Taper økonomisk på arbeidstrening.

[Gjest anonymitetsgrunner]

Jeg skriver her fast, men er anonym i denne tråden.

Jeg har vært syk i syv år og har de fem siste årene mottat trygdeytelser som rehabilitering og attføring.

Jeg er ung, og hadde ikke hatt en jobb med noe større stilling da jeg ble syk. Derfor har jeg minstesats.

Jeg får 7500 - 8000 i måneden. Når husleie er betalt sitter jeg igjen med 4500-5000kr. Av disse går 2000 kr til mat, 500 til transport og 500 til medisiner. Altså har jeg 1500 - 2000 til å bruke til klær/reiser/fornøyelser.

Nå har det seg sånn at jeg har en alvorlig, klart dokumentert diagnose, har prøvd medisinsk rehabilitering med samtaler, medisiner, ect og tilsammen nærmere 40 innleggelser i psykiatrisk avdeling. 34 av de planlagte innleggelser. På bakgrunn av det og at jeg fremdeles ikke er i form mener legen det riktige for meg er å søke midlertidig uføretrygd.

Det kan godt hende legen har rett, men jeg kunne egentlig godt tenke meg å prøve arbeidstrening/arbeidstiltak.

Men så er det det med økonomi:

Går jeg ut i arbeidstrening nå vil jeg få den samme satsen utbetalt under tiltaket. Med min sykehistorie og mine plager ville jeg sikker fått arbeidstrening innvilget i tre år. Ingen vettig bedrift ville uansett min innsats annsette meg på vanlige villkår før de slapp det. Dermed så ville det gå minst tre år med like dårlig råd.

Dersom jeg får innvilget uføretrygd, så vil jeg med all sannsynlighet få særtillegg for ung ufør (uten at jeg tar noe som helst på forskudd før jeg har det svart på hvitt). Jeg er under 26 år og har en alvorlig og klart dokumentert psykisk lidelse.

Får jeg innvilget dette vil jeg få utbetalt 10500 i måneden. Husleia er den samme og maten koster ikke mer så jeg vil faktisk få dobbelt så mye å rutte med til aktiviteter som hever livskvaliteten min.

Da sier jeg heller nei til arbeidstrening og ja til ung ufør, og om litt over ett års tid (hvis det fortsatt er mulig) så kan jeg tjene 1G i tillegg. Da blir jo livet økonomisk sett rimelig greit!

Når jeg har hatt uføretrygd to år søker jeg attføring og får muligens støtte til utdanning

Jeg tjener jo en vanvittig mye på å ikke velge å ta arbeidstrening nå.

DU SYKE TID FOR ET SYSTEM!!!

[Dorthe]

Systemet er helt sykt. Jeg skulle gjerne tatt meg jobb noen timer så jeg tjener 1 G ved siden av uføretrygden men det første de gjør er å ta barnetillegget mitt, bostøtta og så må jeg betale det dobbelte for assistenten Dessuten så må jeg betale reisepenger som er 60 kr dagen. Dermed taper jeg 4000 i mnd og det har jeg slett ikke råd til. Jeg har også ung ufør + et barnetillegg og det blir man heller ikke rik av. Jeg må også betale for bilen min for jeg kommer over 3G grensa og det har jeg heller ikke råd til. Jeg har sjekket systemet ut og inn for å se om jeg ikke kunne klart å få det samme igjen i hvert fall hvis jeg jobber litt, men det går ikke.

Nå har jeg ikke fått noen jobb heller da selv om jeg har prøvd. Men hvis noen har lyst til å jobbe for meg og så betale meg 4000 kr for det så er de hjertelig velkommen.

[Gjest anonymitetsgrunner]

Systemet er helt sykt. Jeg skulle gjerne tatt meg jobb noen timer så jeg tjener 1 G ved siden av uføretrygden men det første de gjør er å ta barnetillegget mitt, bostøtta og så må jeg betale det dobbelte for assistenten Dessuten så må jeg betale reisepenger som er 60 kr dagen. Dermed taper jeg 4000 i mnd og det har jeg slett ikke råd til. Jeg har også ung ufør + et barnetillegg og det blir man heller ikke rik av. Jeg må også betale for bilen min for jeg kommer over 3G grensa og det har jeg heller ikke råd til. Jeg har sjekket systemet ut og inn for å se om jeg ikke kunne klart å få det samme igjen i hvert fall hvis jeg jobber litt, men det går ikke.

Nå har jeg ikke fått noen jobb heller da selv om jeg har prøvd. Men hvis noen har lyst til å jobbe for meg og så betale meg 4000 kr for det så er de hjertelig velkommen.

Ja. Det er mye som ikke stemmer med systemet. Jeg har samboer og er barnløs så bostøtte og barnetillegg har jeg følgelig ikke. Dermed kan de ikke trekke i det heller. De kan jo ikke trekke i noe jeg ikke har, men sikkert ikke lenge til de kan det også

Jeg vil altså kunne tjene 1G uten at det blir trekt noe, med du kan ikke. Sykt. En venninne av meg som er ung ufør er enslig og har bostøtte så hun vil tjene null og niks på å benytte restarbeidsevnen som det heter.

Men det er visst på trappene at muligheten til å tjene 1G når en er uføretrygdet skal bort...

[Gjest system failure, trying to connect]

Systemet er bygd opp sånn at har du først blitt syk og/eller fått økonomiske problemer og ligger nede, så skal du for Guds skyld ikke ha sjangs til å jobbe deg ut av det.

I tillegg bør du kunne alle reglene om hva du kan få i støtte før du blir syk, for de på NAV forteller deg ikke det. Og når du blir syk har du ikke energi til å sette deg inn i det.

HURRA FOR HELSENORGE!

[frosken]

Du får sannsynligvis et mer spennende liv ved å være i jobb.

Du har heller ingen garanti for at du på et senere tidspunkt vil få innvilget attføring, de kan komme frem til at du ikke har potensiale til å klare deg pga din sykdomshistorie.

[Gjest anonymitetsgrunner]

Du får sannsynligvis et mer spennende liv ved å være i jobb.

Du har heller ingen garanti for at du på et senere tidspunkt vil få innvilget attføring, de kan komme frem til at du ikke har potensiale til å klare deg pga din sykdomshistorie.

Kunne sikkert vært spennende, men jeg har altså ikke råd. Anser det som lite sannsynlig at jeg ikke vil få prøve attføring senere da jeg er relativt ung.

Jeg har rett og slett ikke råd.

[Gjest babbia]

Kunne sikkert vært spennende, men jeg har altså ikke råd. Anser det som lite sannsynlig at jeg ikke vil få prøve attføring senere da jeg er relativt ung.

Jeg har rett og slett ikke råd.

skjønner deg godt, eneste grunnen til at jeg har råd til å gå på attføring er at jeg har noe leieinntekter.

[frosken]

Kunne sikkert vært spennende, men jeg har altså ikke råd. Anser det som lite sannsynlig at jeg ikke vil få prøve attføring senere da jeg er relativt ung.

Jeg har rett og slett ikke råd.

Dersom det er sannsynlig at du ville klart å gjennomføre arbeidstrening, så synes jeg du tar et lite klokt valg. Men det er jo opp til deg.

[Gjest xbellax]

Kunne sikkert vært spennende, men jeg har altså ikke råd. Anser det som lite sannsynlig at jeg ikke vil få prøve attføring senere da jeg er relativt ung.

Jeg har rett og slett ikke råd.

Jeg hadde aldri vært i tvil hadde jeg vært i dine sko, jeg hadde valgt ung ufør + midlertidig uføre på ca 4 år, brukt den tiden det tok på å bygge meg gradvis opp, etterhvert funnet noe å gjøre. Jeg hadde aldri verden funnet noe å gjøre nå med det resultat å faktisk tape penger som man egentlig ikke har. Etter 1-2 år, av disse 4 årene, ville jeg bedt om hjelp fra NAV til arbeidstrening. Finner du ut at dette funker, kan uføren trappes ned. Finner du ut at du trenger mer tid har du fortsatt 1-2 år igjen.

Slik som eksemplet ditt og det Dorthe kommer med er helt hårreisende. Det verste er likevel at de aller fleste ikke har anelse om hvor vanskelig det er å være syk over lengre tid(jeg snakker år), _og_ kunne overleve på sin til tider "ikke eksisterende" økonomi. Med mindre du har en steinrik familie, en snill onkel i amerika eller vinner i Lotto så kommer du til å slite deg i stykker på å få endene til å møtes. Så ja, jeg skjønner din frustrasjon aldeles utmerket.

[Gjest trist men sant]

Jeg hadde aldri vært i tvil hadde jeg vært i dine sko, jeg hadde valgt ung ufør + midlertidig uføre på ca 4 år, brukt den tiden det tok på å bygge meg gradvis opp, etterhvert funnet noe å gjøre. Jeg hadde aldri verden funnet noe å gjøre nå med det resultat å faktisk tape penger som man egentlig ikke har. Etter 1-2 år, av disse 4 årene, ville jeg bedt om hjelp fra NAV til arbeidstrening. Finner du ut at dette funker, kan uføren trappes ned. Finner du ut at du trenger mer tid har du fortsatt 1-2 år igjen.

Slik som eksemplet ditt og det Dorthe kommer med er helt hårreisende. Det verste er likevel at de aller fleste ikke har anelse om hvor vanskelig det er å være syk over lengre tid(jeg snakker år), _og_ kunne overleve på sin til tider "ikke eksisterende" økonomi. Med mindre du har en steinrik familie, en snill onkel i amerika eller vinner i Lotto så kommer du til å slite deg i stykker på å få endene til å møtes. Så ja, jeg skjønner din frustrasjon aldeles utmerket.

Jo lenger man er ute av arbeidslivet, desto vanskeligere er det å komme inn i det igjen.

Økonomi eller ikke. Slik er sannheten. Så tenk nøye dersom en vil inn i abeidslivet igjen.

[Gjest xbellax]

Jo lenger man er ute av arbeidslivet, desto vanskeligere er det å komme inn i det igjen.

Økonomi eller ikke. Slik er sannheten. Så tenk nøye dersom en vil inn i abeidslivet igjen.

Det er jeg 100% enig i. Når man har gått syk i såpass mange år som vedkommende har, -stiller saken seg likevel noe anderledes. Uføre er ikke lenger noe man "må" ha på livstid.

[Gjest trist men sant]

Det er jeg 100% enig i. Når man har gått syk i såpass mange år som vedkommende har, -stiller saken seg likevel noe anderledes. Uføre er ikke lenger noe man "må" ha på livstid.

Det er forsåvidt et godt poeng

[Gjest vil holde meg helt anonym nå]

Du faller helt tydelig mellom alle stoler regelmessig. Derfor faller du slik ut som du gjør.Men for de aller fleste taper man kjempemye på å være trygdet.

Vil bare påpeke at det fins en annen side.

Jeg sitter nå i en situasjon med en inntekt 20 000 kr mindre enn hva jeg hadde da jeg arbeidet. Men så ble jeg syk etter en vidreutdanning noen få måneder i arbeid. Det er helt for jævlig å klare seg på 7000,- i måneden. Etter strøm, transport, telefon og husleie i storbyen, er det så lite igjen til mat at det blir havregrøt, potetsuppe, billigste kneipbrød, nudler. Klær, kosmetikk, sko og slik har jeg ikke penger til. Heller ikke å delta i sosiale sammenhenger som kafe/restaurant.

Og det er helt klart, som en annen skriver, at så trange økonomiske vilkår som enkelte av oss kan ende med når vi blir syke, tærer så på helsen løs. Jeg tror at så og si alle som måtte leve i en slik øk. situasjon, ville blitt syke og deprimerte kun pga dette. Problemet for oss er at vi får dette oppå våre andre ting å bale med.

[Gjest babbia]

men husk en ting, om du fortere kommer deg ut i lønnet arbeidet, jo snarere får du mer å leve for .og det kan jo gå fortere med arbeidstrening kanskje?

[Gjest sånn gikk det med meg]

Det er ikke godt å vite hva som er best. Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg nok villetb li uføretrygdet. Og så hadde jeg brukt tid, energi og litt penger på å ruste meg til mulig fremtidig arbeidsliv i form av interesser, kurser etc.

Jeg var selv en god del år hjemme pga. sykdom og hadde svært liten råd. Legen min mente jeg burde uføretrygdes men mente også at det ikke var noe poeng i å søke om dette siden trygdekontoret ikke ville trygde såpass unge personer (jeg var ca 32 år. Ant. håpet legen min, som kjente meg godt, på at jeg skulle komme meg over kneika og komme meg videre)

Hadde jeg hatt støtte av legen så hadde jeg altså i dag vært uføretrygdet.

Siden jeg ikke fikk noe støtte der (og han heller ikke sendte inn alle papirene mine til trygdekontoret) så sto jeg en dag uten støtte også fra trygdekontoret.

Jeg måtte melde meg arbeidsledig og gå de kursene jeg kunne for å få noen usle kroner.

Men jeg fikk da tatt datakortene og fikk papirer på både det ene og det andre. Og etterhvert fikk jeg en utplassering på en bedrift.

I dag jobber jeg i den bedriften, i full stilling og med godt betalt. Jeg har aldri hatt en så god inntekt før, hverken gjennom tidligere jobber eller, selvsakt, som trygdet.

Så for mitt vedkommende så var det nok best at jeg ble motarbeidet for utfallet ble såpass bra.

Men jeg kommer nok aldri til å glemme så sliten jeg var av å fly rund etter trygdekontorets ønske, måtte betale alt selv av behandlinger ol, den dårlige råden støtt og så sliten jeg var.

Helsenorge er en stor skam.

[Gjest et annet synspunkt]

Systemet er helt sykt. Jeg skulle gjerne tatt meg jobb noen timer så jeg tjener 1 G ved siden av uføretrygden men det første de gjør er å ta barnetillegget mitt, bostøtta og så må jeg betale det dobbelte for assistenten Dessuten så må jeg betale reisepenger som er 60 kr dagen. Dermed taper jeg 4000 i mnd og det har jeg slett ikke råd til. Jeg har også ung ufør + et barnetillegg og det blir man heller ikke rik av. Jeg må også betale for bilen min for jeg kommer over 3G grensa og det har jeg heller ikke råd til. Jeg har sjekket systemet ut og inn for å se om jeg ikke kunne klart å få det samme igjen i hvert fall hvis jeg jobber litt, men det går ikke.

Nå har jeg ikke fått noen jobb heller da selv om jeg har prøvd. Men hvis noen har lyst til å jobbe for meg og så betale meg 4000 kr for det så er de hjertelig velkommen.

Men nå er det jo slik da at bostøtte og div andre støtteordninger faktisk er noe som er til for personer som trenger det for å overleve.

Jeg mener faktisk - men det er vel som å banne i kjerka å si det på dette forumet) at alle burde søke å jobbe uansett - og ikke bare tenke på seg selv og sin egen situasjon. Klarer man å jobbe så trenger man jo faktisk ikke alle de støtteordningene alikevel....

Slik er det jo for alle oss som er yrkesaktive....

[Gjest xbellax]

Men nå er det jo slik da at bostøtte og div andre støtteordninger faktisk er noe som er til for personer som trenger det for å overleve.

Jeg mener faktisk - men det er vel som å banne i kjerka å si det på dette forumet) at alle burde søke å jobbe uansett - og ikke bare tenke på seg selv og sin egen situasjon. Klarer man å jobbe så trenger man jo faktisk ikke alle de støtteordningene alikevel....

Slik er det jo for alle oss som er yrkesaktive....

"at alle burde søke å jobbe uansett - og ikke bare tenke på seg selv og sin egen situasjon"

hvem i alle dager skal de de da tenke på?

[Gjest et annet synspunkt]

"at alle burde søke å jobbe uansett - og ikke bare tenke på seg selv og sin egen situasjon"

hvem i alle dager skal de de da tenke på?

Økonomisk mente jeg. Eller mener du at alle bør utnytte systemet mest mulig?

[Gjest Mytema]

Jeg mottar yrkesrettet attføring. Siden jeg må ta trikk og buss til jobben, så får jeg innvilget penger til måndeskort. Jeg søker også sosialkontoret for supplerende sosialhjelp. Det er ikke rom for store utskeielser, men jeg er veldig takknemmelig for at jeg får hjelp.

[Gjest et annet synspunkt]

Det er ikke godt å vite hva som er best. Hadde jeg vært i din situasjon så hadde jeg nok villetb li uføretrygdet. Og så hadde jeg brukt tid, energi og litt penger på å ruste meg til mulig fremtidig arbeidsliv i form av interesser, kurser etc.

Jeg var selv en god del år hjemme pga. sykdom og hadde svært liten råd. Legen min mente jeg burde uføretrygdes men mente også at det ikke var noe poeng i å søke om dette siden trygdekontoret ikke ville trygde såpass unge personer (jeg var ca 32 år. Ant. håpet legen min, som kjente meg godt, på at jeg skulle komme meg over kneika og komme meg videre)

Hadde jeg hatt støtte av legen så hadde jeg altså i dag vært uføretrygdet.

Siden jeg ikke fikk noe støtte der (og han heller ikke sendte inn alle papirene mine til trygdekontoret) så sto jeg en dag uten støtte også fra trygdekontoret.

Jeg måtte melde meg arbeidsledig og gå de kursene jeg kunne for å få noen usle kroner.

Men jeg fikk da tatt datakortene og fikk papirer på både det ene og det andre. Og etterhvert fikk jeg en utplassering på en bedrift.

I dag jobber jeg i den bedriften, i full stilling og med godt betalt. Jeg har aldri hatt en så god inntekt før, hverken gjennom tidligere jobber eller, selvsakt, som trygdet.

Så for mitt vedkommende så var det nok best at jeg ble motarbeidet for utfallet ble såpass bra.

Men jeg kommer nok aldri til å glemme så sliten jeg var av å fly rund etter trygdekontorets ønske, måtte betale alt selv av behandlinger ol, den dårlige råden støtt og så sliten jeg var.

Helsenorge er en stor skam.

Så flott!!