Nytt innlegg fra "masa" ;)

[Gjest sjokoladeplaten]

Føler at jeg maser her, men dere gir så mange gode svar så jeg prøver igjen.....

I helgen skal jeg prøve å få snakka med mannen min om fremtiden vår (i hvert fall de nærmeste ukene....), fortelle han litt om hva jeg føler (men her må jeg være forsiktig) og lage noen avtaler med han. Som dere vet skrives han ut neste uke.

Noen råd om hvordan jeg bør legge dette frem for han? Bør jeg ha en løsning klarlagt på forhånd (eller flere), eller bør jeg høre hva han sier først? Hvordan unngå at han blir sint og trekker seg unna? Bør vi skrive ned avtalene, og så fall i hvilken grad? Han er veldig dårlig til å følge opp avtaler også, han glemmer dem og sjekker ikke avtaleboka og sånn.

Bør vi snakke sammen over et måltid med god mat, et vinglass etc, eller er det bedre uten "kosen"? Bør vi være hjemme eller på et mer "nøytralt" sted? I så fall må noen passe ungene. Alene eller sammen med noen (vet ikke hvem det skulle vært, da)....

Hva tror dere?

[Gjest Wita]

Ungene bør ikke være til stede. Er det forresten lurt og kombinere vin og medisiner?

Om dere bør ha noen til stede eller ei, vet jeg ikke. Var det ikke så at du ikke var redd han?

[Gjest psykotisk i familien]

Hadde det vært mulig å ta denne samtalen sammen med psykologen hans? Jeg tror kanskje det er en fordel om sykehuset er informert om at du har tenkt å ta opp disse tingene med ham i helgen, så har han de å støtte seg til hvis det blir vanskelig for ham.

Hva har du bestemt deg for? (Hvis jeg får lov å spørre.)

Jeg har et søsken som har vært psykotisk flere ganger, og det er der jeg har min erfaring fra. Det er en del ting jeg har funnet ut at fungerer for oss. Uttrykk deg klart, unngå "typisk kvinnelige" formuleringer av typen "jeg tror kanskje det er best om..." Å Diskutere med en som er psykotisk er ofte ikke lett.

Han kommer antagelig til å gjenta beskyldningene om utroskap. Ikke begynn å diskutere det med ham, bare si at det ikke er noen annen, at du er glad i ham og håper han blir bedre så dere kan fortsette sammen, men at det ikke går nå. Gjenta det samme hver gang han kommer med beskyldningene. Jeg vet jo ikke hva han sier, men jeg vil tro det er ting som "hvorfor snakket du med ham? Vil du heller ha ham?" Bare gjenta at det ikke er noen andre, ikke gå inn på den konkrete situasjonen han tar opp.

Tenk godt igjennom hvordan du vil ha det i tiden fremover. Helt konkret. Hvor skal dere bo? Skal dere bo sammen? Hvem skal flytte ut? Hvor skal barna bo? Hvordan skal dere gjøre det i forhold til samvær? Alle sånne helt praktiske, konkrete ting.

Si at du gjør det fordi han er syk, fordi det ikke er bra for deg og barna å leve sånn som dere gjør nå. Fremhev særlig hensynet til barna. Sett som betingelse for samvær med barna at han

ikke plager dem med sjalusien, f.eks. ved å spørre dem ut om hva du driver med.

Sett en tidsfrist for hvor lenge denne "dikterte avtalen" skal gjelde, f.eks. til to måneder etter utskrivingen. Da har dere begge fått tid til å se hvordan han fungerer når han ikke er innlagt.

Si at du håper han blir bedre snart, og at du fortsatt gjerne vil leve sammen med ham bare han blir frisk/vesentlig bedre. Si klart og tydelig at det er sjalusien som er vanskeligst for deg. Si at du gjerne vil "ta del i" behandlingen, treffe den nye behandleren og samarbeide for å få ting til å fungere best mulig for dere to.

For din egen del tror jeg det kan være lurt å skrive ned på forhånd hva du har tenkt å si, både hvordan du vil ha det fremover og hvorfor du mener det er best. Og vær konkret. Det blir ingen lett samtale, og når følelsene renner over er det lett å miste tråden og ting kan komme frem hulter til bulter. Da kan det være vanskelig å få med sammenhengen selv om du er frisk, en psykose gjør det helt sikkert ikke lettere. For mannen din kan det også være greit å ha "avtalen" skriftlig, det blir vanskelig for ham også, og da er det ikke lett å få med seg alt. Får han det skriftlig i tillegg kan han lese det i ro og mak.

Ikke formuler det som et ultimatum; hvis ikke du slutter å beskylde meg for utroskap flytter jeg og barna ut. Det er en sykdom, og ikke noe han selv har valgt (jeg vet at du vet det), si at den ordningen du har kommet frem til skal gjelde i f.eks to måneder fra han er skrevet ut, uansett hva som skjer. Så tar dere det opp på nytt. Når der tar det opp igjen bør dere gi dere selv god tid, og snakke med en utenforstående. Kanskje hans nye behandler, hvis denne er en som også ser hensynet til deg og barna, kanskje et familievernkontor eller en parterapeut, i alle fall noen dere kan bruke over litt tid.

Det er en ting jeg har lurt på når jeg har lest innleggene dine. Får mannen din den beste medisineringen i riktig dose?

[frosken]

Jeg hadde forsøkt å til en avtale for barna noen timer lørdag formiddag, og så hadde jeg tatt opp temaet mens barna var ute.

Synes forøvrig du har fått en haug med gode råd fra "psykotisk i familien".

Men har du klart å finne frem til et forslag om hvordan dere skal gjøre det mht bosituasjonen?

[Gjest sjokoladeplaten]

Hadde det vært mulig å ta denne samtalen sammen med psykologen hans? Jeg tror kanskje det er en fordel om sykehuset er informert om at du har tenkt å ta opp disse tingene med ham i helgen, så har han de å støtte seg til hvis det blir vanskelig for ham.

Hva har du bestemt deg for? (Hvis jeg får lov å spørre.)

Jeg har et søsken som har vært psykotisk flere ganger, og det er der jeg har min erfaring fra. Det er en del ting jeg har funnet ut at fungerer for oss. Uttrykk deg klart, unngå "typisk kvinnelige" formuleringer av typen "jeg tror kanskje det er best om..." Å Diskutere med en som er psykotisk er ofte ikke lett.

Han kommer antagelig til å gjenta beskyldningene om utroskap. Ikke begynn å diskutere det med ham, bare si at det ikke er noen annen, at du er glad i ham og håper han blir bedre så dere kan fortsette sammen, men at det ikke går nå. Gjenta det samme hver gang han kommer med beskyldningene. Jeg vet jo ikke hva han sier, men jeg vil tro det er ting som "hvorfor snakket du med ham? Vil du heller ha ham?" Bare gjenta at det ikke er noen andre, ikke gå inn på den konkrete situasjonen han tar opp.

Tenk godt igjennom hvordan du vil ha det i tiden fremover. Helt konkret. Hvor skal dere bo? Skal dere bo sammen? Hvem skal flytte ut? Hvor skal barna bo? Hvordan skal dere gjøre det i forhold til samvær? Alle sånne helt praktiske, konkrete ting.

Si at du gjør det fordi han er syk, fordi det ikke er bra for deg og barna å leve sånn som dere gjør nå. Fremhev særlig hensynet til barna. Sett som betingelse for samvær med barna at han

ikke plager dem med sjalusien, f.eks. ved å spørre dem ut om hva du driver med.

Sett en tidsfrist for hvor lenge denne "dikterte avtalen" skal gjelde, f.eks. til to måneder etter utskrivingen. Da har dere begge fått tid til å se hvordan han fungerer når han ikke er innlagt.

Si at du håper han blir bedre snart, og at du fortsatt gjerne vil leve sammen med ham bare han blir frisk/vesentlig bedre. Si klart og tydelig at det er sjalusien som er vanskeligst for deg. Si at du gjerne vil "ta del i" behandlingen, treffe den nye behandleren og samarbeide for å få ting til å fungere best mulig for dere to.

For din egen del tror jeg det kan være lurt å skrive ned på forhånd hva du har tenkt å si, både hvordan du vil ha det fremover og hvorfor du mener det er best. Og vær konkret. Det blir ingen lett samtale, og når følelsene renner over er det lett å miste tråden og ting kan komme frem hulter til bulter. Da kan det være vanskelig å få med sammenhengen selv om du er frisk, en psykose gjør det helt sikkert ikke lettere. For mannen din kan det også være greit å ha "avtalen" skriftlig, det blir vanskelig for ham også, og da er det ikke lett å få med seg alt. Får han det skriftlig i tillegg kan han lese det i ro og mak.

Ikke formuler det som et ultimatum; hvis ikke du slutter å beskylde meg for utroskap flytter jeg og barna ut. Det er en sykdom, og ikke noe han selv har valgt (jeg vet at du vet det), si at den ordningen du har kommet frem til skal gjelde i f.eks to måneder fra han er skrevet ut, uansett hva som skjer. Så tar dere det opp på nytt. Når der tar det opp igjen bør dere gi dere selv god tid, og snakke med en utenforstående. Kanskje hans nye behandler, hvis denne er en som også ser hensynet til deg og barna, kanskje et familievernkontor eller en parterapeut, i alle fall noen dere kan bruke over litt tid.

Det er en ting jeg har lurt på når jeg har lest innleggene dine. Får mannen din den beste medisineringen i riktig dose?

Hei, takk for svar.

eh. Jeg har jo ikke bestemt noe enda.....

tror det blir vanskelig å flytte "for et par måneder". Kan jo ikke leie leilighet for et par måneder?! Det blir vanskelig også for barna, de må jo vite hva de skal forholde seg til. Vi voksne må bestemme oss, på en måte. Jeg vil også høre hva han tror, kanskje før jeg tar en avgjørelse....

[Gjest sjokoladeplaten]

Ungene bør ikke være til stede. Er det forresten lurt og kombinere vin og medisiner?

Om dere bør ha noen til stede eller ei, vet jeg ikke. Var det ikke så at du ikke var redd han?

Han sier selv at han godt kan drikke alkohol, men med måte. Ikke vet jeg.....

[Gjest sjokoladeplaten]

Jeg hadde forsøkt å til en avtale for barna noen timer lørdag formiddag, og så hadde jeg tatt opp temaet mens barna var ute.

Synes forøvrig du har fått en haug med gode råd fra "psykotisk i familien".

Men har du klart å finne frem til et forslag om hvordan dere skal gjøre det mht bosituasjonen?

Jeg har ikke bestemt noe enda. Lurer på om jeg skal vente til jeg hører hva han sier selv. Eller er det dumt?

Jeg lider av beslutningsvegring, for å si det mildt.....Har jo ikke noe alternativt sted å bo, så da blir det boligjakt eterhvert. Eventuelt. Jeg vet ikke Men dere kan jo ikke ta det valget for meg, sånn er det.....

[Gjest Wita]

Han sier selv at han godt kan drikke alkohol, men med måte. Ikke vet jeg.....

Jeg vet ikke jeg heller:) Det kan sikkert NHD svare på.

Lykke til i helga!

*Klem*

[frosken]

Jeg har ikke bestemt noe enda. Lurer på om jeg skal vente til jeg hører hva han sier selv. Eller er det dumt?

Jeg lider av beslutningsvegring, for å si det mildt.....Har jo ikke noe alternativt sted å bo, så da blir det boligjakt eterhvert. Eventuelt. Jeg vet ikke Men dere kan jo ikke ta det valget for meg, sånn er det.....

Hvis du trenger å bruke mer tid på avgjørelsen, så gjør det :-)

Tror imidlertid at du bør prioritere hvilke temaer du vil prøve å få snakket ordentlig om nå i helgen, da det ikke er sikkert at han orker så mye "emosjonelt kjør" før irrasjonelle aspekter kommer på banen.

Snakk om det som er viktigst for deg å få snakket om først, og så kan du jo se hvordan samtalen blir.

Håper det blir en ok helg :-)

[Gjest BipolarII...jeg visst]

Vin er sikkert ikke så lurt å gi mtp helsetilstanden og medisineringen av han. En samtale i fred og to under en kopp te kan kanskje være greit?

Du har før - om jeg husker rett - for en god stund siden skrevet at han ble diagnostisert med depresjon v/innleggelse, men at du opplevde han paranoid og psykotisk. Har behandlingsteamet hans fått dette "på papiret" slik at han også behandles for dette (samtaler/medisiner)? Om han fremdeles er i psykotisk eller grensepsykotisk tilstand + meget paranoid, vil vel sjansene for hva du kan nå inn til han med være svært minimale. Det som slår en når en leser noen av innleggene dine, er hvorfor mannen din skrives ut allerede. Han virker absolutt ikke tilstrekkelig tilfrisknet. Å ha en mann i hus som bombarderer med virkelighetsfjerne utroskapsbeskyldninger, er verken sunt for deg eller barna (noe vil nok barna uansett merke selv om du skjermer dem).

Det virker ikke helt som du klarer å sette foten ned der du egentlig vil. Du har mange ganger gitt uttrykk for at du ikke orker en et kontroll-paranoid samliv. Har din beslutningsvegring sammenheng med at mannen er den som har ytt mest økonomisk i forholdet e.l.? Hvis dere har felleseie, hvem er det da som sier at det er du og ungene som må flytte ut? an ikke han like mye? Det går jo også an ¨å f.eks. avtale en prøvetid sammen nå etter utskrivningen. Etter dette evalure hvordan det er gått. Så eks. ta en tid fra hverandre der dere bor på hvert deres sted. I denne tiden kan du (og han) få tid til å tenke og nødvendig avstand for å se hvilket liv dere vil og kan stake ut, sammen eller alene. For at omveltningene ikke skal bli altfor store for ungene, er det lurt å ikke flytte for langt unna venneflokk/nabolag og at de slipper bytte skole.

Ville det ikke kunnet lettet noe på trykket du lever under om en tredjeperson, som en psykolog/familieterapeut e.l., kunne deltatt. Denne kan også hjelpe deg korrigere mannen din så ikke alt faller på dine skuldre og mer aggresjon/beskyldninger hagler på deg som motsvar. Til en så viktig samtale bør du absolutt (må du) vite: hva du kan godta av atferd av mannen din, hva du kan leve med, hva du ønsker mer av, hva dere rett og slett trenger for å i det hele tatt kunne leve med barna og som mann og kone under samme tak. Det er ikke noe som du kan "ta på sparket" etter hva som faller deg inn under samtalen. Da gjør du deg selv en bjørnetjeneste i forhold til egen fremtid. Du kan ha dette klart for deg og samtidig gi han rom til å uttale seg om hva han tenker og opplever situasjonen nå og for fremtiden.

"Hvordan unngå at han blir sint og trekker seg unna?"

Forholde seg rolig og dempet kan mildne en del. Og ikke hisse seg opp selv. Men er han ustabil, så er han ustabil....

" Bør vi skrive ned avtalene, og så fall i hvilken grad? Han er veldig dårlig til å følge opp avtaler også, han glemmer dem og sjekker ikke avtaleboka og sånn. "

Kanskje dere kan snakke ut først og deretter gjøre noe av det skriftlig. Skriv veldig konkrete og få avtaler, heng opp på et synlig sted (kjøleskapdøra, på hjemmekontor, ved senga e.l.). Avtalene bør være såpass små at han etter sitt (lave) fungeringsnivå bør kunne være i stand til å kunne gjennomføre dem. En annen ting er å ha klart for seg hva man vil oppnå med avtalene og hva konsekvene av brutte og oppfylte avtaler skal være.

Du må nesten forberede deg på at du under og i etterkant av samtalen kan bli del av et særs lite trivelig og harmonisk atmosfære. Det vil kreve mye av deg, både energi- og styrkemessig. For å kunne konsenterer deg fullt om situasjonen bør barna ikke være der. Det vil sikkert være godt for ungene å komme seg litt vekk i den fasen du samtaler med mannen din og nærmeste tiden etter så de blir forskånet for den verste tørnen.

Du må selvsagt ta dine egne valg selv etter hva som føles og er rett for deg:)

[bouenas]

Må denne samtalen vente til han kommer hjem? (Er forresten usikker på om det er permisjon, eller om han er utskrevet?). Kunne det ha vært en idé å ta samtalen der hvor han er nå, sammen med behandler?

Det kommer selvsagt an på hva du vil, men synes NHD ga deg et veldig godt svar sist.

Ikke utsett deg for noe som kan være farlig. Med en slik person(lighet) er det viktig å hele tiden ta forhåndsregler når en skal forholde seg til dem. Ønsker deg og barna lykke til!

[duffen]

Jeg vet ikke jeg heller:) Det kan sikkert NHD svare på.

Lykke til i helga!

*Klem*

Har ikke flere råd på lager,annet enn at dere IKKE samtaler med alkohol innabords.Da kan følelser lett ta overhånd å gå i feil retning.Ellers syns jeg både "Bipolar II...jeg" og "psykotisk i familien" har mange gode råd. Kanskje det aller beste om at dere har en samtale på sykehuset sammen med hans behandlere. Ikke lurt å være bare dere to,i en så alvorleg og viktig samtale.

Ønsker deg lykke til,og håper det ordner seg til det beste for dere alle!!