"Balansekunst" og abstinenser

[fortsatt..Happiness:o)]

Jeg har abstinenser. Og det er pyton. Like fælt hver forbaska gang, men velkjent. Prisen og betale for hjelpen en får av sobril i livets tøffeste perioder.

Man bør ikke bruke sobril hvis en ikke tåler å kjenne på angst. Sobril og beroligende er for de som tåler å kjenne på angst. Det paradokset tror jeg virkelig på. Og det er en tøff balansekunst. Hadde det vært lett hadde jeg ikke trengt beroligende akkurat nå.

Fy søren så hardt, og så lei en blir av disse takene en bare må ta. Tar jeg det ikke bli livet mitt et større helvete. Og det trenger jeg hvertfall ikke. Det skal gå denne gangen også. Det er ikke mange ukene i ett, og dagsdosen er lavere enn sist.

Et hjertesukk.

Jeg klarer meg oppe i alt. Frynsete. Men du verden så mye mer energi en får når en ikke er invalidisert av fysiske smerter.

Jeg er så traumatisert, men så fysisk frisk at det er ufattelig. På alle områder. Jeg burde blitt forsket på) Alle homeopaters drøm. Skulle ønske min kjære terapeut hadde fått oppleve å se det. Selv om jeg fortsatt også er et mess. Han hadde vært fornøyd, hadde han. Glad.

Jeg kan kjøre bil i ti timer uten å kjenne smerter i muskler og bekken. Hormonsyklusen er falt på plass for første gang i livet. Ikke migrene å snakke om. Ikke deprimert som før. Nervesystemet mitt fungerer annerledes. Listen er lang.

Men jeg har angst, sover ikke uten imovane, og PTSDen er verre enn noensinne. Det er det jeg må jobbe med i terapi blant annet. Så det ikke befester seg fullstendig. Jeg føler det er noe som er ødelagt inne i meg. Men samtidig er der muligheter som ikke var der før.

Nå har jeg fått meg ny kvinnelig psykiater. Vært der to ganger. Det tar tid å begynne på nytt. For all denne bakgrunnskunnskapen er så kjedelig å fylle ut. Det er snakket om nok. Kanskje jeg får lage et skriv. Så kan vi raskere komme til kjernen av det jeg trenger jobbe med nå. Hun må jo vite noe om hvem det er hun skal hjelpe. Redefinering av liv og personlighet på høyt plan:o)

Jeg har begynt å bli fly forbanna nå. Endelig, hadde psykiateren min sagt. Og når jeg gråt forleden hadde jeg ikke trang til å legge meg i fosterstilling. Jeg følte det var en voksen kvinne som gråt. Jaja, litt voksen da.

Klem til alle mine "venner" her inne.

[Psykojenta]

Vil egentlig bare si "stå på videre!!!"

Mye har blitt bedre for deg takket være hardt arbeid!!!

Hadde bare angsten kunne roet seg også...

Ville også fortelle deg at du skriver utrolig bra c",)

[Gjest Jente31]

Hei, vill bare si til deg at det var helt rørende å lese dette. Du er så flink til å ordlegge deg. Kansje du skulle skrevet bok? )

Hva synes du om din nye psykiater så langt? Håper at du blir like fornøyd med henne, som du var med din forrige. Og - at hennes hjelp gir deg fremgang i livet.

Høres ut som du har litt av hvert å stri med du også. Er det ikke godt, å bare kunne sette ord på det?

Jeg skrev forleden et brev til legen min.På hele tre sider. Jeg fikk frrem ganske mye i det brevet. Ting jeg ikke hadde fortalt han. Det var veldig godt. Jeg skrev også til han, at neste gang jeg kom ville jeg helt sikkert være kjempeflau.. Men jeg møtte en veldig forståelsesfull lege.

Men jeg er ikke flink til å snakke om følelser! Det er ett eller annet som stopper. Får det ikke frem. Da jeg kom til legen stokket det seg bare. Men så er det et kjent problem at jeg er stresset når jeg er hos han også..

Derfor er det så godt å skrive om det. Og det beundrer jeg deg, for at du klarer så bra, og på en forståelig måte :-)

Ønsker deg masse lykke til med din nye psykiater. Stå på for et bedre liv.

Klem tilbake

[Gjest LillaMåne]

Så fint at du endelig har kommet i gang igjen med terapien.

Og så fint at du fremdeles er her inne av og til.

Jeg har savnet de litt lyriske innleggene dine hvor du gir så mye av deg selv.

Dette er en bit av deg du skal verne om, for den er viktig for din egen helbred.

Men som jeg tidligere har sagt, har disse innleggene gitt meg noe også.

Håper inderlig at du finner tonen med din nye behandler.

Ser du nevner din gamle psykiater, og håper du gir deg selv lov til å sørge og minnes, så du ikke lukker alt inne.

Noe vil alltid være ditt og bare ditt, noe vil du og kan du dele med andre i den prosessen.

Så godt å høre at du har det bedre på mange områder.

Stå på, du når målet til slutt.