NHD: Dystymi - hvordan få legen til å forstå?

[Gjest må man gi helt opp?]

Kan man ikke være dystym hvis man prøver alt man kan å ha en normal døgnrytme og å være med på aktiviteter? Hvis man gjør alt det fordi man håper å unngå å gå inn i en dyp depresjon da, men likevel nesten hele tiden er sliten. Hvis man synes livet er for kjipt, men man presser seg gennom det fordi man "må" (Selvmord er jo ingen løsning) Når man har gått slik i flere år. Man har alltid vært trist og sett lite mening i livet, men tidligere har man trodd at når man ble kvitt angsten ville man også bli glad. Så ble man kvitt angsten, i alle fall hovedsaklig, men man er fortsatt like trist og ser like lite glede i livet. Man kan ha det greit i perioder, men blir mer og mer sliten. Og mer og mer oppgitt over at man aldri blir bra.

Jeg har gått i terapi i flere år. Det har hjulpet mye med tanke på angst, unnvikenhet og å bry seg for mye om hva andre mener om meg. Men jeg er fortsatt like trist. Kanskje enda tristere, for jeg hadde jo håpet og trodd det skulle gjøre meg glad.

Hvis det ikke er dystymi, hva er det da? Og hva kan eventuelt hjelpe? Hvordan skal jeg få legen til å forstå? Jeg er visst ikke deprimert, for jeg gjør for mye. Må man bli helt passiv for at legen skal skjønne man er deprimert? Jeg ønsker jo ikke å bli mer deprimert, så jeg fortsetter å kjempe. Alt jeg har lest og alle studier tilsier at normal døgnrytme, aktivitet, sosialisering og trening er bra. Derfor klamrer jeg meg til det og prøver alt jeg kan. Men jeg blir så utrolig sliten. Og alt det fører til er at legen nekter å tro på at jeg er dystym/deprimert. Hva skal jeg gjøre?

Kan du være så snill å fortelle meg hvordan jeg skal gå frem for å få legen til å forstå?

[Gjest ammaka]

Dystymi er jo en laaaaangvarig, men mild depresjon, slik at derfor klarer jo du dette som du passer på å holde i gang, men det er likevel alvorlig når det er så laaaangvarig, det du beskriver er jo nettopp dystymi... Kanskje legen ikke har kunnskap om den lidelsen, kanskje du må ta med noe skriftlig informasjon om den, og så si at du mener du kanskje har dette... evt. skifte lege :/

[Gjest Surreal]

Jeg støtter svaret til ammaka. Dette høres ut som dystymi. Men hadde det ikke vært lurt å få legen til å henvise deg til en som kan diagnostisere det? Da må han i alle fall tro det.

Generelt er min oppfatning at mange leger vet for lite eller er for lite interessert i psykiatri. Jeg hadde en vikarlege en gang som sa at "dystymi" bare betyr "lei seg", og at det var noe alle var iblant... Dette sa han da jeg forklarte at jeg var under utredning med mistanke om dystymi. Jeg fikk kort tid etterpå diagnosen dystymi og engstelig, unnvikende pf.

Ellers vil jeg si at jeg synes det er flott at du så godt du kan prøver å holde hodet over vannet, og så godt som du klarer lever et normalt aktivt liv. For det er neimmen ikke lett. Men som i mitt tilfelle, MÅ man bare fortsette og fortsette når man har ansvar for barn og sånn. Da blir vi naturligvis mer slitne enn friske mennesker, fordi det koster så mye av de kreftene vi ikke har så mye av i utgangspunktet. Og selvmord er ingen løsning, nei.

Ønsker deg lykke til med å få en diagnose "på papiret" og få legen til å forstå deg. :-)