Er overspising regnet som psykisk sykdom?

[Gjest Overeater notsoanonymous]

I løpet av den siste måneden har jeg "stått fram" som overspiser/tvangsspiser, både i RL og på nett. Har hatt flere diskusjoner, og det virker som om de fleste mener at anorexi og bulimi er ikke selvforskyldt, utløst av eksterne faktorer, at det er en psykisk lidelse, og at det er "synd på" de som lider av dette, og at de trenger omsorg og medfølelse. Overspising, derimot, er selvforskyldt, ekkelt og bare noe man kan "ta seg sammen" av. (Altså, her snakker jeg ikke om å ta ett ekstra kakestykke fordi det smaker så godt!)

Det er ikke det at jeg ønsker at allverden skal synes synd på meg, jeg lurer bare på om det innen psykiatrien blir regnet som en psykisk sykdom, eller om det kun er å skjerpe seg?

[Gjest Anne marita]

Du kan søke på Binge eating disorder. Se på de forskjellene som er i kriterier i DSM IV Oog i ICD 10 når det gjelder spiseforstyrrelser.

.Jeg tror din lidelse går under uspesifisert spiseforstyrrelse i ICD 10, mens de kaller det binge eating disorder i det amerikanske systemet.

Likefullt er det en psykisk lidelse. Graden i ditt liv vet bare du.

Beklager litt kort svar.

[Gjest exb ullaia]

Jeg regner ikke bulimi som en psykisk sykdom heller jeg da. Har hatt det selv, og ble bra igjen ved å skjerpe me, eller mere vokste det fra meg. Og unngår å falle tilbake igjen ved å skjerpe meg. En kan jo ikke bli frisk fra verken anoreksi eller bulimi heller uten å ta ansvar selv.

Er så mange som ikke fatter det og tror en må reddes ved å få masse omsorg fra behandlingsapparatet, så går de rundt i årevis og sulter og spyr.. jaja. opp til dem.

[Gjest Anne marita]

Jeg regner ikke bulimi som en psykisk sykdom heller jeg da. Har hatt det selv, og ble bra igjen ved å skjerpe me, eller mere vokste det fra meg. Og unngår å falle tilbake igjen ved å skjerpe meg. En kan jo ikke bli frisk fra verken anoreksi eller bulimi heller uten å ta ansvar selv.

Er så mange som ikke fatter det og tror en må reddes ved å få masse omsorg fra behandlingsapparatet, så går de rundt i årevis og sulter og spyr.. jaja. opp til dem.

Du forstår vel at det er grader av alt. Også når det gjelder spiseforstyrrelser.Og depresjoner for å ta et eksempel. Noen jogger seg ut av den. Andre tar livet sitt. Og det har selvfølgelig ikke bare med vilje å gjøre.

Det er heldigvis ikke opp til deg å regne det som en lidelse eller ikke. Du hadde tydeligvis en mild grad, noe mange har. Mange har det ikke. Det er defor det er kriterier. Og ulike grader.

[Gjest exb ullaia]

Du forstår vel at det er grader av alt. Også når det gjelder spiseforstyrrelser.Og depresjoner for å ta et eksempel. Noen jogger seg ut av den. Andre tar livet sitt. Og det har selvfølgelig ikke bare med vilje å gjøre.

Det er heldigvis ikke opp til deg å regne det som en lidelse eller ikke. Du hadde tydeligvis en mild grad, noe mange har. Mange har det ikke. Det er defor det er kriterier. Og ulike grader.

kunne overspise og spy flere ganger om dagen, så var ikke verdens mildeste grad:)

men det er verre for de som har vært utsatt for overgrep i barndommen og har spiseforstyrrelser, de må ofte legges inn, for de trenger enormt omsorg for å bli bedre.

[rose23]

Sykdom eller ei..spørsmålet ved allle typer spiseforstyrrelser er vel om du vil fraskrive deg alt ansvar for å bli frisk om du får høre at det er en sykdom. Jeg har en spiseforstyrrelse som er mer at jeg sulter meg i perioder og så spiser jeg normalt noen dager før det er på`an igjen. Jeg ser ikke på de som noen sykdom....men at det ikke er bra er det ingen tviil om. Heller ikke at jeg har utviklet spiseforstyrrelse....Vi har alle våre måter å takle livet på. Noen spiser for lite og noen spiser for mye. Noen takler motgang på helt andre måter...