Min deprimerte mann......

[Gjest sjokoladepiken]

Blir man utrolig sliten og trøtt av depresjon? Med et merkelig stivt blikk, og ingenting å snakke om? Blir man uhyggelig glemsk og virrete?

Eller kommer dette av medisinen? Burde ikke medisinen virket litt nå etter to måneder? Han tar både antipsykotisk og antidepressivt. Er dette "beroligende" midler? Det virker som om han mister fullstendig grepet.

Dere kjenner jop situasjonen vår, og om dere lurer så har vi ikke tatt noen avgjørelse om å gå fra hverandre. Jeg må rett og slett se hvordan det går. Og satse på at alt det praktiske ligger på mine skuldre. Ungene, lekser, fritidsaktiviteter: alt. Som om ikke det er slitsomt nok, så har jeg den mannen min å "ta meg av" også. Håper bare vrangforestillingene ikke kommer til å prege han. For det orker jeg ikke.

Men altså, det jeg lurte på er det med energien hans. Dere som har erfaring! Hjelp.

[bibben]

Symptomene du beskriver er nok ganske typiske for depresjon.

Min erfaring med antipsykotikum er at en kan bli trett og uopplagt av dem, ja regelrett lat og tung både kroppslig og mentalt. Jeg har imidlertid ikke opplevd at denne medisinen endrer på humøret i negativ retning. Jeg har heller ikke følt meg mindre sosial på den type medisin.

Jeg ønsker deg/dere alt godt, og håper at medisinene din mann tar begynner å virke godt snart.

[Gjest twin1]

Vil bare si at jeg skjønner du har det tøfft, bare dette ikke blir for tøfft for deg? Får du noe tid for deg selv? Alle trenger vi pustepauser sammen med venner innimellom. Du ser det kanskje ikke nå, men pass deg så du ikke får deg en "smell" senere. Det koster å være sterk!

[frosken]

Det kan komme av både grunnsykdommen og medisinene.

Viktig å ta en dag av gangen, fokusere på de enkle tingene og ikke forvente rask fremgang.

Jeg har før skrevet om min venninne som har en alvorlig variant av bipolar lidelse. Til tross for at hun er optimalt medisinert, så går hun gjennom langvarige dype depresjoner, da kan hun være slik du beskriver din mann i månedsvis. Hun har det vondt, orker ingenting, har elendig hukommelse, blir opphengt i "bagateller", klarer ikke å se på tv osv. osv. Det er også tungt å være sammen med henne når hun har det slik - man må stå for "alt" selv. Heldigvis går hennes depresjoner alltid over - men det har flere ganger tatt i overkant av ett år før hun begynner å fungere igjen.

Kanskje dere trenger litt avlastning i forhold til barna? Kunne det hjelpe om barna fikk være i et besøkshjem noen helger?

[Gjest sjokoladepiken]

Det kan komme av både grunnsykdommen og medisinene.

Viktig å ta en dag av gangen, fokusere på de enkle tingene og ikke forvente rask fremgang.

Jeg har før skrevet om min venninne som har en alvorlig variant av bipolar lidelse. Til tross for at hun er optimalt medisinert, så går hun gjennom langvarige dype depresjoner, da kan hun være slik du beskriver din mann i månedsvis. Hun har det vondt, orker ingenting, har elendig hukommelse, blir opphengt i "bagateller", klarer ikke å se på tv osv. osv. Det er også tungt å være sammen med henne når hun har det slik - man må stå for "alt" selv. Heldigvis går hennes depresjoner alltid over - men det har flere ganger tatt i overkant av ett år før hun begynner å fungere igjen.

Kanskje dere trenger litt avlastning i forhold til barna? Kunne det hjelpe om barna fikk være i et besøkshjem noen helger?

Barna er i hvert fall ikke noe problem. Besøkshjem er helt uaktuelt, vi har besteforeldre som stiller opp som barnevakter når det trengs.

Vi går til familieterapi, jeg vet ikke om det funker, men jeg gir det litt tid.

[Gjest sjokoladepiken]

Vil bare si at jeg skjønner du har det tøfft, bare dette ikke blir for tøfft for deg? Får du noe tid for deg selv? Alle trenger vi pustepauser sammen med venner innimellom. Du ser det kanskje ikke nå, men pass deg så du ikke får deg en "smell" senere. Det koster å være sterk!

Vel, jeg føler jeg MÅ være sterk nå. For min egen del og for barnas. Men jeg merker jo at jeg blir sliten, er trøttere enn vanlig og mindre glad. Tenker jo på dette hele tiden.....

[frosken]

Barna er i hvert fall ikke noe problem. Besøkshjem er helt uaktuelt, vi har besteforeldre som stiller opp som barnevakter når det trengs.

Vi går til familieterapi, jeg vet ikke om det funker, men jeg gir det litt tid.

Så bra at dere har besteforeldre og andre :-) Ta deg fri til å være sammen med venninner ol dersom du har lyst til det.

Synes du har tatt et godt valg. Tror det er viktig at du tillater deg å snakke med noen om hvilke følelser denne situasjonen har skapt i deg , det er ikke bare din mann som har hatt en tøff sommer!

[Gjest Jente31]

"Blir man utrolig sliten og trøtt av depresjon? Med et merkelig stivt blikk, og ingenting å snakke om? Blir man uhyggelig glemsk og virrete"

Ja, det blir man.

Jeg vil på det sterkeste anbefale deg å ikke ta på deg for mye. Ta vare på deg selv også. Ikke gjør som meg - jeg skulle også klare alt selv.... Noe som over år gikk bare en vei....

*Tenker på dere*