Alvorlig depresjon

[Gjest Bella83]

Min samboer lider av alvorlig depresjon (trinn 3). Han har vært deprimert i nesten 2 år etter sin skilsmisse med eks konen hans. Hans depresjon er noe som går utover vårt samliv ettersom han ikke har overskudd til å delta aktivt i forholdet. Han har vært svært tilbakeholden angående derpresjonen inntil nå nylig så jeg har i lang tid ikke skjønnt hans oppførsel mot meg. Han sier nå at han ikke fortjener å bli elsket og vet ikke om han vil at jeg skal bli i forholdet ettersom han mener han ikke har noe å gi og er "nummen" følelsesmessig mot meg og det meste annet. Han har også kommet i litt økonomiske problemer siden han ikke har orket å åpne posten sin, betale regninger og tatt seg av andre forpliktelser. Mitt spørsmål er som følgende: Hva kan jeg gjøre og hvordan skal jeg forholde meg til dette? Har bestemt meg for å bli i forholdet og hjelpe han gjennom dette, men vet ikke hvordan jeg skal gjøre det for jeg vil ikke oppføre meg på en måte som gjør ting tyngre for han.

[Gjest xbellax]

Du behandler ham akkurat slik du ville behandlet alle andre, så normalt som mulig. Han er ikke laget av glass og går ikke i stykker, begynner du å tro det vil du slite deg ut ved å gå på tå hev. Ta likevel hensyn til at han syk ved å ikke inviter hele slekta på søndagsmiddag. Vær ikke redd for å presse ham litt, man blir ikke bedre av å ligge i sengen 23 timer i døgnet, man _må_ bevege på seg -blir det krangling av den grunn så la det gå inn det ene øret og ut det andre. Du kan oppfordre ham til å dele med deg hva han tenker men vær (for din egen del)bevisst på at du er kjæresten og ikke behandleren hans. Ikke ta deg nær av utsagn "du har det bedre uten meg" dette er depresjonen som snakker. Begynner han med hvor vanskelig og håpløs du er, hvor forbannet du gjør ham -så avfei det med humor så langt du klarer, -si at du sitter fast

her med ham og han må ikke tro at han slipper unna så lett! Vær aldri redd for å vise dine sanne følelser ovenfor ham -gråt, sinne, sårbarhet. Bruk ordet "vi", "vi" skal klare dette sammen, osv. -han må gå denne veien alene, men det gjør noe med ensomhetsfølelsen å vite at noen faktisk bryr seg. Ord er ikke alltid nødvendig for å kommunisere, berør kroppen hans, gi føttene og nakken hans en massasje i blant, stryk ham over kinnet og si du er glad i ham. Ha tålmodighet i bøtter og spann, og ta vare på deg selv: gå ut med dine venner, gå på kino, på cafè, shopping, gjør noe som gleder deg, sett av tid til deg _alene_. Vedkommende har det helt forferdelig, jeg håper han får medisiner og terapi

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Du bør vel kreve at han oppsøker hjelp og følger den behandling som blir anbefalt.