NHD-behandling

[Gjest slitenjente25]

Hei.

Kort fortalt er jeg en jente på 25 år som har siden jeg var 18år gått i terapi til samme psykiater. I juni sluttet jeg hos henne, fordi hun gikk ut i morspermisjon. Vi kom vel fram til at jeg kanskje ikke trengte noen erstatter.

Medisiner: cipralex, lamictal og levaxin. I tillegg 25mg seroquel for søvn.

Diagnose: Bipolar 2 (som jeg selv er usikker på), PTSD og tidligere anoreksi.

Nå er jeg begynt på studier etter mange års opphold, og jeg føler jeg er i ferd med å falle sammen, etter bare to uker. Jeg var sikker på at dette skulle jeg klare, men nå føler jeg at alt raser. Og jeg er så utrolig skuffet over meg selv. Aller helst vil jeg være hjemme, og ikke gjøre noe. Det er masse folk der, jeg har ikke energi og det er så mange flashbacks.

Jeg er så inderlig sliten.

Bør jeg ta kontakt med fastlegen for å få en ny behandler? Jeg vet ikke om jeg orker det heller. Aller mest ønsker jeg en person som skal dra meg vekk fra alt det fæle og nærmest nekte meg å ta videre studier foreløpig. (Jeg har ikke vært hos fastlegen etter jeg avsluttet behandlingen, men vet min behandler har sendt en epikrise dit).

Mvh

slitenjente

[Gjest liten løve]

Hei Det kan være veldig tøft å begynne med noe hvis en både har vært inaktiv lenge, og samtidig mistet den støtten det er i en terapeut.

Kanskje du kan vurdere å dele det første studieåret over to år? Så er det større sjanser for å klare det.

Isåfall må du snakke med lege ang evt trygdeordninger som feks 50% rehabiliteringspenger...

[Gjest nienna]

Hei

Har ikke skolen du går på et studenthelsetilbud? Jeg har nettopp selv begynt på studier etter mange år med tilrettelagt skolegang.

På det universitetet jeg går er det i alle fall mulig å få psykologhjelp innen 2 uker, de har gruppeterapi og tilrettelagt eksamener om man kan dokumentere at man har behov for det.

Nå har ikke jeg studert så lenge som i 2 uker enda, men mitt inntrykk er at de kan tilrettelegge mye bare man forklarer situasjonen.

Ellers vil jeg bare si at det er hardt å begynne å studere igjen etter mange års opphold/sykdom. Det har jeg selv fått erfare nå. Det er vanskelig med mange folk rundt seg (i mitt kull er vi ca 400 studenter) og jeg sliter mye med angst med så mange ukjente personer rundt meg, men jeg prøver å bite tennene og holde ut de første ukene for å se om ting bedrer seg, men jeg vet godt hvordan det er å bare ville ønske seg bort. Det er ikke sikkert at jeg klarer å fullføre dette året, men da vet jeg med meg selv at jeg prøvde, men ikke var klar for studier helt enda. Det er IKKE et nederlag å gi seg om man er syk, men det er jo greit å vite med seg selv at man gjorde det man orket =)

Mvh