forteller han det. Men jeg har absolutt ingen annen, og kunne ikke tenkt meg å innledet noe forhold til en mann på veeeeeldig lenge.

Jeg vet at han ikke kan være der han er nå lenger, og det aksepterer jeg og forstår. Sykehuset er klar over mine følelser, men han får en ny behandler som jeg nok også må prate med. Han kommer hjem, jeg må snakke med han om hva han sier og tror, og så får vi se. Skulle ønske jeg klarte å ta en avgjørelse som satt, som jeg følte var 100% riktig. Men uansett hvordan jeg vrir og vrenger på det, så blir det feil.

For min egen del drømmer jeg om et nytt liv. Et positivt liv med masse gleder....

[Gjest Wita]

Hei. Takk for svar igjen! Jeg er i grunn ikke redd han. synes mest synd på han. Jeg er jo glad i han også! Ellers ville jeg ikke ha fått to barn med han. Jeg blir mest rådet til å flytte fra han, og det er det jeg drømmer om å gjøre også. Men en stor del av meg forteller meg det motsatte. Det der med "i gode og onde dager" hva om de gode dagene kommer tilbake?

Jeg tror ikke han vil gjøre meg eller barna noe. Men selvfølgelig, hvis han blir virkelig psykotisk igjen, er det jo ikke han som handler, men sykdommen.

Ungene vil bli knust ved en skillsmisse. Særlig den eldste. Hun er skikkelig pappajente. Men barn innfinner seg jo med situasjonen, og hun vil jo komme til å ha masse kontakt med han fremdeles. De fleste barn takler etterhvert et slikt brudd på en grei måte, i hvert fall etter en tid.

Så er det meg, da. Jeg føler mer og mer at jeg vil ha mitt eget liv. Jeg ser for meg leiligheten min, livet som enlig og hvordan jeg skal leve det....selv om jeg vil bli mye dårligere økonomisk stilt. Det spiller liten rolle, jeg kan leve på mindre enn jeg gjør nå.

I helgen må vi prate sammen, finne ut av hvordan i hvert fall høsten skal bli. Planlegge. Jeg må ta noen valg som er vanskelige. Hvis jeg ikke velger, er det også et valg.

det er godt at dere på dol har tatt seg tid til å svare meg så langt.

" Veldig betryggende å dra på hyttetur med en mann med psykoser, ja."

Dette tolket jeg slik at du var redd han.

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg synes det er håpløst av en psykiater å uttale seg så kategorisk. Han har kun forholdt seg til den ene parts fortvilelse.

Jeg har hørt om slike tilfeller før som faktisk har endt meget godt når psykosen har kommet brått og brutalt.

Selvfølgelig er jeg enig i det punktet der resten av familiens liv og helse er viktigst, men det er også et menneske man snakker om her, og som sikkert har hatt det vondt selv.

Jeg har fulgt saken din og har stor medfølelse, men jeg har faktisk vært litt irritert over at andre mer håpløse tilfeller har projisert sin egen elendighet over på deg. Jeg opplever nesten at det har økt din håpløshet og fortvilelse.

Dessverre er det ofte slik at de som sliter har en egen evne til å grave hverandre ned i stedet for å gi trøst og oppløftende vinklinger.

Det er tross alt forskjell på langvarig vold, voldstendenser og en psykose. Det betyr mye for deg, at du følger din egen følelse og ikke andres.

Hei

Ja, jeg føler at jeg har et ansvar for han. Jeg er glad i han, jeg har fått to nydelige barn med han, vi har en lang historie sammen og et (om en lite) nettverk sammen. Han er egentlig en snill mann. Jeg sier egentlig, for det siste året (i hvert fall det siste halvåret) har han ikke vært så snill. en stund har vært nesten slem og ond. det går ut over mine føleser for han. Noen her skrev at jeg forakter han. Dette har jeg tenkt mye på, og på en måte er det riktig at jeg gjør det. Jeg vil ha tilbake den mannen jeg ble glad i og er glad i. Men han er ikke der, viser seg bare i korte blaff.

Hadde jeg visst at dette kom til å gå over hadde det vært annerledes. Hadde det vært en psykisk sykdom som ikke gikk så veldig ut over meg (det er jo meg han mistenker for alt mulig rart), så hadde det også vært annerledes. Da hadde det vært mye lettere å stille opp som trøstende og støttende partner. En derpresjon uten all paranoiaen kunne jeg nok taklet bedre.

Takk for at du orket å svare. Jeg er takknemlig for alle svar her. Mange kloke mennesker som svare